Observatører i komiteene ga mer penger til kvinner

Artikkelen er tidligere publisert på Kifinfo.

– Det hele begynte altså i 2008. Lederen for en av Vetenskapsrådets tildelingskomiteer opplevde at det skjedde en del ting i rommet som det var vanskelig å få grep om, men som blant annet handlet om kjønn, forteller Lisbeth Söderqvist.

Hun er senioranalytiker ved det svenske Vetenskapsrådet, i avdelingen for forskningspolitikk.

– Derfor ba komitélederen en kollega fra personalavdelingen ved Chalmers tekniska högskola i Göteborg om å være til stede på komitémøtene, som observatør.

Uformell informasjon

Hensikten var å observere hva som egentlig sies når de ulike søknadene diskuteres. Hvem i komiteen får komme til orde, hvordan argumenteres det, hvem sier de avgjørende ordene?

Det er søknaden, og bare den, som skal telle.

– Så utviklet det seg. Snart var det flere fra Chalmers som deltok som observatører i ulike komiteer på tvers av fagområdene. I 2012 bestemte Vetenskapsrådet seg for å øke og formalisere observasjonsvirksomheten, forteller Söderqvist.

Observatørene fant at det som skulle være kjønnsnøytrale diskusjoner om fordeling av forskningsmidler lett ble infiltrert av utsagn om søkerne av typen «Ja, han er jo en bra fyr», eller «Er det hun som er gift med…?».

– Vi så at det var mye utveksling av slik uformell informasjon, altså ubekreftede opplysninger om søkerne som er helt irrelevante. Det er søknaden, og bare den, som skal telle. Jeg tror ikke slike ting ble sagt av vond vilje, tvert imot. Men når noen sier at «Han kjenner jeg til. Han jobber bra», så er det en type informasjon som ingen i møtet nødvendigvis kan verifisere, men som likevel, ubevisst, kan være med på å påvirke fordeling av forskningsmidler.

– Og ja, vi så at informasjon av typen hvem man var gift eller i slekt med, særlig kom opp når søkerne var kvinner. Det er nok et komplisert spørsmål, dette med hvorfor det er slik at vi tydeligvis har større behov for å diskutere kvinners relasjoner enn menns. Men har det noe med at vi lettere ser på kvinner som uselvstendige skapninger?

Måler taletiden

Etter de første årene der det kun var noen enkeltpersoner fra Chalmers til stede som observatører, ble også noen ansatte ved Vetenskapsrådet, deriblant Söderqvist, blant de utvalgte til å observere på møtene.

– I den første store observasjonen i 2012 var vi til stede på møter i hele 15 komiteer. Deretter nedskalerte vi det etter hvert litt. Nå i 2016 var vi i åtte av de 56 komiteene som var i sving. Hvor mange komiteer vi skal observere i neste runde i 2018, vet vi ikke ennå, men jeg antar at det kommer til å bli åtte komiteer, fordelt på ulike fagområder, som tidligere.

Hver observatør møter med en mal, en oversikt over hva vedkommende skal vie oppmerksomhet under møtet.

– Den overgripende problemstillingen er hvordan møtet fungerer. Oppstår det uformelle maktsentre? Får alle komme til orde? Hvis nei, hvem er det som får snakke mest?

Observatørene måler rett og slett taletid, ved hjelp av mobilappen «Time to Talk». Alle komitémedlemmene legges inn i appen, som deretter registrerer andel prosent taletid etter kjønn.

– Videre ser vi på hvorvidt komiteens medlemmer benytter seg av de samme kravene når de bedømmer kvinner versus menn. Det vi ser iblant, er at kravene til hva som anses for å være en god søknad ser ut til å få større betydning om søknaden kommer fra en kvinnelig forsker.

Det gjelder for eksempel kravet om at forskeren skal ha vist selvstendighet i sitt arbeid. Dersom en kvinnelig forsker har mange samarbeidsprosjekter bak seg, kommer ofte spørsmålet opp om hvor selvstendig hun egentlig er, noe som kan tolkes i negativ retning. Om en mannlig forsker har samarbeidet mye, kan dette derimot tolkes som at han har evnen til å bygge nettverk, og dermed som noe positivt.

– Og slik skal det jo ikke være, sier Söderqvist.

– Man skal måle søkere med de samme indikatorene og legge det samme i bedømmingen, uavhengig av kjønn.

Strategisk bordplassering

Etter forrige runde med observasjoner, utarbeidet Vetenskapsrådet en anbefaling om hvordan bordplasseringen skal være under møtene.

– Det er en måte å redusere uformelle maktsentra som kan oppstå. De fleste komiteene følger Vetenskapsrådets anbefalinger her, men det er til syvende og sist opp til dem selv å avgjøre hvordan de vil ha bordplasseringen.

Man plasserer utenlandske medlemmer nærme komitélederen, og kvinner og menn plasseres på annenhver plass.

