I front for et mer inkluderende helsevesen

– Også må du skrive om mitt homoengasjement.

Kirsti Malterud ser på meg med klare, grå øyne. Streng og mild på én gang. Vi har pratet i over en time om hennes faglige virke og profesjonelle prestasjoner: fra allmennlege og kvinneaktivist til forsker og professor.

I 1977, 28 år gammel og nokså nyutdannet lege, kom hun ut av skapet.

– Hvordan reagerte omgivelsene dine på at du sto frem som homofil?

– Mine nærmeste trengte litt tid, men blant venner og kolleger opplevde jeg kun støtte. Jeg var heldig med miljøet rundt meg. Det at jeg sto frem som lesbisk, ble rett og slett en styrke, både personlig og faglig, forteller hun.

– Det var som om puslespillet falt på plass. Jeg nærmet meg tredve og ble forelsket i en kvinne som jeg fikk mange gode år med. Men jeg hadde også gått glipp av mye, med en ungdomstid der jeg ikke visste hvor jeg skulle rette oppmerksomheten. Jeg var en fremmed fugl uten å forstå hvorfor. Sånt preger deg.

Sylskarp og engasjert

Fra de store vinduene ser vi rett over på Nordnes og en himmel som på bergensk vis skifter fra grått til blått og tilbake igjen. Kjøkkenet er praktisk og ryddig med grå fronter, alt ser ut til å ha sin egen plass.

Som Malterud selv. Beskrevet av kolleger og venner som sylskarp, engasjert og litt firkantet.

– Hun er åpen og nysgjerrig, men vet hvor skapet skal stå, forteller én kollega.

– Enten er hun med eller ikke.

– Sjenerøs og varm. Og tenker litt i bokser, sier en annen.

Hjemmet hennes røper en sans for det vakre; malerier på alle vegger, fargerike brikker under keramikkoppene og friske blomster på bordet: rødt, gult og oransje.

Til Lofoten med Fugelli

Men for å begynne med begynnelsen: Kirsti Malterud ble født i Oslo og vokste opp på Vettakollen med foreldrene og søsteren Nina. 19 år gammel flyttet hun til Bergen for å studere medisin.

Det er et privilegium å få være fastlege og møte folk av alle slag.

– Gleden over å flytte hjemmefra og stå på egne ben var stor, minnes hun.

Men studietiden ble annerledes enn hun hadde tenkt seg.

– Jeg støtte på mange dilemmaer. Legestudiet var dominert av biokjemi og sykehuskultur, og jeg opplevde at det var lite plass for menneskene. Etter fire år vurderte jeg å slutte.

I stedet ble det et års pause fra studiene, som forskningsassistent for Per Fugelli i Lofoten.

– Jeg skrev til ham og spurte om han hadde en jobb til meg, etter å ha lest en artikkel han skrev om helsevesenet. Samarbeidet ga meg ny inspirasjon. Jeg kan takke Per, både for at jeg valgte allmennmedisin og etter hvert begynte å forske, forteller Malterud.

De første årene som allmennlege var fantastiske.

– Jeg hadde hyggelige kolleger, utfordrende og spennende oppgaver og følte at jeg kunne bidra til å gjøre en forskjell i møte med pasientene. Senere ble det bare bedre. Det er et privilegium å få være fastlege og møte folk av alle slag.

Som nyutdannet lege og nyerkjent lesbisk var Malterud med på å etablere Oslo Helseråds rådgivningstjeneste for lesbiske og homofile.

– Vi tok imot klienter og drev et omfattende informasjonsarbeid om homofili og helse. Det var helt nytt både i Norge og verden for øvrig på den tiden. Ikke en gang i San Fransisco hadde de noe slikt, forteller hun.

Kritiserte helsevesenet

Hun var noen år aktiv i kvinnebevegelsen, og ble etter hvert en del av Kvinnehelsegeriljaen.

– Vi var 15–20 kvinnelige leger og aktivister fra forskjellige helseprofesjoner som leste oss opp på kritisk tenkning og metode – et slags feministisk fagkorrektiv. Den gangen hadde ingen av oss  forskningserfaring, men mange fikk det etter hvert, sier Malterud.

Jeg ønsket å endre allmennlegenes møte med kvinnelige pasienter.

