Ragnhild Hennum: Første kvinnelige jussdekan ved UiO

Jussen er en gammel og tradisjonsrik fagdisiplin. Konservativ, vil noen hevde. Fakultetet ved Universitetet i Oslo, som Ragnhild Hennum ble dekan for fra nyttår, ble stiftet i 1811 og er Norges eldste og største utdannings- og forskningsinstitusjon for rettsvitenskap.

Lenge var det bare overklassens barn som ble jurister, og juss var et yrke som gjerne gikk i arv. En forskningsrapport om likestilling på fakultetet påpekte at dekanatet kun besto av menn, og at miljøet tradisjonelt har vært preget av hierarki, «revirtenkning» og bataljer mellom «alfahanner».

Folkelig normbryter

Ragnhild Hennum er av bondeslekt, oppvokst på småbruk i Hurum, hvor de blant annet drev gartneri. Hennum ble en skikkelig hestejente og har også hatt flere hunder. Det lå på ingen måte i kortene at hun skulle bli jurist eller en av landets mest betydningsfulle forskere på sitt felt.

– Kinder og küchen-juss, pleier jeg å kalle det, sier Ragnhild Hennum smilende om sin forskning på kvinner, barn og likestilling de siste 25 årene.

– I Tyskland snakker man om Kinder, küchen og kirche, men kirken har jeg holdt meg unna.

Dekanen ved juridisk fakultet på Universitetet i Oslo har en tung cv med mange publikasjoner, lederroller og verv i ulike regjeringsoppnevnte utvalg. Hennum ble utdannet jurist i 1991 og hadde egentlig tenkt å skrive doktorgradsavhandling om straffeutmåling. I stedet ble hun ekspert på overgrep mot barn og kvinner – og fakultetets første kvinnelige dekan. 

Jeg er en sånn person som blir lykkelig når jeg får en motorsag i bursdagspresang.

Hennum omtaler seg selv som «trolig den eneste traktorlesba som faktisk kan kjøre traktor», og ser ikke akkurat ut som prototypen på en jurist. I gangen i sjette etasje på det nyåpnede Domus Juridica, som huser administrasjonen hun nå leder, står det et par store svarte slagstøvler.

Når Hennum ikke jobber, kobler hun helst av med å hjelpe moren på småbruket.

– Jeg er en sånn person som blir lykkelig når jeg får en motorsag i bursdagspresang, smiler hun bredt.

I fjor kløyva hun 50 000 liter ved.

– Det gir en egen mestringsfølelse å ta på seg verneutstyret og beherske dette, sier hun.

Hennum er altså på alle måter en lite konvensjonell leder for det som tradisjonelt har blitt betraktet som en konservativ mannsbastion. Hun forteller at bastionen er i endring:

– Blant jussstudentene er kvinner faktisk i flertall og blant de vitenskapelig ansatte, det vil si alle ansatte i undervisning og forskningsstillinger, var kjønnsfordelingen nesten 50/50. 

Hun kjenner ikke igjen beskrivelsen av jurister som spesielt ekskluderende.

– Jeg har aldri opplevd å bli tatt dårlig imot i jussmiljøet på grunn av min klassebakgrunn eller andre ting.

Så er dekanen heller ikke kjent for å være en person som er spesielt opptatt av hva andre måtte synes og tenke – unntatt hvis det handler om fag. Hennes tidligere kollega Elisiv Bakketeig, som i dag er forsker ved Oslo Met, beskriver henne som kunnskapsrik, faglig trygg og folkelig. 

– Som person er Ragnhild uhøytidelig – og det tror jeg mange finner befriende, sier Bakketeig.  

Etter alt å dømme har Bakketeig rett i det. Ved dekanvalget i fjor høst fikk Hennum over 76 prosent av stemmene. Mye tyder på at hun er godt likt av studentene, nyter faglig respekt blant kolleger og har planer og visjoner som slo an.

Silingsmekanismer i rettsapparatet

Bakketeig og Hennum møttes på jussen på begynnelsen av 1990-tallet og skrev sine respektive doktoravhandlinger om den strafferettslige behandlingen av overgrepssaker mot barn. Hennum skrev om bevisene, Bakketeig om aktørene og deres rolle. De gjorde et omfattende empirisk arbeid med å analysere anmeldelser av seksuelle overgrep mot barn. Datamaterialet var fra Oslo politidistrikt i to perioder, henholdsvis fra 1980–1981 og 1990. 