Flertallet av komitemedlemmene er svenske forskere, og mange av dem kjenner selvfølgelig hverandre. I tillegg kommer det enkeltforskere utenfra, fra andre nordiske land eller fra Europa.

– Observatørene kunne se hvordan folk gjerne fant fram til kjente kollegaer før møtene startet, tok en kaffe sammen og pratet. Når de så gikk inn til møtet, plasserte de seg gjerne sammen. Og når man sitter slik på et møtet, med kjentfolk på hver side, kjenner man seg gjerne tryggere, og det er lettere å ta ordet. Motsatt vil de som ikke kjenner noen, lett føle seg mer alene og mindre hjemme. Derfor er vårt forslag alltid at bordplasseringen skal være strategisk fra komitélederens side. Man plasserer utenlandske medlemmer nærme komitélederen, og kvinner og menn plasseres på annenhver plass.

Formalisering av komiteens arbeid er i det hele tatt et viktig stikkord når Söderqvist beskriver tiltakene som er satt i verk i kjølvannet av observasjonene, for å motarbeide kjønnete prosesser i komiteenes arbeid.

– Det handler til syvende og sist om å få mer likestilte prosesser i Vetenskapsrådets virksomhet. Når vi møter komiteens medlemmer og forbereder dem på at vi kommer til å være til stede, betoner vi da også at vi ikke er der for å studere de enkelte individene, men for å forbedre oss selv. 

Samtidig er det et mål å øke komitémedlemmenes forståelse av at det er offentlige, statlige midler som skal fordeles, og da skal beslutningsprosessene være i tråd med et strikt regelverk som fordrer nøytralitet og uavhengighet.

Hjelper det?

Så er det store spørsmålet om Vetenskapsrådet kan se at disse tiltakene hjelper? En målestokk kan jo være at andelen kvinnelige forskere som får tilsagn om forskningsmidler er like stor som andelen kvinnelige søkere.

– Der er statistikken god, og vi ser at prosentandelen for tildelt støtte korresponderer med prosentandelen for søknader fra kvinnelige forskere.

– Det er generelt en liten økning i antall kvinnelige søkere som får forskningsstøtte, bortsett fra innenfor medisin og helse, eller såkalt livsvitenskap. Der har kjønnsfordelingen mellom søkerne gått litt opp og ned, og nå i siste runde var tallene dårligere enn tidligere hva angår kvinnelige forskere som søker om midler. Her ligger imidlertid problemet allerede på søkernivå, der mannlige forskere er i klart flertall, sier Lisbeth Söderqvist.

I rapporten som foreligger etter foreløpig siste runde med observasjoner, anbefaler da også observatørene at Vetenskapsrådet øker aktiviteten ytterligere for å få det underrepresenterte kjønnet til å søke om forskningsmidler. De foreslår også at rådet undersøker nærmere hvorvidt komitémedlemmers nasjonalitet kan noe så si for hvordan bevilgningsprosenten er for henholdsvis kvinnelige og mannlige søkere. Er det noen grunn til å tro at svenske komitemedlemmer lettere gir bidrag til mannlige søkere, er spørsmålet.

Endringer på gang i Norge

Er det så noe vårt eget Forskningsråd kan lære av dette arbeidet som det svenske Vetenskapsrådet gjør?

– Ja, helt opplagt, mener John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Forskningsrådet.

– Det å ha et enda mer selvkritisk blikk på egen praksis er noe vi kan la oss inspirere av. Og vi er i gang!

Per nå gjør riktignok ikke Forskningsrådet systematiske undersøkelser av beslutningsprosesser i komiteer, paneler og styrer med hensyn til kjønn. Røttingen ser imidlertid flere likheter mellom de nye tiltakene fra Forskningsrådet og tiltakene til svenske Vetenskapsrådet.

En viktig oppgave for møtelederen blir også å sikre at det kun er innholdet i søknaden som legges til grunn for diskusjonen.

– Men vi har nylig avsluttet et internt prosjekt hvor det er foretatt observasjoner av over 30 panel. Det vi ønsket å vurdere, var hvorvidt det var behov for å gjøre endringer i rutinene våre for hvordan panelene arbeider. Prosjektet har ikke eksplisitt fokusert på kjønn, men en viktig problemstilling har vært å sikre at alle panelmedlemmer deltar like aktivt i diskusjonene, og at det ikke danner seg slike maktsentre som Söderqvist viser til.

Et av tiltakene som nå settes ut i gang, er at paneldiskusjonene i framtiden skal ledes av en medarbeider i Forskningsrådet, og ikke av eksterne eksperter.

– Slik håper vi å i større grad sikre at alle eksperter deltar i diskusjonen på lik linje. En viktig oppgave for møtelederen blir også å sikre at det kun er innholdet i søknaden som legges til grunn for diskusjonen. Slik håper vi å redusere eventuell utveksling av såkalt uformell informasjon av den typen Vetenskapsrådet peker på, sier Røttingen.