– Kvinnehelsegeriljaen var kritisk til helsevesenets sykeliggjøring av kvinner, og etterlyste kunnskap om kvinnehelse og om kvinner som pasienter. Vi engasjerte oss også i kampen mot vold og overgrep mot kvinner.

Selv hadde Kirsti Malterud lenge sterke motforestillinger mot å forske. Hun så for seg forskeren i elfenbenstårnet fordypet i tall og statistikk, fjernt fra pasientene og deres problemer.

Men så kom psykolog Hanne Haavind på banen med nettverket «Kvinners utviklingsmuligheter», støttet av Forskningsrådet. Hun arrangerte samlinger i nettverket og inviterte internasjonale kjønnsforskere fra mange ulike fagfelt..

– Hanne Haavind inspirerte mange kvinner til å forske gjennom dette nettverket. Inkludert meg selv, sier Malterud.

På sin måte

Hennes egen doktoravhandling fikk tittelen Allmennpraktikerens møte med kvinnelige pasienter, og den var ferdig i 1990.

– Veilederne lot meg jobbe på min måte. Siden ble det også universitetsstilling i Bergen, der jeg fikk anledning til å kombinere forskningen med å jobbe 50 prosent som allmennlege, sier hun.

Jeg er opptatt av å flytte blikket fra risiko til ressurs.

– En viktig motivasjon for å forske var at jeg ønsket å endre medisinstudiet. Jeg så for meg en mer humanistisk legeutdanning med større vekt på samhandling, refleksjon og flerfaglighet. Selv om jeg ikke fikk utrettet så mye på dette området, var det en viktig drivkraft. I dag er jeg svært glad for at forskning ble en viktig del av arbeidslivet mitt.

Endring ble likevel stikkordet.

– Jeg ønsket å endre allmennlegenes møte med kvinnelige pasienter. Målet var at legen skulle forstå mer av kvinners helseplager ved å utnytte pasientenes egne erfaringer og kunnskap bedre, forteller hun.

Doktoravhandlingen førte Kirsti Malterud inn på et nytt tema, som skulle bli sentralt i den videre forskningen hennes: medisinske uforklarte plager og symptomer (MUPS).

– I denne pasientgruppen er kvinner overrepresentert, og med mange symptomer og lite konkrete funn blir behovet for god dialog mellom lege og pasient ekstra viktig, understreker hun.

– Jeg er opptatt av å flytte blikket fra risiko til ressurs. Hvis vi utelukkende fokuserer på det syke i mennesket, går vi glipp av pasientenes sterke sider. Det er ingen grunn til å gi råd hvis pasienten har en bedre løsning selv. Mange mennesker har selv erfaring med hva som kan hjelpe dem, sier Kirsti Malterud. 

Selv henter hun styrke ved å løpe.

– Løpingen har lært meg hvor fantastisk det er å mestre noe jeg aldri trodde jeg skulle få til. Jeg har til og med gjennomført halvmaraton to ganger. I dag løper jeg til og fra møter med venner, og til kinoavtale med min søster hver søndag. De må heller tåle at jeg er litt svett ved ankomst, smiler hun.

I front med kvalitative metoder

Malterud har gjort et banebrytende arbeid med å introdusere kvalitative forskningsmetoder i medisinen. I disse dager utgir hun sin tredje lærebok i en serie om kvalitative metoder.

– Jeg har selv sett hvordan dette er strategier som kan gi oss ny og viktig kunnskap om sykdom, helse og menneskene det gjelder. Jeg har derfor satset mye på å gjøre slike metoder kjent og anerkjent innenfor medisin, forteller hun.

– Mange medisinske forskere har sett på kvalitativ metode som upresis og uvitenskapelig, og det kan den også være. Jeg har derfor ønsket å gjøre metoden strukturert og robust.

Malterud er opptatt av at fortolkning av data er en kreativ prosess som ikke må bli for teknisk, men heller ikke usystematisk.

Etter hvert ble jeg trøtt av at medisinen var så motstandsdyktig mot spørsmål om kjønn.

– Som forsker kan man lett bli forelsket i deltakernes sitater og glemme refleksjonen. Det er viktig å få forsvarlig balanse mellom struktur og kreativitet.

Hun mener selv hun har en pragmatisk holdning til forskningsmetode. Og vektlegger at man må se ting i sammenheng for å forstå dem.