– Vi var interessert i å finne ut av hva som bidrar til at saker om seksuelle overgrep enten går til doms eller henlegges på påtalestadiet, forklarer Hennum.

– Den viktigste utsilingen skjer når tiltalespørsmålet avgjøres. De fleste overgrepssaker henlegges, forteller Hennum.

Dette skjer både internasjonalt og i Norge. Empirisk forskning på hva som ligger bak silingen er derfor viktig for å få mer kunnskap om i hvilken grad, og hvordan, barn beskyttes av rettsstaten ved mistanke om overgrep.

– Da vi begynte med prosjektet i 1992 lå tiltaleprosenten av ferdig etterforskede saker i overgrepssaker mot barn på omtrent 50 prosent, sier Hennum.

Elisiv Bakketeig forteller at i de sakene som ble anmeldt i 1990, og hvor etterforskningen fremsto som omfattende, så kun noen få forhold ut til å påvirke påtalevurderingen.

– Om siktede tilsto overgrep, tidligere var anmeldt for straffbare forhold, og om det var en kvinne eller en mann som hadde hatt hovedansvaret for å etterforske saken, sier hun.

I sakene hvor det var reist tiltale innrømmet nesten 25 prosent helt eller delvis å ha begått overgrep.

Saker med kvinnelig etterforsker hadde høyere sannsynlighet for å ende med tiltale. Det reflekterte ikke nødvendigvis institusjonalisert sexisme, men snarere at stillingene i politiet var kjønnsdelte.

– På dette tidspunktet var det i stor grad kvinner i politiet som hadde spisskompetanse på overgrep mot barn, legger Bakketeig til. 

Ragnhild Hennum, som også har forsket på silingsmekanismer i voldtektssaker, forteller at det er høyere tiltaleprosent i saker om overgrep mot barn enn for voldtekt av voksne.

– Det kan være mange årsaker til det. Kanskje styrkes sakenes troverdighet av at det sjelden er ofrene selv som initierer anmeldelsene i overgrep mot barn-sakene. Det kan være voksne som har sett eller hørt noe. Små barn har jo i liten grad mulighet til å varsle om mistanke selv, tror Hennum.

– Sakene fremstår som ekstra troverdige og tydelige når voksne varsler. Det regnes som alvorlig når folk reagerer.

Hennum forteller at medisinske bevis i sakene de undersøkte ofte var for uspesifikke og at slike bevis ikke gjorde noe utslag i deres materiale. Det var heller ingen systematikk i at saker med psykologuttalelser påvirket tiltaleprosenten.

– Psykologuttalelser forteller ofte noe om barnets reaksjoner. Disse reaksjonene kan være forenlige med overgrep, men sier jo ingenting om hvem som kan ha utsatt barnet for overgrep, sier Hennum.

– Hvis barnet har fortalt i terapi hvem som har gjort det har det selvfølgelig mer verdi. Men vår forskning indikerte at tilståelser og en kombinasjon av mange ulike typer bevis var mest avgjørende for sakenes utfall.

Politisk sensitiv forskning

I 1999 disputerte Bakketeig og Hennum endelig med avhandlingene sine og har siden bevart kontakten. Fellesskapet ble formativt, forteller Bakketeig.

– Vi disponerte et felles kontor innerst i gangen på instituttet, sier hun.

– Ingen av oss er utpregede morgenmennesker, så vi startet dagen på hver vår plass i stillhet, men tok en morgenprat over kaffekoppen når begge var klar for det. 

Fellesskapet kom til å bety mye for dem, både som kolleger og venner.

– Viktigst å trekke frem i denne sammenheng er kanskje fordelen med å være to når en forsker på et krevende tema som seksuelle overgrep mot barn, sier Bakketeig.

I tillegg til at det var følelsesmessig utfordrende å lese et stort antall anmeldelser, var det også krevende å forske på overgrep på nettopp dette tidspunktet. Temaet var politisk sensitivt. Forskningen deres sammenfalt med en av de mest omtalte sakene i norsk rettshistorie – den såkalte Bjugn-saken.

En femårig jente hadde fortalt sin mor at hun hadde sett den mannlige barnehageassistentens stive penis. Det var i mars 1992. I januar 1993 holdt Frostating lagmannsrett fengslingsmøte for å avgjøre om ytterligere seks personer kunne holdes varetektsfengslet. Da omhandlet saken seksuelt misbruk av 21 barn.

Det er nok like viktig, om ikke viktigere, å snakke om fyll, kjønn og seksualitet.

