Universitetet som demokratisk institusjon står på spill

Målstyring, tellekanter, internasjonalisering og effektivisering. Dette er ord som politikere, rektorer og forskningsledere fremmer som argumenter for framskritt og eksellens i forskning og undervisning.

Men noe begynner å skje: Både i og utenfor Norge vokser det fram proteststemmer som ser på den rådende styringsideologien i akademia som en trussel mot den frie forskningen, mot studenter og akademikeres trivsel og psykiske helse, og mot likestilling, mangfold og demokrati. De tar nå til orde for en verdirevolusjon av akademia.

Underskudd på medfølelse

En av dem er den britiske arbeids- og organisasjonspsykologen Kathryn Waddington. Hun mener vi må snakke om medfølelse (engelsk compassion), eller mangelen på den, i dagens akademiske kultur.

– Mange av de store problemene i akademia med ulikestilling, diskriminering og misnøye blant studenter og ansatte, skyldes et underskudd på medfølelse – både med en selv og mellom studenter og universitetsansatte, sier Waddington, som i dag er ansatt som førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsvitenskap på University of Westminster i London.

– Medfølelse må likevel ikke bare bli et moteord og nok et punkt på universitetets sjekkliste.

Waddington knytter medfølelses-underskuddet til privatiseringen av høyere utdanning i Storbritannia. Fra 1980- og 90-tallet fikk organisasjonsstyringsmodellen New Public Management innpass i den vestlige universitets- og høgskolesektoren. Siden 2010 har britiske høyere utdanningsinstitusjoner vært gjenstand for ytterligere kutt i statlig støtte, og universitetene har i økende grad måttet konkurrere om både forskningsfinansiering og studenter.

Både undervisning og forskning har dermed blitt underlagt et «valuta for pengene»-prinsipp, målt ut fra gitte kvalitetsindikatorer. Et slikt profitt- og effektivitetssystem vil også påvirke organisasjonskulturen og sosiale relasjoner blant studenter og ansatte, ifølge Waddington.

– Instrumentelle sosiale relasjoner dominerer i dagens akademia. Mennesker blir til et middel for å nå et mål, istedenfor å ha en verdi i seg selv. I et slikt miljø blir kollektive verdier og medfølelse kvalt, sier Waddington.

Hun viser til en arbeidsmiljøundersøkelse utført av Times Higher Education i 2014. I undersøkelsen svarte en tredjedel av respondentene at de følte at deres fagområde ikke var verdsatt av universitetet og nesten halvparten synes det var vanskelig å få sin stemme hørt. Mange uttrykte også bekymring for mobbing på arbeidsplassen og bruk av midlertidige ansettelser.

– Denne trenden har bare blitt mer markant siden 2014, sier Waddington.

Et perspektiv for å forstå makt

For å snu trenden, må utdanningsinstitusjoner og lederne deres bygge en kultur der medfølelse er en sentral verdi, mener Waddington.

Men hvordan kan vi definere medfølelse? Hva kan universiteter og høgskoler gjøre for å bli mer medfølende? Og hva har det med likestilling og mangfold i akademia å gjøre?

– Medfølelse er sympati og omtanke for individer som av ulike grunner opplever motgang og ulykke, og et sterkt ønske om å lindre deres smerte. I tillegg må virkelig medfølelse alltid innebære handling. Det er ikke nok å føle med noen: Du må gjøre noe med det.

For å ‘gjøre noe med det’, må organisasjoner utvikle kritiske analyser av maktrelasjoner, beslutningsprosesser og verdier i organisasjonen, konstaterer Waddington: Hvem tjener på universitetenes verdier slik de er i dag? Er det noen som har lettere for å nå målene? Hvem og hva blir glemt?

Ledere må analysere hvordan kategorier som kjønn, sosial bakgrunn og etnisitet virker sammen, og påvirker arbeidshverdagen til de som jobber i akademia.

Her har ledere et særskilt ansvar.

– Ledere må analysere hvordan kategorier som kjønn, sosial bakgrunn og etnisitet virker sammen, og påvirker arbeidshverdagen til de som jobber i akademia. Dette krever mot, for det kan innebære å utfordre etablerte praksiser og regler, forteller Waddington.

Ideen om at kjønn, klasse, etnisitet, seksuell orientering, alder og funksjonsevne, virker sammen og gir noen mennesker privilegier, mens andre blir diskriminert og ekskludert, blir gjerne kalt interseksjonalitet. Waddington mener medfølende organisasjoner vil kunne styrke sitt interseksjonelle arbeid.

– Medfølelse hjelper oss å se og høre de som faller gjennom gapene av overlappende og kryssende sosiale identiteter, som vi kanskje ikke legger merke til i en mer individorientert prestasjonskultur.

En verdifull tilnærming også i Norge

Siden 1990-tallet har også norske universiteter og høgskoler i økende grad blitt styrt etter New Public Management-modellen. Ifølge arbeidslivsforskeren Bente Rasmussen har jaget etter å produsere eksellent forskning endret instituttene til produksjonsenheter. De må rekruttere stjernekandidater, og skape forskere som tar forskningsopphold i utlandet og publiserer flest mulig artikler i høytrangerte internasjonale tidsskrift.

For å konkurrere om eksterne forskningsmidler, blir forskningen innrettet etter strategiske samfunnsområder, der det er penger å hente. Det truer den frie forskningen, ifølge Rasmussen.

– Norsk akademia trenger også en medfølelsesrevolusjon, konstaterer førsteamanuensis Siri Øyslebø Sørensen ved NTNU.

Hun er leder for Senter for kjønnsforskning i Trondheim og forsker på makt i organisasjoner. I likhet med Waddington mener hun medfølelsesperspektivet oppfordrer til handling.

– Når vi snakker om begreper som solidaritet, omsorg og medfølelse, står vi i spenn mellom å ha sympati med noen i en marginal posisjon, og å faktisk være villig til å ofre noe. Noen må kanskje være villig til å gi avkall på privilegier og goder for å skape endring, sier Sørensen.

Sammen med sine kolleger i forskningsnettverket NTNU GenderHub, arrangerte Sørensen i fjor seminarrekka “Kjønn, politikk og institusjonskritikk”. De ville utforske om det finnes et feministisk universitetspolitisk alternativ til New Public Management-modellen.

– Vi har observert et generasjonsskifte blant kjønnsforskerne, som vi også ser blant andre forskere. De yngre forskerne har rammer som gjør at de må være mer konkurransedrevne og individualiserte enn de eldre, og de kjenner mer på presset om publisering og internasjonalisering, sier Sørensen.

– Blant yngre forskere som vi intervjuet i prosjektet Likestilling nedenfra så vi at mange, både kvinner og menn, mente at en akademisk karriere ville gå på bekostning av et rikt liv utenfor universitetet. Det er et faresignal, mener Sørensen.

Svekker universitetet som en demokratisk institusjon

Skal man lykkes ut fra et snevert sett med kriterier, ender de ledende forskerne opp med å være nokså like, ifølge Sørensen. Slik mister man forskere som kommer med andre typer livserfaringer og syn på hva vitenskapelig aktivitet er. Dermed blir institusjonene mindre demokratiske.

– Hvis man tror kunnskapsproduksjon er en nøytral praksis, kan man sikkert tenke at man får den beste forskningen hvis man rendyrker eliten som er villig til å ofre alt. Men dersom den skal ha et demokratisk aspekt, er det viktig å tenke representasjon, sier Sørensen.

Må forskningen være så individualisert og konkurransedrevet?

Hun tror Waddingtons medfølelsesperspektiv og feministisk kritikk kan gjøre akademia bedre representert, både når det kommer til folk og perspektiver. Den feministiske omsorgsetikken setter ikke opp forhåndsdefinerte prinsipper for hva som er en moralsk handling, understreker Sørensen: I stedet krever den at vi ser dem vi står i relasjon til og forstår hva våre handlinger fører til for dem.

– Da må vi både lytte og stille kritiske spørsmål ved tattforgittheter, som: Må forskningen være så individualisert og konkurransedrevet? Er det til beste for samfunnet, for forskningen og menneskene i sektoren?

Baner vei for mangfolds- og likestillingstiltak

– Men hvordan skal man gå fra å snakke om medfølelse til å gjennomføre konkrete tiltak for bredere representasjon av folk og perspektiver i forskningen?

– Først og fremst ved å tenke relasjoner og grupper, framfor individer. Istedenfor at hver og en skal prestere på alle fronter, bør lederne jobbe for hvordan en gruppe samlet oppnår mange av disse kriteriene, svarer Sørensen.

Hun mener medfølelsesperspektivet baner vei for en rekke likestillings- og mangfoldstiltak.

– Medfølelsesperspektivet åpner for å tenke inkludering, og åpner for nye måter å begrunne rekruttering på. I arbeidslivet generelt rekrutterer man ofte folk som er like en selv. Her har ledere ansvar for å stille spørsmål som: Hva er det som gjør at jeg foretrekker denne kandidaten? Foretrekker jeg han eller henne av egne bekvemmelighetshensyn?

Man kan også bruke medfølelse til å jobbe med arbeidsmiljøet, og det kan brukes som utgangspunkt for forskningsdesign, der man må bestrebe seg på å trekke inn andres perspektiv.

– Her har feministisk teori og interseksjonell kjønnsforskning mye å bidra med.

– Når vi snakker om medfølelse som en likestillings- og mangfoldsstrategi, er det en fare for at arbeidet ikke blir målrettet nok?

