Den visuelle fremstillingen av fosteret i mors liv har gitt oss tilgang til en type informasjon og kunnskap som vi ikke kjente til for bare få år siden. Men moderne ultralyddiagnostikk og fosterdiagnostikk viser også at ny kunnskap skaper nye problemstillinger, både praktisk og etisk.
Når kvinner oppsøker tilbudet om ultralyd, forventer de å dra hjem med et bilde av et normalt foster. Men uventet diagnostisk informasjon kan føre til at de isteden havner i en situasjon der de med liten tid til rådighet må ta stilling til om de skal fortsette eller avbryte svangerskapet. Dette kan endre en normal graviditet preget av forventning og glede, til en situasjon preget av eksistensiell krise og usikkerhet.
Bedre ultralydbilder krever bedre oppfølging
Lov om bioteknologi har satt et skille mellom tilbud om fosterdiagnostikk og tilbud om rutinemessig ultralyd. Dette er et skille som fagfolk synes det er vanskelig å praktisere i den kliniske hverdagen. Hensikten med rutinemessig ultralyd er først og fremst å stadfeste termin, avklare antall fostre, morkakens plassering og fostrets anatomi og utvikling. Fosterdiagnostikken skal på sin side avdekke kromosomfeil og avvik.
Ultralydbildene blir stadig bedre og gir muligheter for ytterligere detaljerte undersøkelser av fosterets anatomi. En konsekvens av dette er at mistanke om utviklings- og kromosomavvik i stadig større grad blir et sentralt tema ved den ordinære ultralydundersøkelsen. Dette skjer uten at kvinnen er tilstrekkelig forberedt på å motta denne nye informasjonen.
Flere kvinner beskriver hvordan de setter svangerskapet på vent og pendler mellom håp og resignasjon.
Når kvinner oppsøker fosterdiagnostikk er det derimot obligatorisk veiledning på forhånd. NIPT-testen er en blodprøve av den gravide hvor fosterets DNA blir analysert.
Norge tilbyr kun NIPT-testen til kvinner som har fått svar på KUB-testen med økt sannsynlighet for trisomi i uke 13,18 eller 21. KUB-testen er en kombinasjon av tidlig ultralyd og blodprøve som også gir indikasjon på misdannelser eller genetiske feil hos fosteret med.
Etter min mening bør alle kvinner få tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-test for å sikre en trygg og pålitelig fosterdiagnostikk. Det forutsetter imidlertid at de får mer informasjon og veiledning i forkant for å sikre gravide kvinner informerte valg.
Mellom håp og resignasjon
Informantene i mitt doktorgradsarbeid, som bare er kvinner, opplever og uttrykker eksistensiell sårbarhet over å motta uventet diagnostisk informasjon. Det kommer ofte til uttrykk som kaos i egne følelser, og mange føler seg «fanget» av situasjonen.
Flere kvinner beskriver hvordan de setter svangerskapet på vent og pendler mellom håp og resignasjon, en erfaring med en vedvarende gjennomgripende kroppslig eksistensiell smerte. De beskriver hvordan distanse til egen kropp og fosteret forsterker følelsen av meningsløshet og ambivalens.
Mine data er over ti år gamle, men det er ingen grunn til å tro at dette ikke er aktuelt i dag. Fremdeles er det slik at altfor mange kvinner ikke får et tilstrekkelig tilbud om informasjon i forkant av ultralyd og fosterdiagnostiske undersøkelser.
Mangel på oppfølging etter abort
Det er heller ikke et godt nok tilbud i etterkant av svangerskapsavbruddet, mange er uten videre oppfølging.
Vi har lite forskning om kvinnenes erfaringer med å abortere i eget hjem, ofte alene med sterke smerter.
Per i dag er det ikke etablert sorggrupper og andre tilbud for kvinner som får utført svangerskapsavbrudd. Det er ikke naturlig at de deltar i sorggrupper for gruppen som har mistet et barn fordi deres valg fremdeles er preget av tabu, skyld og skam.
