Filtvang

Men hva med de som er både og, eller litt av hvert? Anbjørg Ohnstad har sammen med Kirsti Malterud redigert ei ny lærebok for ansatte i helse- og sosialtjenester. Ei bok om lesbiske og homofile i møte med det offentlig tjenesteapparatet. De fleste får god hjelp når de kontakter helse- og sosialtjenesten om alt fra ryggvondt til samlivsproblemer, slår redaktørene fast.

– Men ikke alle får tilstrekkelig god hjelp, og vi vet at dette henger sammen med mangel på kunnskap og ulike holdninger i hjelpeapparatet, fastslår Anbjørg Ohnstad.

– Fordommer finnes der, som alle andre steder. Og selv fagfolk har lett for å legge sine egne livserfaringer til grunn i møtet med andre. De aller fleste ser verden gjennom briller der heteroseksualitet oppfattes som selvsagt og gitt.

Boka består av en samling artikler der forskere fra ulike fagfelt bidrar. Artiklene spenner fra identitet og levekår til helse og sykdom i klinisk praksis, fra ungdomsrådgivning til aldershjem, fra familieterapi til underlivsundersøkelser.

Identitet og filvalg

Selv er Anbjørg Ohnstad psykolog og arbeider med en doktoravhandling om identitetsutvikling og identitetsskapende prosesser hos lesbiske. Og det er dette arbeidet hun tilbyr en liten smakebit av i boka, under overskriften "Å navigere i kjent og ukjent landskap - konsekvensar for sjølvbildet".

Vi møter "Jenny", en kvinne som Anbjørg Ohnstad hadde terapeutiske samtaler med for noen år siden. I tillegg har hun i forbindelse med sitt doktorgradsprosjekt gjort et forskningsintervju med henne. "Jenny" er i førtiårene, har mann og tre mindreårige barn. For noen år siden opplevde hun å bli veldig fascinert av en annen kvinne. En kvinnelig kunstner hun etter hvert fikk vite var lesbisk. Og det var da hun ble klar over at det dreide seg om en forelskelse: "Eg var veldig forvirra, eg forstod det ikkje med det same, men etter kvart forstod eg at eg var som forgjord, at det var ei forelsking som styrte det heile."

– Den heteronormative forståelsen bygger på at det heteroseksuelle og det heteroseksuelle parforholdet er det selvsagte og den styrende ideologi. Det er skapt et skille mellom heterofil og homofil som to helt ulike ting. Det er dette skillet "Jenny" henter sin forståelse fra, og det er dette som gjør forelskelsen i ei kvinne til noe nær en katastrofe. Hun forteller om å gå fra en oppfatning av seg selv, til en annen, sier Anbjørg Ohnstad.

– Slik sett er dette med skapet, og å komme ut av skapet og erklære seg som lesbisk, en heteronormativ oppfinnelse.

Problematiserer seg sjøl - ikke normen

– I spørsmål om identitet kan man velge å problematisere normen. Man kan hevde at når man ikke helt passer inn i forventede kategorier og avgrensninger, så er det normen som er feil. Men folk gjør ikke det, i stedet begynner de å problematisere seg sjøl, sier Ohnstad, og legger til:

– I slike situasjoner bør terapeuten ha kunnskap nok og være våken nok, til å flytte problematiseringen over på normen. Det kan jo være at det er normen om å være enten/eller, som ikke passer, og at det ikke er deg som person som er feil.

Hva er så identitet? – Jeg er mest opptatt av hva som er de skapende prosessene i en identitetsdannelse, og av hvordan de jeg intervjuer forstår dette. De aller fleste forsøker å skape en kontinuitet, en sammenheng i hvem de er. Fra barndom, til ungdom og voksen alder, forteller Ohnstad.

Det gjør "Jenny" også. Hun snakker om at hun alltid har vært "guttejente", og at dette kanskje representerer en side ved henne som ikke har kommet tydelig fram, siden hun giftet seg tidlig og fikk flere barn. Dersom hun hadde ventet med å gifte seg, ville hun kanskje tidligere oppdaget at hun kunne forelske seg i kvinner. Men nå gjorde hun ikke det. Og nå er hun midt i livet.

– "Jenny" er opptatt av å ta hensyn til barna, sier Ohnstad.

– Dessuten var kvinnen hun forelsket seg i opptatt på annet hold, og om hun nå skulle bryte ut, hvilke sjanser ville hun da ha til å leve lesbisk? Og er hun virkelig lesbisk, når hun ikke har vært aktiv seksuelt med andre kvinner. Skillet mellom å være praktiserende eller ikke er konstruert av kirken, og dette skillet er aktivt for henne. "Jenny" kan ikke vite om hun er lesbisk før hun har praktisert det.

Pilgrimen og vagabonden

– Det er ulike måter å forstå identitet på, fastslår Ohnstad. Selv leser hun for tiden den tyske sosiologen Zygmunt Bauman, som snakker om identitet på to måter; som en pilgrimsreise eller som en vagabond. Pilgrimsreisen handler om å finne seg sjøl, om å komme ut av skapet, om å være slik og ikke sånn. Vagabonden derimot strever ikke mot et endelig mål. Hun befinner seg stadig i veikryss, der hun i alle fall tilsynelatende helt tilfeldig velger sin vei videre.

– Jeg tror identitetsprosjektene varierer fra individ til individ, og i noen grad spiller alder en rolle her. De unge kan være mer lik vagabonden, mens "Jenny", som nærmer seg middelaldrende, mer ser for seg at identitet handler om et enten/eller, sier Ohnstad.

– Når jeg skal utforske identitet, synes jeg de tvetydige, slike som "Jenny", er de mest spennende. De som er veldig bestemte på hvem de er: "Jeg er lesbisk, jeg er sånn og slik", er mer forutsigbare. Et annet eksempel på det tvetydige er kvinnen som i et intervju med meg forteller at hun har forelsket seg i en mann som er mer feminin enn hennes siste kvinnelige partner var. Men at hennes omgivelser har vanskelig for å forholde seg til dette. De forholder seg til kvinne og mann, ikke til maskulint og feminint. Dette strever hun med. Men når jeg viser til queerteori, som utfordrer kjønnskategoriene, kjenner hun seg mer igjen, forteller Anbjørg Ohnstad.

Litt slik og litt sånn

I forskning og i homobevegelsen har det tradisjonelt vært mye fokus på komme-ut-prosessen.

– Men samtidig ser vi at mange, særlig de unge, ikke er så opptatt av dette lenger. I stedet prøver de seg litt fram. De har et lesbisk forhold en kveld og et heterofilt forhold neste kveld. De vil ikke plasseres i noen fil. Og selv de som lever lesbisk, henter ting fra heteronormative skikker på en annen måte enn generasjoner før dem har gjort. Ett eksempel er et lesbisk par som går i brudesalong og vil være hvite bruder begge to. De tar for gitt at personalet i brudesalongen skjønner opplegget og blir fortørnet dersom de opplever at noen tror det dreier seg om et dobbeltbryllup, eller om to venninner som skal gifte seg samme dag.

"Jenny" har fortsatt ikke kommet ut av noe skap i forhold til den store offentligheten. Hun lever fortsatt sammen med mann og barn. Så kan man spørre om det over tid er mulig å leve i en slik dobbelthet?

– "Jenny" strever med at hun noen ganger føler seg falsk. Samtidig er hun ikke klar for å stå fram som lesbisk. For kvinnebevegelsen og homobevegelsen har det vært viktig å bryte ned skillet mellom privat og offentlig, fordi man har ment at det var frigjørende. Men en alternativ måte å se dette på, kan være å se på det "Jenny" gjør som en navigasjon mellom ulike diskurser, eller måter å forstå ting på, i samfunnet. Hun prøver ut de ulike måtene å forstå dette på, for å finne sin egen form, sier Ohnstad. 

Hva hvis din partner skiftet kjønn?

Esben Esther Pirelli Benestad og partner Elsa Almås bidrar også med en artikkel i boka. Tema er transkjønnete og andre transpersoner.

– Et spørsmål Elsa Almås får noen ganger, er hvordan hun kan akseptere å være gift med en mann som også er kvinne, sier Anbjørg Ohnstad, og fortsetter:

– I en diskusjon tok jeg meg  i å si at jeg trodde jeg ville være like glad i min kvinnelige partner selv om hun skiftet kjønn til mann. For det er personen jeg er glad i. Men da repliserte min partner at dersom jeg skiftet kjønn, vel, så hadde hun måttet ta opp forholdet til ny vurdering. Noe som forteller litt om hvor mye vi legger i kjønn. Og spørsmålet om partners kjønn er jo en "øvelse" vi alle kan gjøre. Vi behøver mer skeive blikk for å problematisere egne og andres normer.

Først i sitt slag

Lesbiske og homofile i møte med helse- og sosialtenesta er den første boka i sitt slag. Og den er laget fordi homofile og lesbiske, etter Ohnstads mening, blir enten selvlysende eller helt usynlige i møte med helse- og sosialtjenesten.

– Det vanlige er at man enten møter en hjelper som ikke spør om man er lesbisk eller homofil, eller så dreier alt seg om at man er lesbisk.

Det kan være et lesbisk par som går til familieterapeut for å være svært godt forberedte til et ventet barn kommer. For så å oppleve at terapeuten helt utenfor bestilling spør om dette med å få barn egentlig er helt gjennomtenkt fra deres side. Eller det kan være den lesbiske kvinnen som går til legen for underlivsproblemer og kommer ut igjen med prevensjon.

Målet med denne boka er å gi mer balansert kunnskap. 

– I dagens lærebøker er homofili stort sett ikke et tema. Etter det ble slått fast at homofili ikke er en diagnose og ikke er straffbart, snakker man ikke noe særlig om dette i de ulike utdanningene heller. Så glemmer man at dette i aller høyeste grad er et tema der ute, sier Ohnstad.

– Nylig foreleste jeg for kommende allmennleger, og deres holdning var at vi er kule, vi tar dette på strak arm. Ikke noe problem. Hvis noen har et problem, må det være de eldre legene. Men så viser det seg, når vi begynner å spille rollespill og snakke om det, at dette likevel kan være litt problematisk. Og om det ikke er noe problem for legen, kan det hende at noen av pasientene mener det er problematisk.

Selv har Anbjørg Ohnstad i snart 20 år, drevet terapi for homser og lesber. – Når folk kommer til meg, er det som regel fordi de vet at jeg er lesbisk og at jeg vil ha et åpent sinn i forhold til dette. Selv om de aller fleste ting burde kunne drøftes med fastlegen, er det ikke alltid det fungerer slik.