Etter hvert ble siktelsene frafalt for alle seks, og barnehageassistenten ble i 1994 frikjent av lagmannsretten Det ble også avdekket svært problematiske avhørsmetoder av barn, blant annet ved å stille ledende spørsmål. Ti år senere, i 2003, fikk barnehageassistenten også medhold av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som slo fast at den norske staten hadde sviktet sine forpliktelser til å behandle ham som uskyldig til det motsatte var bevist.

– I etterkant av Bjugn kom det en ny linje i hvordan man vurderte medisinske bevis i overgrepssaker mot barn, forteller Hennum.

På 1980-tallet og deler av 1990-tallet var det to retninger i den internasjonale rettsmedisinske forskningen på overgrep mot barn. Den ene la stor vekt på avvikende fysiske funn, blant annet ble fysiske skader i anus og på kjønnsdeler tolket som sikre tegn på overgrep.

– Men så sammenliknet noen forskere overgrepsofre med personer fra en såkalt normalpopulasjon, det vil si personer som ikke hadde vært utsatt for overgrep.

Forskningen viste at rettsmedisinere ofte hadde tolket medisinske funn, særlig små rifter, altfor radikalt. Forskerne dokumenterte at det er forholdsvis vanlig å få små skader og rifter uavhengig av om barnet var utsatt for seksuelle overgrep.

– Både forskningen og flere eksempler på feilaktige domfellelser førte til en ny retning i den rettslige behandlingen av seksuelle overgrep mot barn – ikke bare hva angikk avhørsmetoder, men også i tolkning av medisinske funn, forklarer Hennum.

Må snakke om kjønn, seksualitet – og fyll

Hennum er opptatt av at seksuell vold ikke bare må bekjempes strafferettslig, men også gjennom forebygging.

– Det vanskelige er jo de ofrene som aldri kommer i nærheten av rettsapparatet. 

Etter arbeidet om overgrep mot barn jobbet hun videre med seksuell vold mot voksne, både som forsker og medlem av det regjeringsoppnevnte Voldtektsutvalget, som la frem sin offentlige utredning Fra ord til handling i 2008.

– Dessverre ble det lite handling, sier Hennum som ikke er imponert over oppfølgingen av de tiltakene utvalget foreslo. Hun mener det begrenset seg til å opprette noen få ekstra stillinger i Kripos. Mangelen på gjennomføring skyldes at det koster penger å gjennomføre tiltak, tror hun.

– Man kommer ikke forbi det faktum at det i et høyt antall saker er innslag av alkohol.

Ifølge Kripos var festrelaterte voldtekter den største kategorien av anmeldte voldtekter i 2017 – nesten halvparten. Tall fra SSB viser at nesten alle siktede er menn, og rundt halvparten av de siktede var under 30 år. Regjeringens handlingsplan mot voldtekt slår fast at det holdningsskapende arbeidet med å ansvarliggjøre unge menn og skape respekt for andre og hverandres grenser er viktig.

Ragnhild Hennum tilslutter seg dette. Til å være jurist har hun ikke mye tro på strafferettens preventive virkning.

– Moderat tro, sier hun.

– Voldtekt har vært forbudt mange år i dette landet. Lover er lite egnet til å påvirke adferd. Naturligvis må vi straffe voldtekt, det er alvorlige straffbare handlinger. Men det er nok like viktig, om ikke viktigere, å snakke om fyll, kjønn og seksualitet.

Det er imidlertid ikke helt ukontroversielt å fokusere på alkohol i voldtektsdebatten. Feminister reagerer ofte fordi de tolker det å fokusere på alkohol som et forsøk på å skyve skylden over på kvinner og at man tar oppmerksomheten bort fra kjønn og makt. Hennum mener imidlertid ikke at kvinner har ansvaret for å unngå voldtekt. Tvert imot tilskriver hun seksuell vold som et samfunnsonde med rot i manglende likestilling.

– Etter mitt skjønn finnes det ikke noe enkelt svar på̊ hva man skal gjøre for å bekjempe problemet, sier hun.

– Kanskje er svaret at strafferettslige tiltak, blir «fattige» forsøk på̊ å løse et samfunnsmessig problem med utspring i de grunnleggende maktforskjeller som eksisterer mellom kjønnene.

Må få ofrene til å fortelle

– En stor del av debatten handler vel om hvorvidt loven må endres, slik at det innføres en lovbestemmelse som slår fast at sex uten samtykke er voldtekt?