– Det kan være mange måter å gjøre ting riktig på. Det viktigste er at man bruker en forskningsmetode som samsvarer med det spørsmålet man vil besvare, presiserer hun.

– Hvis vi vil vite noe om hvilke erfaringer lesbiske og homofile har med å skjule sin seksuelle orientering, må vi ta utgangspunkt i tekster og fortellinger. Vil vi derimot vite hvor mange dette gjelder eller hvor ofte dette forekommer, må vi bruke epidemiologi og statistikk.

Møtte motstand

I mange år jobbet Malterud med forskning på kvinnehelse. I sju av dem var hun professor II på det som den gang het Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo. Her studerte hun kjønn og makt og hvordan det virket inn på helse og helsetjenester. Hun etablerte blant annet et forskernettverk under navnet «Symptomer som kunnskapskilde». Nettverket resulterte i mange nyskapende publikasjoner og doktorgrader.

Imidlertid møtte hun mye motstand fra det medisinske fagfeltet, hvor kjønnsperspektiver ble neglisjert.

– Etter hvert ble jeg trøtt av at medisinen var så motstandsdyktig mot spørsmål om kjønn. Fra et medisinsk ståsted nektet man å gå med på at kvinner og menn opplever sykdom forskjellig og blir møtt på ulik måte i helsetjenesten, sier Malterud.

– For eksempel er kvinner fortsatt sterkt overrepresentert i den store gruppen pasienter med medisinsk uforklarte plager og symptomer.

I stedet for å påberope seg forestillinger om en objektiv nøytralitet overfor mannlige og kvinnelige pasienter, foreslår hun andre typer spørsmål.

– Hvilken rolle spiller kjønn for utvikling, opplevelse og håndtering av sykdom og helse? Blir kvinner syke på en annen måte? Er det forhold ved kvinners livsbetingelser som påvirker kroppen annerledes? Opplever kvinner helseplager annerledes enn menn innenfor de samme diagnosene?

Homofile har vanlige liv

I 1999 kom NOVA-undersøkelsen om lesbiske og homofiles levekår, med sjokktall om hvor ille det var å være homofil i Norge. Malterud engasjerte seg i debatten.

– Jeg kritiserte rapporten fordi den skapte et elendighetsfokus på homofile, samtidig som den var metodisk svak. I tillegg stemte ikke funnene overens med slik jeg kjente verden, verken fra meg selv eller arbeidet mitt på legekontoret, sier hun.

– Jeg mente rapporten kunne virke selvforsterkende. Hva skjer når man snakker om homofile og lesbiske som en gruppe der alle har problemer? Hvordan vil foreldre reagere på at datteren eller sønnen står fram som homofil hvis de tror de vil få det forferdelig?

Vår studie avkreftet en del myter om helseplager blant lesbiske og homofile.

Malterud har vært veileder på flere prosjekter om lesbiske kvinners helse som bidro til å vekke interessen for homoforskning.

Så da Bufdir i 2011 utlyste forskningsmidler til en oppfølging av NOVA-rapporten, ble hun med i forskergruppen til sosialpsykolog Norman Anderssen, som fikk oppdraget. Studiens hovedfunn var at de fleste lesbiske og homofile lever vanlige liv uten store forskjeller i helse og levekår sammenliknet med heterofile.

– Vår studie avkreftet en del myter om helseplager blant lesbiske og homofile. Men vi fant også problemer på noen områder, blant annet at bifile kvinner har økt risiko for alvorlige psykiske helseplager sammenliknet med heterofile.

Forskning som har satt spor

– Er alt du forsker på relatert til ditt eget liv?

– Jeg føler meg heldig som har fått forske på områder der jeg er drevet av et personlig engasjement, som kvinners helse og levekår blant homofile. I tillegg har jeg blant annet forsket på fedme og alkohol, temaer jeg også har møtt på ulike måter i mitt eget liv. Det meste jeg har forsket på, har vært spørsmål som har berørt meg og preget meg som menneske.

Malterud har også hatt stor glede av å veilede doktorgradsstipendiater, 25 hittil.

– Samtlige har skrevet nyskapende avhandlinger om viktige temaer. Det er flott å kunne bidra til at andre setter spor og bringer faget videre.

Les også vårt portrett med hjertelege Eva Gerdts: På barrikadene med ultralyd for kvinners hjerter

Hør vår podkast om kropp og helse: Kjønnsavdelingen episode 4: Kropp og helse