I Sverige innkalles alle gravide tidlig i svangerskapet til en refleksjonssamtale for å ta stilling til ulike tilbud om ultralyd og eventuelle blodprøver. Dette gjør at de blir forberedt på en mer aktiv måte, noe vi bør strebe etter i Norge også.
Lite forskning på hjemmeabort
Omsorgstilbudet for kvinner som velger å avbryte svangerskapet er blitt en salderingspost i Norge. Dette er spesielt synlig etter at majoriteten av avbruddene før 12 svangerskapsuke aborterer hjemme.
Medisinsk eller medikamentell abort har avløst de kirurgiske abortene som måtte utføres på sykehus. Helsevesenets tilbud til disse kvinnene er et medikament som hemmer videre vekst av graviditeten og bidrar til at livmorsmuskulaturen støter ut det befruktete egget.
Vi har lite forskning om kvinnenes erfaringer med å abortere i eget hjem, ofte alene med sterke smerter. Men det grunn til å tro at her er det sterke erfaringer. Kvinnene har et tilbud om å ringe sykehuset, men for mange er dette en terskel, noe flere har beskrevet på sosiale medier den siste tiden.
Begrunnelsen for å innføre medikamentell abort er at den gir mindre komplikasjoner og er mer skånsom for den fysiske helsen. Vi vet imidlertid lite om den psykiske helsen.
Riktig retning i Danmark
Ved Aarhus Universitetssykehus har de som eneste sted i Norden etablert en egen avdeling for svangerskapsavbrudd etter uke 14. Denne enheten ligger avskjermet fra fødeavdelingen med en egen inngang og er bemannet kun av jordmødre.
Dette er krevende arbeidsoppgaver for jordmødre som derfor får veiledning fra psykolog fem ganger årlig. Jordmødrene legger vekt på å følge paret gjennom svangerskapsavbruddet i deres eget tempo og har ingen «mal» for hvordan dette skal foregå.
De økonomiske fordelene synes å være på plass, og det er kanskje den viktigste grunnen for noen.
Forskerne som følger opp prosjektet forteller at de er opptatt av parets erfaringer. Data er enda ikke publisert, men jordmødrene som arbeiderer der rapporterer om gode resultater.
I Norge foregår ofte sene svangerskapsavbrudd (etter uke 18-20) på gynekologisk avdeling med sykepleiere eller jordmor som bistand. Mine informanter sier at det er svært utfordrende å være så tett på gravide og kvinner som nylig har født.
Økonomiske hensyn rår
Vi har altfor lite forskning om kvinners erfaringer med svangerskapsavbrudd tidlig og sent i svangerskapet. Tilbudet om medikamentell abort i hjemmet er etter min mening ikke tilstrekkelig begrunnet i relevant forskning, utover den fysiske kroppslige kunnskapen. De økonomiske fordelene synes å være på plass, og det er kanskje den viktigste grunnen for noen.
Forskning om kvinnehelse må få større økonomiske rammer, og ikke minst større anseelse i forskningsmiljøet. Forskning om sårbare grupper må prioriteres høyere for å hindre nye helseproblemer. I dag aborterer i underkant av 15.000 kvinner årlig uten at vi tilbyr gode rammer i hele forløpet, rammer som er forankret i forskning.
I denne kronikkserien har vi invitert forskere og spesialister til å skrive om sentrale temaer innenfor kvinnehelse.
Denne kronikken er skrevet av Eva Sommerseth, jordmor, sykepleier og førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge.
I fjor publiserte Kilden kjønnsforskning.no, i samarbeid med Norske Kvinners Sanitetsforening, rapporten Hva vet vi om kvinners helse? Les mer om bakgrunnen for rapporten her.
Les flere kronikker i serien: Johanne Sundby: Forskning på unge kvinner og eldre kvinners helse blir ikke prioritert og Kaveh Rashidi: Sosiale medier kan gjøre unge kvinner og menn syke.
