Å bringe HIV inn i familien

Majoriteten av verdens HIV-positive lever i Afrika. Men selv i områder hvor aids er blant den hyppigste dødsårsaken i befolkningen gjør stigmaet ved sykdommen det svært vanskelig å stå fram som smittet.

På seminaret Aids, gender and religion presenterte lege og forsker Johanne Sundby et arbeid hun har veiledet i Malawi sammen med doktorgradsstudentene Viva Combs Thorsen (Universitetet i Oslo) og Jacqueline Nkoma (University of Malawi).

Testing av gravide

– Vi har sett på problemet med lav deltakelse i svangerskapskontroll og småbarnskontroll blant HIV-positive kvinner, og på hvordan dette henger sammen med stigmaet HIV gir, sa Sundby.

Stigmatisering av HIV-positive gjør at mange kvier seg for å ta HIV-testen, men gravide kvinner blir tilbudt test hvis de går til kontroll på helsestasjon.

– Fordi de som kvinner da testes først, blir de ofte sett som bæreren av sykdommen, den som bringer skammen inn i familien, fortalte legen. Derfor vegrer mange gravide seg for å ta testen, eller de lar være å møte til svangerskapskontroll. Kvinner som testes og får beskjed om at de er HIV-positive, holder det ofte hemmelig, også for den nærmeste familien.

Avslørt

Forskerne fant allikevel at mange kvinner tar testen når de er gravide. Testen skal være konfidensiell, men i et samfunn hvor svært mange har HIV, blir man lett avslørt.

– Det kan dreie seg om at man må møte til HIV-svangerskapskontroll i et annet hus, eller at helsekortet man får ved svangerskapskontroll får en merknad. En annen måte å bli avslørt på er å følge rådene for amming som gis til HIV-positive, sa Sundby. 

Og kostnaden ved å bli avslørt kan være høy.

– Mange kvinner som forteller ektemannen at de er HIV-positive blir utsatt for vold, og mange blir skilt. Ekteskapet er ofte ikke basert på kjærlighet, og å være bærer av HIV kan ses som brudd på ekteskapets basis, selv om begge ektefellene er rammet, fortalte hun.

Legen mener at selv om helsearbeidere er opptatt av åpenhet rundt HIV som et ledd i smittebegrensning, må de allikevel akseptere at stigmaet gjør åpenhet svært vanskelig for dem som rammes. For å oppnå at så mange som mulig tester seg og tar imot behandling, kan det være nødvendig å godta hemmeligholdelse.

– Helsearbeidere bør derfor prøve å gi nøytral service, slik at det ikke er synlig forskjell på hvordan de behandler kvinner med og uten HIV, sa hun.

Syndby fortalte også at religion virker inn i HIV-positives liv på flere måter. Religiøse oppfatninger om synd og straff bidrar til stigmaet ved sykdommen, men religiøse bevegelser kan også gi kvinnene nye muligheter.

– Kvinner som har stått fram med at de har HIV, fanges ofte opp av de nye karismatiske kirkene. Disse gir spirituell og emosjonell støtte, og åpner dessuten et nytt ekteskapsmarked, fordi de andre i kirka også er HIV-positive, sier Sundby.

Ritualer som beskytter

Hva gjør kvinner når barna deres dør og de er helt uten materielle ressurser? Hva gjør de for at livet skal fortsette? Disse spørsmålene ble stilt av teolog og professor Jone Salomonsen. Salomonsen har sammen med kollega Sidsel Roalkvam gjort feltarbeid i township'en Mpophomeni i KwaZulu Natal i Sør-Afrika, som del av forskningsprosjektet "Broken Women, Healing Traditions? Indigeneous Resources for Gender Critque and Social-Religious Transformation".

I Sør-Afrika utgjør jenter 80 prosent av HIV-smittede i aldersgruppen 15-24 år.

– I Sør-Afrika er alder vel så viktig som kjønn med hensyn til posisjon og mulighet å hevde seg. For unge Zulu-jenter virker følgelig kjønn, alder og hudfarge negativt sammen slik at disse jentene mangler rettigheter til å beskytte seg selv, sa Salomonsen.

De norske forskerne undersøker hvordan kvinner i området trekker veksler på både gamle Zulu-tradisjoner og kristendommen for å beskytte de unge jentene. 

– Et eksempel er det ritualet en familie jeg bodde hos i 2005 utførte for datteren Sbongile, fortalte Salomonsen. Hun fikk i oppdrag av familien å filme ritualet, og en foreløpig versjon ble vist for seminardeltakerne. Det tradisjonelle ritualet hadde ikke vært utført på mange år på grunn av de store kostnadene forbundet med blant annet rituell slakt av dyr. Det ble derfor en viktig begivenhet for hele lokalsamfunnet, hvor mange av Sbongile deltok siden de ikke hadde ressurser til å få utført ritualet selv.

– Det var veldig sterkt å se de unge jentene med bare overkropper smurt inn på tradisjonelt vis med rød oker over for deretter å innta township'en med sang og dans. I dette samfunnet holdes jentene vanligvis bak piggtrådgjerder når mørket faller. Townhip'en ble åpnet og beskyttet gjennom forfedrenes dans i jentenes kropper, den var ikke lenger farlig der og da, fortalte Salomonsen.

Slik søker Sbongiles familie å beskytte henne mot seksuell utnyttelse og vold, som er årsaken til at mange unge jenter i området smittes med HIV. Håpet er at kombinasjonen av Zulu-tradisjonen og kristne ritualer skal respekteres i samfunnet og gi Sbongile en reell beskyttelse.

– Samtidig er det vanskelig å si hva dette betyr på sikt for Sbongile og venninnene hennes. Her og nå er de beskyttet, takket og respektert, særlig Sbongile. Men i etterkant kan den synligheten de nå har oppnådd i townshipen bli tvetydig. For de kan også bli veldig attraktive for menn og objekter for deres begjær.