Utfordrer vår forståelse av syriske menn

– Vi ser at det av og til er en forskjell mellom det vi kaller «den store norske integreringsfortellingen» og hvordan de som kommer til Norge selv opplever egen integrerignsprosess.

Det sier Hanne Haaland, leder ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Agder. Hun er en av forfatterne bak et bokkapittel som tar for seg erfaringene til nyankomne mannlige syriske flyktninger.

Haaland og kollegene har forsket på integrering på Sørlandet i flere prosjekter, og var denne gangen interessert i å forske på menn. I prosjektene har forskerne oppdaget at kvinner er vektlagt i integreringstiltakene i området, og at også mange av de som jobber i tiltaksapparatet er kvinner.

– Vi sier ikke at forskningen bare er opptatt av kvinner, men at hele praksisfeltet og aktivitetene der er kjønnet, sier Haaland.

– Det er fordi innvandrerkvinner, særlig de med muslimsk bakgrunn, ofte blir sett på som de som må «hjelpes» inn i det norske samfunnet.

–  Det er kanskje fordi de kommer fra steder der de ikke har den samme erfaringen med for eksempel å være yrkesaktive som man har i det norske samfunnet. Noen ganger rår det også noen stereotype forståelser av muslimske kvinneroller blant mange av de som jobber med integrering, sier Haaland.

Arbeid er sett på som viktig

Haaland presiserer at et bærende element i norsk integrering er at de som kommer til landet skal få lønnet arbeid.

– Arbeidslinjen er veldig styrende for integreringspolitikken. Dermed satses det mye på tiltak som skal treffe kvinner som ikke nødvendigvis har erfaring med å være ute i lønnet arbeid.

– Men vi hører veldig mye mindre om menn. Det var utgangspunktet for prosjektet vårt.

Også i tidligere prosjekter har forskerne sett at ideen om å få folk i arbeid er viktig, og at tanken om at «får du arbeid er du integrert» er en gjenganger i den offentlige samtalen om integrering.

Haaland mener likevel at ikke arbeid alltid er synonymt med integrering. Hun viser til eksempler fra tidligere forskning der kvinner fikk arbeid som rengjørere, en jobb med lite sosial interaksjon og begrenset språkpraksis. Flere av informantene der følte seg mer utenfor samfunnet etter å ha kommet i jobb.

Menn som problem

En annen viktig del av integreringsfeltet i Norge er likestilling mellom kjønnene, og dette konseptet er vektlagt i integreringen.

– Man er enige om at kvinner skal hjelpes, særlig kvinner som kommer fra en annen kultur eller religiøs bakgrunn enn det som er normen i det norske, sier Haaland.

–  Nettopp fordi man skal hjelpe kvinner fører det til at menn ofte som ses på som problemet.

Frivillige og byråkrater som jobber med integrering, og som forskerne har snakket med, merker at mange av mennene er oppgitte av å bli sett på som et hinder for kvinnenes integrering.

– Generaliserte kulturforståelser kan bli et problem for mange, sier Haaland.

Viktig med ulike bakgrunner

– Hvorfor vektlegges kvinner i integreringen?

– Jeg tror det er fordi det jobber mange kvinner i tiltaksapparatet og offentlig sektor, og vi vet at noen utdanninger trekker flere kvinner, sier Haaland.

Det er også mange kvinner som jobber i frivillig sektor, og de som møter dem som kommer til landet er ofte eldre kvinner som har tid til å hjelpe, forteller Haaland.

– Veldig mange av de som skal integreres er begeistret for at det er mange som er klare for å bistå med sosialt nettverk. Men flere lar seg også frustrere over at det er mange veldig voksne mennesker og veldig mange damer.

Les også: – Vi trenger mer spisset forskning på innvandrerkvinner i arbeidslivet

Unge ønsker seg kontakt med folk på sin egen alder og av samme kjønn som også kan bli en venn, tror forskeren.

– Jeg tror det er viktig, når man har som jobb å møte mennesker, å ha en mangfoldig arbeidsstokk som sitter på ulike erfaringer og perspektiver, sier Haaland.

Gap mellom forventninger og virkelighet

Haaland mener det er viktig at de som møter flyktninger har en kulturforståelse og ikke låser seg i ideer om hvem de tror flykninger er.

Forskerne legger i studien nettopp vekt på dette gapet mellom hva integreringsapparatet og myndighetene tror de syriske mennene trenger, og hvordan disse opplever sin egen hverdag.

– En del av den kritikken som kommer frem i artikkelen handler mye om disse generaliserte forståelsene, sier Haaland.

Oppfatningene fører til en kategorisering i tiltaksapparatet som er med på å tilsløre faktiske behov, heller enn å hjelpe flyktningene, mener Haaland. Målet med arbeidet forskerne har gjort er å avdekke hvordan flyktningene faktisk opplever egen situasjon.

Vi sier ikke at forskningen bare er opptatt av kvinner, men at hele praksisfeltet og aktivitetene der er kjønnet.

– Vi ser at de jobber veldig hardt med å komme seg inn i det norske samfunnet, men ikke alltid på den måten mottakerapparatet forventer. Derfor er det veldig tydelig at det er et gap mellom forventinger og handling.

– Og det er først ved å synliggjøre det gapet at man kan gjøre noe med det.

Ulike behov

I integreringsapparatet dominerer ideen om at syrere flest er velutdannede og har god arbeidserfaring. Det stemmer ikke for alle som kommer til Norge.

