Norges forskningsråd skal i høst presentere en ny policy for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon. Policyen skal behandles av hovedstyret tre ganger i løpet av året og være ferdig i desember.
26. april arrangerte Forskningsrådet et seminar der eksterne innledere var invitert til å komme med innspill.
Viderefører målene
Jesper Simonsen, direktør for Divisjon for samfunn og helse i Forskningsrådet, understreker at policyen i hovedsak blir en videreføring av den Forskningsrådet har i dag.
– Det vil si at vi fortsetter å prioritere arbeidet med kjønnsbalanse. Det innebærer at det skal være like mange kvinner og menn blant forskerne som får midler fra Forskningsrådet. I tillegg vil vi fortsatt jobbe for at forskningen skal inkludere kjønnsperspektiver på alle områder der dette er relevant.
Ifølge Simonsen har Forskningsrådet blitt bedre til å se på uheldige sider ved søknadsbehandlingen og blant annet sikret kvinner en litt høyere suksessrate enn menn. Dette samsvarer med moderat kjønnskvotering.
– Det er imidlertid altfor få kvinner som søker, så nå gjelder det å få institusjonene til å satse mer på kvinnelige forskere. Her er det et godt stykke igjen før vi er i mål, understreker han.
– Vi vil også unngå strukturell favorisering eller diskriminering når vi lager vilkårene for å få finansiering. Slik kan vi for eksempel unngå at det å ha forsørgeransvar blir en hindring for å søke om forskningsmidler. Når det gjelder arbeidet med å integrere kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon er vi i gang, men det er en lang vei å gå.
Mari Teigen, professor og leder for NORDICORE ved Institutt for samfunnsforskning og Dag Ellingsen, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, var to av forskerne som ga innspill på seminaret.
– Mari Teigen var invitert for å snakke om kjønnsbalanse, mens jeg skulle snakke om kjønnsperspektiver med utgangpunkt i min egen forskning, forteller Dag Ellingsen.
Kritisk til tellekanter
Ellingsen har blant annet sett på mindre heldige konsekvenser av tellekantsystemet i akademia. Han mener systemet favoriserer menn uten familieforpliktelser, og dermed bidrar til ulikestilling og mindre mangfold.
– Det som er viktig hvis man vil oppnå en fast stilling er enkelt sagt det man kan telle, og det er publiseringer. Jo flere artikler i fagfellevurderte internasjonale tidsskrifter, jo bedre, sier Ellingsen.
– De som særlig greier å levere i henhold til tellekantsystemet er menn som har en perifer rolle i familien – hvis de har noen – og derfor har mulighet til å jobbe mellom 50 og 60 timer i uka.
Vi fortsetter å prioritere arbeidet med kjønnsbalanse.
Ellingsen medgir at tellekantsystemet har gjort at det publiseres mer ny forskning, men stiller spørsmål om hvor god forskningen blir.
– Solid forskning dokumenterer at lange arbeidsuker, særlig over 55 timer i uka og over lengre perioder, har en betydelig helserisiko. Man kan vel også diskutere kvaliteten på noe av den forskningen som gjøres i seine kveldstimer, sier han.
– I tillegg øker tellekantsystemet sjansen for at de samme dataene blir brukt i forskjellige artikler med forskjellige medforfattere. Altså at kvantitet blir viktigere enn kvalitet. Jeg anbefalte derfor Forskningsrådet å gjøre en grundig evaluering av tellekantsystemet.
Gir bedre samarbeid
Sammen med kollega Ulla-Britt Lilleaas, har Ellingsen forsket på kjønnsbalanse i mannsbastioner som forsvaret og politiet, og på likestilling og levekår på Sørlandet. Innspillene han ga til Forskningsrådet tok utgangspunkt i nettopp denne forskningen.
– Vi har blant annet sett at prosjekter med mål om økt likestilling også har hatt andre og uventede positive effekter. Ta for eksempel fellesrom i forsvaret. Det at seks gutter og to jenter delte rom bidro til nøytralisering av kjønn og bedre samarbeid, i stedet for omvendt, sier Ellingsen.
Målet med forskningen var å undersøke positive og negative sider ved mannsdominerte kulturer. Kvinnene som skulle dele rom med gutta i militæret var forberedt på å møte seksuell trakassering. Imidlertid medførte kjønnsmangfoldet bedre samarbeid og oppgaveløsning, noe som i denne sammenhengen også ga økt sikkerhet og beredskap.
– Kjønnsbalanse gir altså flere avkastninger enn rettferdighet, påpeker Ellingsen.
Forskningen på likestilling og levekår på Sørlandet viste en klar sammenheng mellom tradisjonelle kjønnsroller og dårlige levekår.