– Ja, jeg har registrert det. En del innvendinger mot dagens lov er betimelige, men samtidig tror jeg ikke en lovendring vil forandre så mye. Jeg tror vi er bedre tjent med å diskutere holdninger og ungdomskultur.

Den største jobben er etter Hennums syn å gjøre noe med de sakene som aldri kommer gjennom påtalemyndighetens nåløye.

– Vi vet fra omfangsundersøkelser at cirka 29 prosent av alle utsatte aldri forteller om det de har opplevd til noen hverken politiet eller andre, sier hun.

– Da kan du endre rettsregler så mye du vil, men det hjelper ikke det store flertallet som ikke forteller!

Voldtektsutvalget anslo at bare 10 prosent av alle voldtektsofre anmelder. Derfor var den helhetlige oppfølgingen av ofre et hjertebarn for Hennum i utvalgsarbeidet:

– Vi må få folk til å fortelle mer, snakke mer med ungdom om kjønn og seksualitet. Og så må vi få på plass et hjelpe- og støtteapparat for utsatte så de har et sted hvor de kan fortelle om det som har skjedd, erklærer hun bestemt.

Enkeltmennesket må gripe inn

Ragnhild Hennum har sittet i mange styrer og utvalg opp igjennom tiden. Nå for tiden leder hun det regjeringsoppnevnte Partnerdrapsutvalget som skal levere en utredning i løpet av høsten 2020. Hensikten med arbeidet er å avdekke eventuelle svikt i det offentlige tjenesteapparats håndtering av forhold i forkant av disse sakene. Utvalget skal også gi anbefalinger som kan bidra til at fremtidige tilfeller forebygges og forhindres.

Statistikk viser at partnerdrap utgjør mellom 20 og 30 prosent av alle drap som begås i Norge hvert år.

– Drapene kommer sjelden uten forvarsel, forteller Hennum.

Enten det er narkomanen i gata eller den voldsutsatte kvinnen i oppgangen, så er det viktig å spørre hvordan det går med folk.

Hun tror det er viktig å undersøke potensialet for å forebygge bedre.

– Ofte har noen registrert noe i forkant.

Utvalgsarbeidet og forskningen på disse temaene har endret Hennums syn på enkeltmenneskets forpliktelse til å gripe inn.

– Jeg har selv måttet øve meg på å gripe inn når jeg møter folk som ikke ser ut til å ha det bra. Vi må ta tak, også i hverdagen. Enten det er narkomanen i gata eller den voldsutsatte kvinnen i oppgangen, så er det viktig å spørre hvordan det går med folk, oppfordrer hun.

– På relativt kort tid har vold mot kvinner gått fra å være et privat anliggende til å bli betraktet som noe veldig offentlig. Det krever mye av oss som samfunn å få til den omstillingen. Vi må ikke bare fokusere på politi og barnevern, men også på mannen og kvinnen i gata, mener Hennum.

– Et forbilde på hvordan en professor burde være

Folk som har hatt Hennum som veileder, både yngre og eldre, beskriver henne som åpen, ujålete og dyktig. Da tidligere lagdommer Lars Jonas Nygaard i en alder av 76 år jobbet med en avhandling om rettssikkerhet og juryordningen, fungerte forholdet med hovedveilederen ikke så bra. Hennum trådte til og hjalp ham i havn.

– Hun må være en av de fineste akademikere jeg har truffet! sier Nygaard som fikk god nytte av Hennums mange praktiske tips til hvordan en avhandling skulle settes opp.

Han omtaler henne som «hjelpsom» og «faglig solid».

– Hadde hun sagt noe ville holde, så sklei det igjennom, sier han.

Nygaard skulle ikke bli den eneste doktorgradsstudenten som ble trygt loset i havn av professoren etter et havarert veilederforhold. Sofie Høgestøl, som i dag jobber som førsteamanuensis på Nordisk institutt for sjørett ved UiO og har vunnet flere priser for sitt arbeid, slet også med manglende oppfølging på doktorgraden. Hun ble kjent med Hennum da de begge satt i universitetsstyret.

– Jeg var ganske desperat og gikk til Ragnhild etter et møte og spurte om hun kunne veilede meg, erindrer Høgestøl.

Det sa Hennum ja til, selv om hun var prorektor og hadde hendene fulle.

– Hun reddet doktorgradsprosjektet mitt. Uten hennes veiledning hadde jeg nok ikke hatt doktorgrad i dag, tror Høgestøl.

– Hun er for meg et stort forbilde på hvordan en universitetsprofessor burde være. Et raust menneske som stiller opp for andre.