Torild Skard: Stortingets behandling av likestillingslova 1976-78

Før likestillingslova ble lagt fram for Stortinget i mars 1975, hadde forslaget gjennomgått en rekke endringer. Det kjønnsnøytrale formålet om likestilling var myket opp ved at lova særlig skulle bedre kvinnenes stilling, og kravet om likebehandling var dempet ved at det ble åpnet for ulik behandling som fremmet likestilling. Men hovedprinsippene var urokket. Dessuten ble det innført endringer i lovas virkeområde. I stedet for et generelt unntak for privatlivet, skulle lova gjelde alle samfunnsområder, men ikke håndheves i familielivet. Lova skulle ikke ramme kjønnsdiskriminerende ytringer og ikke gjelde indre forhold i trossamfunn.

Reaksjonene på lovforslaget var høyst blandet. ”Hastverksarbeid”, ”En oppsiktsvekkende reform”, ”Foreldet og galt”, ”Misunnelsesverdig”, ”Dårlig kvinnepolitikk” og ”Et skritt i riktig retning”.

I SVs Stortingsgruppe nedsatte vi et utvalg til å arbeide med saka. Den besto av Aud Gustad, Hanna Kvanmo og meg samt to erfarne fagforeningsmenn: Kåre Øistein Hansen og Einar Nyheim. Tre av forfatterne av Juss & Juks ble med i gruppa: Kjersti Graver, Anne Hellum og Anne Robberstad. Neppe noen sak som var til behandling i løpet av Stortingsperioden ble behandlet så grundig og SV kom til å stå godt på linje med Juss & Juks. Vi var særlig opptatt av at positiv særbehandling av kvinner var nødvendig for å motvirke århundrers diskriminering. Det gjorde spesielt inntrykk da Kvinnelige Telegraf- og Telefonfunksjonærers Landsforening (KTTL) spurte Arbeiderpartiet om rene kvinneorganisasjoner ville bli forbudt etter den nye lova, og svaret var ”ja”. For å fortsette sin virksomhet måtte KTTL få innvilget dispensasjon fra departementet. Det ble helt feil.

I SV utarbeidet vi forslag til en alternativ lov som forbød diskriminering av kvinner og påbød særlige tiltak for å bedre kvinnenes stilling. Vi leverte forslaget til Arbeiderpartiet og ba om drøftinger. Haldis Havrøy og Astrid Murberg Martinsen deltok i møtene, men de ville verken støtte vårt forslag eller endre sitt eget. Den eneste endringen av Regjeringens forslag som de kunne gå med på, var å åpne for ulik behandling ”som ut fra den eksisterende situasjon mellom kvinner og menn ga kvinner særlige rettigheter.”

Hardest ble diskusjonen om likelønn. Kravet skulle i følge Regjeringens forslag bare gjelde ansatte hos samme arbeidsgiver. Dette innebar en innsnevring i forhold til tidligere mål og rammer og forhindret sammenlikninger for eksempel mellom bransjer og sektorer. Men Arbeiderpartiet sto hardt på sitt. LO krevde at lova ikke måtte gripe inn i tariffsystemet og den frie forhandlingsretten mellom partene i arbeidslivet. Arbeiderpartiets Stortingsgruppe hadde også innvendinger mot lova. Regjeringen fikk ikke oppslutning om at kvinnediskrimineringen ved Menighetsfakultets praktisk-pedagogiske seminar måtte opphøre. Imidlertid vedtok fakultetet selv å åpne seminaret før likestillingslova ble behandlet i Odelstinget.

Både i kvinnebevegelsen og SV gjorde det seg gjeldende atskillig forvirring og ulike synspunkter på likestillingslova. De kvinneorganisasjonene som uttalte seg: Brød og Roser, KTTL, Norske Kvinners Nasjonalråd, Norsk Kvinneforbund, Norsk Kvinnesaksforening og Nyfeministene hadde alle innvendinger mot Regjeringens forslag. De gjaldt særlig prinsippet om likebehandling og at lova ikke skulle håndheves i familielivet. Men når innvendingene var avvist? Mange mente lova burde sendes tilbake slik at en kunne få en ny behandling med bred deltaking fra kvinnenes side. Enkelte, først og fremst Norsk Kvinnesaksforening, mente en ufullkommen lov var bedre enn ingen lov i det hele tatt.

Det ble til at lovforslaget ble sendt tilbake til Regjeringen. Bare Det Nye Folkepartiet og Venstre støttet Arbeiderpartiet. Senterpartiet og Kristelig folkeparti ønsket ikke noen egen likestillingslov, de nødvendige lovbestemmelser kunne innarbeides i det eksisterende lovverket. Høyre mente en likestillingslov kunne være tjenlig, men var uenig i forslaget som forelå. I februar 1977 la partiet fram et eget forslag som var bygd over samme lest som Arbeiderpartiets, men alle de spesielle henvisningene til kvinner var fjernet, virkeområdet var snevret ytterligere inn og håndhevingen til dels svekket.     

Kvinneorganisasjonene ble ikke trukket inn i det videre arbeidet med lova. Da Høyres forslag kom, la Regjeringen fram et nytt forslag sommeren 1977. Bortsett fra en ny paragraf som åpnet for rene kvinneforeninger, var forslaget til forveksling likt det Stortinget hadde sendt tilbake vel et år tidligere. I mai 1978 ble likestillingslova vedtatt med Arbeiderpartiets, Høyres og Venstres stemmer. Det var føyd til en paragraf om opprettelse av et Likestillingsråd, ellers hadde teksten bare undergått mindre justeringer. Ingen av de betydelige innvendingene fra SV eller kvinnebevegelsen var imøtekommet. Men det første ombudet ble en meget aktiv og erfaren kvinnesakskvinne, Eva Kolstad.