– Vi fant at tradisjonelle kjønnsroller hang sammen med bruk av arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og høyt forbruk av angstdempende og beroligende medisiner, sier han.
Vil ha nytenkning
Ellingsen mener eksemplene fra forsvaret og politiet har overføringsverdi til annen forskning og derfor er av betydning for forskningspolitikken.
– I forsvaret har de noen dogmatiske oppfatninger. For eksempel at gode soldater er de som kan bære tungt og langt. Vår og andres forskning viser at dette ikke nødvendigvis alltid er tilfelle. På samme måte er det ikke nødvendigvis de som kan jobbe flest timer i uken som er de beste forskerne.
Ellingsen mener derfor man bør tenke nytt i akademia.
En del av kaka som skal fordeles må øremerkes forskning på kjønn og kjønnsperspektiver.
– Vår forskning viser at likestilling og mangfold gir økt samarbeid og fellesskapstenking. Dette kan overføres på akademia og gi mindre individorienterte forskningsmiljøer, og dermed bedre forskning.
– Og hva kan Forskningsrådet gjøre for å fremme kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse i akademia?
– En del av kaka som skal fordeles må øremerkes forskning på kjønn og kjønnsperspektiver, mener Ellingsen.
– Og hvis søknadene bommer på kjønnsperspektiver og -balanse så bør det trekke ned.
Han mener man må tenke kjønnsbalanse i begge retninger. Og at også kvinnedominerte miljøer har sine ulemper.
– På samme måte som mangfold i politiet og militæret gir bedre sikkerhet og forsvar, er det mye som tyder på at helsevesenet vil bli bedre med flere menn i de kvinnedominerte yrkene, sier Ellingsen.
Akademia mest mannsdominert
Mari Teigen viser til at kjønnsfordeling på professornivå og blant dem som mottar de store forskningsmidlene, ikke er i tråd med samfunnets ambisjoner om kjønnsbalanse. Hun peker på at næringslivet og akademia utmerker seg som mest mannsdominerte.
– Vi vet at ledelsesforankret likestillingspolitikk på alle nivåer i arbeidslivet er det som virker best, sier hun.
Teigen mener skjønnsmessige vurderinger av personlig egnethet spiller en viktig rolle for rangering av kandidater i rekrutteringsprosesser. Dette kan også være relevant for det som skjer ved fordeling av forskningsmidler.
– Forskningsrådet stimulerer til lange utenlandsopphold for forskerne i sine utlysninger. De bør spørre seg hvordan dette virker inn på kjønnsbalansen, påpeker hun.
– Og hva menes med eksellense? Hvordan måles det? Hvem fremstår som eksellente og hvem trigges av satsningen på eksellense? Forskningen blir ikke mer eksellent av at vi kaller den det.
Teigen mener likestillingen altfor ofte må vike i møte med forskningspolitikken. Derfor er det ikke bare forskningen, men også forskningspolitikken, som burde ha et kjønnsperspektiv, mener hun.
Anbefaler positiv særbehandling
– Jeg mener positiv særbehandling kan benyttes mer aktivt. I situasjoner med flere godt kvalifiserte søkere, bør det være mulig å foretrekke søkere fra det underrepresenterte kjønn, sier hun.
– Da bør det være flere å velge blant med omtrent like kvalifikasjoner, slik at kvinner aktivt kan velges til mannsdominerte miljøer – eller omvendt – uten å gå på akkord med hensyn til rimelighet, forholdsmessighet og individuell vurdering.
Ifølge Teigen er det en viss sammenheng mellom kjønnsbalansemål og integrering av kjønnsperspektiver.
– Forskningen viser at flere kvinner i forskerteamet øker sannsynligheten for at forskningen inkluderer kjønnsrelevante problemsstillinger.
Forskningen blir ikke mer eksellent av at vi kaller den det.
Hun peker på at Forskningsrådets programplaner og utlysningstekster antakelig påvirker hvem som søker. Hun mener de derfor må ha et likestillingsblikk når de utformer programplanene.
– Jo bredere man tenker om relevante problemstillinger, jo mer kan vi regne med at det kommer gode søkere fra begge kjønn.
Teigen understreker at det ikke bare handler om kjønnsperspektiver, men om å ha et bredere perspektiv på hva som er relevant og hvem man appellerer til i utlysningene.
Teigen understreker at det ikke finnes noen likestillingspolitisk quick fix, og henviser til ordlyden i likestillingsloven: «Arbeidsgivere skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling».
– Dette krever at man analyserer hvor skoen trykker, og iverksetter tiltak for å ta grep. Arbeidet må være målrettet, og bør derfor forankres hos ledelsen, sier hun.
– Så lett og så vanskelig på en gang.
Les også:
