Hvitsnipp-skjønnheter og landsbyjenter

– Utenlandske selskap i Kina er opptatt av ungdom og skjønnhet når de rekrutterer, og det er helt vanlig å spesifisere både kjønn og alder i jobbutlysninger, forteller Merete Lie, professor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. 

Hun har sammen med Ragnhild Lund ledet  forskningsprosjektet ”Norwegian companies in a global economy - strategies and adaptations”. Prosjektet har studert norske selskap som har etablert ny forretningsvirksomhet i Kina. Hun er også en av redaktørene av boken Making it in China som ble lansert denne våren, der både norske og kinesiske forskere bidrar med artikler.

Hvitsnipp-skjønnheter

Viktigheten av Kina i verdensøkonomien i dag kan knapt overdrives, og selv for lille Norge har Kina blitt en nær samarbeidspartner innen handel, industri og forskning. Men hva betyr etableringen av utenlandske selskap i Kina for kineserne? Lie ser både utvikling og utbytting i møtet mellom globale selskap og lokal befolkning.

For enkelte kvinner har de internasjonale selskapene gitt helt nye muligheter på arbeidsmarkedet, og trenden er så tydelig at forskerne mener en ny sosial gruppe er skapt i forbindelse med utenlandske investeringer i kinesiske storbyer som Shanghai.

Populært kalles kvinnene ”Hvitsnipp-skjønnheter” (”White-collar beauties”), et ord som beskriver en gruppe kvinner som kjennetegnes ved at de er godt utdannet, snakker engelsk, er vakre og kler seg pent, jobber i moderne kontorbygninger, tjener godt og har forbrukermakt.

– For selskapene er de unge kvinnene attraktive blant annet fordi kinesiske kvinner tradisjonelt er de som studerer språk, og i byene finnes et sjikt av velutdannede unge kvinner som drømmer om jobber i internasjonale bedrifter, forteller Lie.

Hun og hennes kolleger har intervjuet kvinner ansatt i høyere stillinger i slike bedrifter. Et av deres funn er at de norske bedriftene får god omtale av kvinnene.

– De mente blant annet at de norske bedriftene har moderne holdninger til kvinner, og at de gir velutdannede kvinner gode muligheter. Men de norske selskapene betaler ikke like godt som for eksempel de amerikanske selskapene.

Kvinnene forteller om en hverdag der kjønn har liten betydning.

– Kvinnene mener selv at de i disse bedriftene ikke blir behandlet annerledes på grunnlag av kjønn. Det er forventet at de skal jobbe hardt og være ambisiøse, og flere snakket om at kvinner i disse selskapene ble behandlet ”som menn”, et uttrykk som her ble tolket i positiv betydning.

Lie mener likevel at fokuset på ungdom og skjønnhet i ansettelsen av kvinnene viser en motsatt tendens, nettopp at kjønn betyr mye for deres posisjon. Men ettersom det å være unge kvinner er en fordel i denne sammenhengen, blir dette kanskje ikke så tydelig for dem selv.

Idealkvinner

Det er kun et fåtall kinesiske kvinner som jobber i høyere stillinger i internasjonale selskap. Likevel spiller de en stor betydning i samfunnet som representanter for moderne kinesiske kvinner.

– Disse kvinnene er blitt idealer i det kinesiske samfunnet, og er svært viktige i mediebildet, sier Lie.

Urbane kinesiske kvinner er godt kjent med kinesiske versjoner av Cosmopolitan og Elle, og hvitsnipp-kvinnene blir løftet fram som idealer for andre kvinner når det gjelder klesstil og livsstil.

– De enorme generasjonsforskjellene er slående i Kina. Her har vi kvinner som er oppvokst under Mao, da idealene var maodresser og industriarbeid. Nå skal deres døtre være feminine og sminket, sier Lie.

Hun understreker at også andre faktorer i det kinesiske samfunnet har bidratt til å gi en del kvinner større selvstendighet. I boken beskriver Henning Kristoffersen hvordan ettbarnspolitikken som ble innført av Maos etterfølger Deng Xiaoping i 1979 har fungert frigjørende for unge kvinner.

– Når familiene bare har ett barn er det viktig at barnet får en god utdannelse, uansett kjønn, sier Lie, som legger til at foreldrene svært ofte er avhengige av økonomisk støtte fra barna sine når de blir eldre. Mange unge kvinner blir derfor sterkt oppmuntret fra familien til å satse på karrieren.

Reiser ut

Hvitsnipp-kvinnene går på kafeer og restauranter, har et høyt forbruk av klær og sminke og råd til hushjelp og barnepike om de gifter seg og får barn. Men de fleste kvinnene i Kina er langt unna denne virkeligheten. Kvinnene ansatt i internasjonale selskap jobber som regel som industriarbeidere og tjener kun en brøkdel av det de ansatte i administrasjonen gjør. Lisbet Sauarlia og Wang Jufen har studert kvinner fra landsbygda som migrerer til byene for å jobbe i industrien.

– Disse kvinnene reiser ut for å tjene penger som de kan sende hjem til familien. Sauarlia og Jufen har studert kvinner fra ulike områder, og mønstrene er litt forskjellige. Noen steder reiser kvinnene ut før de blir gift, ofte i grupper og under sosial kontroll slik at de ikke skal bli for mye påvirket av bylivet. Andre steder reiser gifte kvinner sammen med mannen sin, mens eventuelle barn blir igjen hjemme hos besteforeldrene.

Disse migrantkvinnene forteller om ensidig arbeidsliv og hverdag. De har ingen kjøpekraft mens de oppholder seg i byen og de færreste mener de lærer noe i byen som de har bruk for hjemme i landsbyen. Flere forteller likevel at de foretrekker å reise ut, til et hardt liv i byen framfor det harde livet på landsbygda – fordi det gir penger.

– De nye jobbene for de utenlandske selskapene er dårlig betalt, men de gir mange muligheten til et bedre liv, sier Lie.

Hun ser likevel store problemer i at industriarbeiderlønningene er så lave, og at det er få muligheter for mobilitet i bedriften for ansatte i rutinejobbene ved maskinene. Erfaringer fra tidligere forskning i Malaysia viser at dette ikke nødvendigvis gir utvikling for befolkningen.

– Vi har forsket på norske bedrifter i Asia siden 1980-tallet, og ser utviklingen i et langt perspektiv. I et tidligere prosjekt fulgte vi en nyetablert bedrift i Malaysia, der norske bedrifter etablerte seg før de satset på Kina. 

Vekst og fall

Bedriften hadde et typisk mønster med mange kvinnelige ansatte, lavt lønnsnivå, og insentiver i stedet for fast lønn.

– I begynnelsen erfarte vi at bedriften hadde positive ringvirkninger for de lokale kvinnene som jobbet der. Kvinnene ble mer selvstendige og fikk mer innflytelse lokalt, selv om de selvfølgelig tjente altfor dårlig.

– Da vi kom tilbake åtte år etter etableringen av bedriften hadde området opplevd økonomisk vekt, og rundt to tredjedeler av kvinnene vi hadde intervjuet tidligere hadde fortsatt å jobbe etter at de hadde giftet seg, noe de ikke hadde regnet med å gjøre da vi snakket med dem første gangen, forteller Lie.

Men den tredje og siste gangen Lie og Lund dro tilbake til bedriften var situasjonen en annen.

– Da vi kom tilbake for få år siden, fant vi stagnasjon. De fleste kvinnene hadde sluttet å jobbe. Og til tross for at det hadde vært rask økonomisk vekst i området var husholdene med industriarbeidere blant de aller fattigste. Industrien hadde stagnert, lønningene var svært lave og migranter fra fattigere naboland hadde erstattet de tidligere lokalt ansatte.

Lie mener erfaringene fra Malaysia er viktige å ta med seg til Kina.

– Lav lønn er et hinder for utvikling, og i Kina holdes lønningene lave fordi de har en tilstrømning av arbeidsmigranter fra landsbygda.

Siden bedriftene konkurrerer om de velutdannete, stiger lønnsnivået for denne gruppen. Slik bidrar de utenlandske selskapene til store og økende sosiale forskjeller.

– Ideelt burde selskapene satse mer på opplæring og gi alle de ansatte muligheter til å arbeide seg videre opp i virksomheten, sier Lie.

Nordisk modell?

Norske selskap i Kina har vært hovedfokus i prosjektet Lie har deltatt i. Men i hvilken grad skiller disse selskapene seg fra andre utenlandske selskap – finnes det spor av de nordiske velferdsmodellene i disse selskapene? Har disse selskapene mindre hierarki, flere rettigheter eller mer demokrati for de ansatte? Det har Lie sett nærmere på.

– Ut fra mine besøk vil jeg si at de norskeide bedriftene ligner de andre bedriftene, det finnes få spor av de nordiske løsningene, sier Lie, som forteller at bedriftene stort sett innretter seg etter det lokale regelverket der de opererer, i likhet med andre globale selskap.

I den siste tiden er det blitt avdekket at en rekke personer har dødd i forbindelse med arbeid for Telenor hos underleverandører i Bangladesh. Lie mener vi har et ansvar for å følge opp virksomheten til norske bedrifter i fattige land, og ønsker framover å kunne forske mer på de globale produksjonskjedene.

– Mens norske bedrifter tidligere flyttet ut hele produksjonen til andre land, er det blitt vanligere og vanligere at enkeltdelene blir produsert på ulike steder, og Kina er ofte siste leddet her. Det hadde vært veldig interessant å få studere alle delene i en slik produksjonskjede, avslutter Lie.