– Materialet vårt viser at menn fra Syria er en mangslungen gruppe, og dermed også har ulike behov, sier Haaland.

Hun tror det å være en del av en global middelklasse, og ha høy utdanning, gjør at man lettere kan bruke strukturer og det frivillige apparatet i landet man kommer til. Altså er det lettere å gli inn i et nytt samfunn enn hvis man for eksempel kommer fra en arbeiderklasse eller har mindre utdanning, forklarer Haaland.

– Våre forventninger til den gruppen gjør at vi mister en del detaljer som gjør at vi kanskje kunne møtt de på en langt bedre måte.

Ønske om å forsørge

De syriske mennene forskerne har samlet inn data fra viser altså at det er en mangfoldig gruppe, men de har alle det samme ønsket om å bli økonomisk uavhengige og jobbe.

– De er opptatt av å leve trygge og gode liv, sier Haaland.

Hun mener at det å være en god forsørger er viktig for trivsel og for å sett av andre som en god mann.

– De er tydelig på at de ikke ønsker å bli forsørget av det offentlige. Akkurat dette står i sterk kontrast til deler av den store fortellingen som vektlegger at mange menn kommer hit uten høy arbeidsmoral og med et ønske om å snylte på velferdsstaten.

Les også: Menn og kvinner mer like i pårørendearbeid

Selv om likestillingen står sterkt i det norske opplever de syriske mennene et tungt forsørgeransvar, både for en mulig kjæreste i Norge og familien i hjemlandet.

Haaland trekker frem at man i Norge er opptatt av å få både kvinnelige og mannlige flyktninger ut i jobb, slik at de blir mer selvstendige.

– Vi må være klar over at det ligger mye arbeid og omsorg i det å forsørge noen òg. Syriske menn har et like stort behov for å gi omsorg og kunne forsørge noen som norske menn kan føle.

– Det er kanskje ikke så store forskjeller på oss, og mange ønsker å være gode omsorgstagere for familien, sier Haaland.

Vanskeligere å få tilgang til menn

I arbeidet med å samle inn data hadde forskerne kontakt med en syrisk mann, som var både informant og døråpner. Han intervjuet syriske menn for kapittelforfatterne.

– Han kunne gi oss en inngang til det syriske miljøet som vi som forskere og kvinner ikke klarte å få selv, sier Haaland.

Generaliserte kulturforståelser kan bli et problem for mange.

– Ville dere fått den samme informasjonen hvis dere skulle gjort det selv?

– Nei, ikke på så kort tid. Da tror jeg vi måtte jobbet mye mer systematisk og langsiktig og bygget relasjoner over tid.

Også Marith Kristin Gulbekk Markussen har forsket på mannlige flyktninger. I arbeidet med doktorgraden hennes om aldring i eksil har hun blant annet skrevet en artikkel om eldre somaliske menn og mannsidealet i denne gruppen.

Hun opplevde det som lite problematisk å finne menn å intervjue. En somalisk kollega tok henne med til en møteplass for somaliske menn, en kafé på Grønland i Oslo der hun intervjuet flere menn. 

– Jeg opplevde dem som veldig åpne og interesserte, sier Markussen.

Føler seg stigmatiserte

Flere av mennene hun snakket med var opptatt av å rette på inntrykket det norske samfunnet hadde av dem, og føler seg feiloppfattet.

– De føler at som somaliere, muslimer og menn blir de stigmatiserte som «den store stygge ulven», sier Markussen.

Hun påpeker at i mediebildet blir somaliske menn ofte fremstilt i et ensidig negativt lys, mens kvinnene ofte blir fremstilt som ofre. Dette stemmer ikke nødvendigvis med virkeligheten.

– Flere jeg snakket med holdt nesten en forsvarstale og syntes det var godt å komme til orde. De ville få frem at de er mennesker med ulik bakgrunn og var opptatt av å presentere seg som respektable menn.

Les også: Eldre somaliere strever med mannsrollen

Markussen støtter Haaland i synet på at det forskes lite på mannlige flyktninger og deres opplevelser.

– Det er lite forskning på eldre flyktninger generelt og menn er en særlig oversett gruppe. Kvinner har gjerne blitt sett som marginaliserte og forskningen har følgelig fokusert mest på dem, sier Markussen.

Kjønnskamp blant flyktningene

Et viktig funn i hennes doktorgrad er at mange menn, særlig eldre, opplever et statustap når de kommer til Norge.

– Innvandrermenn med høyere utdanning opplever ofte at de ikke får brukt utdannelsen sin og at de ikke får videreført posisjonen sin her, sier Markussen.

Flere hun har snakket med har lyst på jobb, men opplever blant annet diskriminering fra arbeidsgiver eller at de mangler kompetanse som er relevant i norsk arbeidsliv. Noen har også helseplager som hindrer dem i å jobbe, forklarer Markussen.

De føler at som somaliere, muslimer og menn blir de stigmatiserte som «den store stygge ulven».

– Mange er arbeidsledige og lever på trygd. Det fører til en kjønnskamp blant flyktningene, sier Markussen.

– Mange menn uttrykte at Nav-kontoret har erstattet mannen som forsørger og at kvinner derfor blir mindre avhengige av dem, sier hun.   

Mennene oppsøker arenaer der de kan møte andre menn som forstår dem, som kafeer på Grønland eller gjennom frivillig arbeid.

– En del somaliske menn har grunnet skilsmisse, eller at nær familie er igjen i Somalia, ikke lenger en familie som en arena hvor de kan få kjærlighet og respekt, sier Markussen.