– Tvert imot får arbeidet en klar retning. Men er vi villige til å legge inn innsatsen som kreves? Fordelen med å snakke om medfølelse, omsorg og inkluderende kulturer er at det plasserer problemene i omgivelsene og ikke på individnivå. Det åpner opp for å dele ulike erfaringer, noe som må bli sett på som en verdi i seg selv, istedenfor et problem.

Sørensen mener kategoripolitikken kan skape flere utfordringer enn løsninger.

– Man er opptatt av å plassere folk innenfor og utenfor kategorier. Da får man hele tiden en avsporing av debatten: Hvem skal vi telle? Hvor skal det telles? Hvem er kvinne? Hvem er minoritet? Vi må heller snakke om hvem som har definisjonsmakt, hvordan de beholder den, og hvordan vi kan få plass til flere stemmer.

– Ikke overflatehygge og kakelunsj

– Noen vil kanskje innvende at det er naivt å tro at man bare kan endre kulturen så lenge universitetene må etterleve krav fra institusjoner som EU og Norges forskningsråd?

– Det er klart at institusjonene må ta ansvar. Finansiører som Forskningsrådet har for eksempel makt til å sette agendaen gjennom programutlysninger. De kan overføre ressurser til marginaliserte fagområder og gi rom for andre perspektiver enn de dominerende, sier Sørensen.

– Universitetene kan også tenke annerledes om midlertidige ansettelser dersom de bytter ut nyttemaksimering med omsorgsetikk.

Det handler om nødvendige avveiinger og prioriteringer som kan oppfattes som nokså ukomfortable.

Forskningsfinansiørene og universitetsledelsen bør derfor også omfavne medfølelsesperspektivet, anmoder Sørensen.

– Vi kan ikke sette oss ned og si at vi ikke kan gjøre noe fordi EU har sagt det ene eller det andre, eller vente på at noen i maktposisjon skal komme på nye tanker. Det er viktig å starte arbeidet med små og konkrete tiltak på instituttnivå og i forskningsgrupper.

For medfølelsesperspektivet handler ikke om å skape overflatehygge og kakelunsjer:

– Det handler om nødvendige avveiinger og prioriteringer som kan oppfattes som nokså ukomfortable.

New University Norway tar kampen

Noen som ikke har tenkt å sette seg ned, er protestbevegelsen New University Norway (NUN). De er allerede i gang med å forberede revolusjonen som skal skape det nye universitetet.

Inspirert av tilsvarende bevegelser i Canada, Nederland og Storbritannia, startet en gruppe unge akademikere ved NTNU i Trondheim bevegelsen allerede i 2014. Siden 2016 har New University Norway økt sin aktivitet gjennom plattformen Protest Pub. De inviterer studenter, universitetsansatte og andre interesserte til å debattere universitetets framtid på egne premisser.

– Vi så at debatter om universitetets rolle i samfunnet ofte blir drevet fram av ulike politikere og mektige aktører. Vi vil ta de grunnleggende spørsmålene tilbake til grasrota, sier Eli Smeplass.

Hun er en av de som har vært med på å starte opp Protest Pub, og har nylig disputert med sin avhandling i sosiologi ved NTNU. Nå er hun ansatt i et halvt års engasjement som universitetslektor ved Institutt for lærerutdanning.

– Vi er opptatt av strukturelle føringer som ligger i det å bruke nyliberal styringsideologi på vår sektor. Universitetet har et mer mangfoldig samfunnsoppdrag enn å produsere flest mulig studie- og publiseringspoeng, som å være en arena fri forskning. Det inkluderer perspektiver som ikke alltid er forenlig med markedsrettingen av universitets- og høgskolesektoren.

Framtidens akademia – for hvem?

I 2017 arrangerte Protest Pub seminaret «Framtidens akademia: for hvite menn som pusher 50?» på Litteraturhuset i Trondheim. Der diskuterte en rekke akademikere, blant andre Siri Øyslebø Sørensen, hva slags føringer dagens akademia legger for hvem som kan gjøre en forskerkarriere.

– Er framtidens akademia et sted for hvite menn som pusher 50?

– Poenget er at det er ganske strenge premisser for hva det vil si å være en vellykket forsker. Kravet om internasjonale karrierer og høye publiseringstall har for eksempel uheldige konsekvenser for kjønnslikestilling blant akademisk ansatte.

– Bente Rasmussen viste i en artikkel for noen år siden hvordan ansettelsesprosesser for akademiske stillinger favoriserte menn. I hennes studie ble ansettelseskomiteen instruert til å ta utgangspunkt i publiseringstall for de siste fem årene, og man tok ikke høyde for fødselspermisjon. Unge kvinner som hadde vært i fødselspermisjon stilte dermed dårligere for kriteriene som ble satt.

Artikkelen ble først publisert på Kifinfo.