I sitt debattinnlegg om interseksjonalitet sier Helene Aarseth: «Hvordan opplever ulike mennesker sin livssituasjon, og hva i vår måte å organisere samfunnet på bidrar til at folk opplever det slik? En slik tilnærming åpner også for at disse samfunnsmessige forholdene faktisk kan gjøres noe med. Dette er et annet prosjekt enn å utvikle stadig nye og mer korrekte måter å snakke om verden på.»
Er det ikke nettopp ved å analysere minoriteters erfaringer at vi får innsikt i majoritetens kulturelle og strukturelle undertrykking og skjevfordelinger i samfunnet?
Mon det? Jeg mener at for å kunne undersøke «ulike menneskers livssituasjon» er vi nettopp nødt til å benevne det ulike: Hva er karakteristisk for deres livssituasjon? Hva består ulikheten i, og i forhold til hva eller hvem? Da må vi forholde oss til etnisitet, klasse, kjønn, alder, og flere andre egenskaper ved personers og gruppers status. Vel å merke i den sammenhengen de lever i.
Samfunnet nedenfra
Målet med den kritiske samfunnsforskningen er å beskrive og analysere undertrykkende og ekskluderende strukturer og kulturelle uttrykk. En god innfallsvinkel er nettopp å se på samfunnet nedenfra slik arbeiderbevegelsen, og senere kvinnebevegelsen og svarte kvinners bevegelser, krevde.
Mens krigshistorie ble skrevet av seierherrenes generaler, hadde menige soldater og vanlige kvinner helt andre erfaringer og fortellinger, som følge av undertrykkende strukturer.
Det er vel nettopp undertrykkende strukturer vi skal forstå hvis prosjektet er «å forstå for å forandre»? Aarseths angrep på interseksjonalisme blir i et slikt perspektiv ganske ubegripelig.
Jeg hadde ikke innsikt i hvor tilrettelagt samfunnet er for cis-kvinner og -menn.
Er det ikke nettopp ved å analysere minoriteters erfaringer at vi får innsikt i majoritetens kulturelle og strukturelle undertrykking og skjevfordelinger i samfunnet?
Og er det ikke nettopp gjennom å bli bevisste på våre egne privilegerte posisjoner som hvit, middelklasse, urban, cis, og eventuelt heterofile forskere at vi kanskje evner å se andre posisjoner, og ikke-privilegerte og underkommuniserte erfaringer?
Den hvite finanseliten
Aarseths eksempel fra den norske finanseliten er velegnet: Nettopp det hvite i norsk finanselite understreker at ikke-hvite borgere i Norge har liten mulighet til å komme inn i den klanen. Heller ikke så mange kvinner får en slik mulighet, med mindre de arver faren i mangel av sønner.
Dette understreker hvordan strukturer og kulturer virker ekskluderende, men kun dersom hvithet benevnes. Utelater man hvithet blir et viktig aspekt ved eliten usynliggjort.
Nå vet jeg ikke hva forskningsspørsmålet var i Aarseths avviste artikkel om oppdragelsesprosjekter i finanselitefamilier. Men nettopp «hvithet», det selvfølgelige ved hvithet og de privilegier det innebærer, i tillegg til klasse, og muligens kjønn, er vel en del av oppdragelsen: Hva de kan ta for gitt, fordi det er «gitt dem», og som de ikke engang er seg bevisste.
Ekskluderende strukturer
Ikke visste jeg at jeg var «cis» før jeg forsket med transpersoner på denne mangfoldige gruppens levekår og livssituasjoner. Jeg hadde ikke innsikt i hvor tilrettelagt samfunnet er for cis-kvinner og -menn, og hvor ekskluderende det er for dem som ikke passer inn i et samfunn organisert ut ifra tokjønnsmodellen.
Dette er viktig for å forstå statens håndtering av forskjellighet: Staten tar utgangspunkt i den heteronormative tokjønnsmodellen og krevde tilpasning. Det innebar kastrering av og store fysiske inngrep på dem som har et annet utgangspunkt, for å opprette samsvar mellom psykologisk kjønn og juridisk kjønn.
Da blir vi bevisste at kjønn har flere dimensjoner enn biologisk og sosialt kjønn.
Et grelt eksempel er interkjønn-barn som tidlig blir kjønnskorrigert slik at de kan passe inn i folkeregisterets tokjønnsmodell. På tross av at dette påfører en kropp, som ikke enda selv kan få medbestemme, store fysiske og psykiske skader.
Da blir vi bevisste at kjønn har flere dimensjoner enn biologisk og sosialt kjønn. Og vi utvider vår forståelse av samfunnet og dets undertrykkende strukturer, slik at de kan endres. For eksempel gjennom lov om endring av juridisk kjønn (2016) og forbud mot diskriminering på grunnlag av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (2014).
Å forstå annerledeshet
Å benevne egenskaper ved personer eller grupper i den konteksten, eller det samfunnet de erfarer i er prosjektet ved «ulike mennesker». Da er vi nødt til å angi hva som er betydningsfulle forskjeller i en bestemt sammenheng. Det kan lede til andregjøring, men det bidrar også til «å se den eller de andre».
Og det bør vel være poenget. Uten at de «ulike» får stemmer selv, for eksempel som svart kvinne i en amerikansk – eller norsk – hvithetspreget kontekst, får ikke de privilegerte innsikt i hvordan samfunnet tilrettelegger for deres privilegerte posisjoner.
Debattinnlegget er et svar på Helene Aarseths kronikk: Den rette lære i akademia.
Les også svaret til Stine H. Bang Svendsen og Lene Myong: Høyrepopulismens logikk i akademia.
«Analyse av gjensidig konstituering av og samvirke mellom sosiale kategorier, og av hvordan slikt samvirke gir utslag i komplekse former for maktulikhet og identitetsdannelse». Definisjon fra Språkrådets termwiki for kjønnsforskning.
Begrepet ble lansert av juristen Kimberlé Crenshaw i 1989. Hun brukte det for å forklare hvordan rase, klasse og kjønn sammen påvirket svarte kvinners situasjon i USA.
«Politisk aktivitet organisert på grunnlag av en bestemt identitet, ofte artikulert i forbindelse med en sosial gruppes felles erfaringer av urettferdighet». Definisjon fra Språkrådets termwiki for kjønnsforskning.
