Surrogati lager hierarki mellom ulike typer morsroller

‒ I det globaliserte reproduksjonssystemet formes tilgang til reproduksjon av mer enn bare det å være kvinne, sier Johanna Gondouin, kjønnsforsker ved Stockholms universitet.

Noen kvinner blir surrogatmødre, andre inngår kontrakt med en surrogatmor. Noen gir opp barnet sitt til adopsjon, andre adopterer. Noen selger eggene sine, andre kjøper disse eggene. Noen ansetter en au pair, andre jobber som au pair.

‒ Det blir en oppdeling av morsrollen, der noen typer morskap har høyere verdi enn andre, sier Gondouin.

Surrogati er ytterpunktet i en trend der andre kvinner setter sine kropper til disposisjon for vestlig reproduksjon, ifølge forskeren.

Det globale hierarkiet blir tydelig i et klassisk surrogatieksempel, mener hun: Egget kommer fra Georgia, for at barnet skal være hvitt. Barnet bæres fram av en indisk kvinne, mens den sosiale moren, hun som har bestilt barnet og står for omsorgen og det sosiale, er vestlig.

‒ Det er vanskelig å frikoble de filosofiske spørsmålene rundt individuelle valg fra den levde realiteten. Surrogati er noe som privilegerte par kan anvende seg av og som oftest utføres av fattige kvinner, sier Gondouin.  

Hun har analysert mediefremstillingen av surrogati og transnasjonal adopsjon i Sverige. Resultatene ble presentert på Nordiskt Forum i Malmö i juni, og blir også etterhvert å finne i artikkelform i tidsskriftet lambda nordica.

Kjærlighet og penger

Surrogati endrer ikke bare morsrollen, det gjør det også mulig for to menn å bli foreldre. Selv om majoriteten av de som benytter seg av surrogati er heterofile par, er det homofile menn som har stått i sentrum for svensk medierapportering om temaet.

Gondouin har særlig analysert det homofile paret som inngikk i den svenske TV-serien Barn till varje pris? fra 2011.

Til tross for at paret er solid middelklasse, en er lege, en er prosjektleder, presenteres de som finansielt sårbare. De presenteres også som sårbare og diskriminerte, ekskludert fra konvensjonelle måter å skaffe seg familie. Kjærlighet og følelser står i sentrum for de to mennene, som får mye sendetid til å snakke om akkurat det.

I sterk kontrast presenteres surrogatmoren Geeta som kalkulert og rasjonell. Der det homofile paret er drevet av kjærlighet, drives Geeta av penger.

Fremstillingen av det homofile parets sårbarhet og følelser, gjør Geetas følelser og sårbarhet usynlig, mener Gondouin. Fokuset på den individuelle historien bidrar til å viske ut privilegier og makthierarkier.

Les også: Altruisme eller business?

Sårbare grupper opp mot hverandre

Dagens surrogatipraksis forsterker makthierarkier mellom land, og mellom grupper innen landene. Og det setter sårbare grupper opp mot hverandre, ifølge Gondouin.

‒ På den ene siden er det homofile paret utsatte fordi de er homofile. Samtidig er de privilegerte hvite middelklassemenn, i forhold til de indiske surrogatmødrene.

Måten surrogati omtales på i svenske medier viser en blindhet for hvor privilegerte svenskene er, mener kjønnsforskeren.

‒ Vi har et selvbilde som tilsier at vi ikke er svertet av kolonialismen og dens arv, og at det vi gjør er mer moralsk korrekt enn det som gjøres i land som hadde en mer sentral rolle i kolonialiseringen.

Mens det at to menn kan bli foreldre bryter normer, er hangen til å få et biologisk barn ikke så normbrytende, mener Gondouin. Hun ser en sammenheng mellom nedgangen i adopsjoner og fremveksten av surrogati, som gir tilgang til å skaffe seg et biologisk barn.

‒ Det viser hvor kraftig den biologiske normen er. Surrogati kan være normbrytende, men samtidig reproduserer det et veldig konservativt syn på familien og slektskap.

På agendaen fra 1980-tallet

Da surrogati først ble en snakkis på 1980-tallet, var fokuset for debattene og forskningen normer og moral, forteller Gondouin. Mange tok sterk stilling for eller mot.

Det var tilfellet «Baby M» fra 1986 som satte temaet på agendaen.

Surrogatmor Mary Beth Whitehead i USA ombestemte seg etter fødselen, og ville ikke gi fra seg barnet. Dette var før embryotransplantasjoner hadde kommet i gang – å bruke en annen kvinnes egg enn hun som skal bære frem barnet – så Whitehead var den biologiske moren.

Men hun hadde signert en kontrakt, og var forpliktet til å gi fra seg barnet mot betaling. Faren i det betalende paret var biologisk far.

‒ Før denne saken var dette ukjent teknologi. Nå ble det verdenskjent, forteller Gondouin.

‒ Flere har sett og ser surrogati som normbrytende og frigjørende, fordi grupper som tidligere ikke har kunnet få barn nå kan få det. For eksempel folk med funksjonsnedsettelser, og likekjønnspar. Men det ble også raskt klart at metoden kan reprodusere forskjeller og undertrykking.

Enten frigjørende, eller undertrykkende

De to partene i saken tilhørte ulike klasser, det var arbeiderklasse mot høytstående akademikere. Amerikansk lov var uklar, og debatten raste om hvem som burde vinne retten til å beholde barnet. Feminister delte seg i to leire, som består den dag i dag, ifølge forskeren.

‒ De som er for surrogati legger vekt på hver kvinnes rett til å foreta egne valg. De som er mot mener at det ikke går an å kalle det et fritt valg i og med at valget tas i en svært ulikestilt kontekst.

Paret som hadde bestilt barnet vant saken. Whitehead fikk begrenset besøksrett.

Svarte feminister i USA løftet også frem rase- og historieperspektivet. De mente at det globale surrogatimarkedet må ses i sammenheng med utnyttelsen av svarte kvinners reproduktive arbeid i den nordamerikanske slaveøkonomien.

Fordelingen av arbeidet går fremdeles langs skillet mellom hudfarger mente de; privilegerte, hvite kvinner benytter seg av fattige, ikke-hvite surrogatmødre.

Et nødvendig kall  

På midten av 90-tallet kom det Gondouin kaller den etnografiske vendingen.

‒ Det handlet om å studere surrogati som en levd erfaring, heller enn å moralisere. Å se det kulturelt spesifikke, og se surrogatmødrene som aktører, ikke offer.

Gondouin trekker frem sosiolog Amrita Pande som en av de fremtredende forskerne innen feltet. Pande har forsket på surrogatmødre i India, og har blant annet vist at klinikkene benytter ulike strategier for å sikre at surrogatmødrene gir fra seg de nyfødte babyene.

Hun har også vist at verken surrogatmødrene eller parene de inngår kontrakter med ønsker å se det som en forretningsavtale.

Dette spiller klinikkene på, ifølge Pande, ved å legge vekt på at det å være surrogatmor er et kall – ikke noe man gjør for å tjene penger. For kvinnene er det en måte å opprettholde verdigheten på, men det gjør det samtidig vanskelig å organisere seg som arbeidere.

‒ Tidligere forskning ble kritisert for å ha gått ut i fra «hvite» verdier, blant annet ved å fokusere så veldig på dette med valg, sier Gondouin.

‒ Det er noen typer valg som provoserer vestlige feminister, for eksempel det å velge å bli surrogatmor. Her bør man heller være ydmyk, ikke fordømmende.

Samtidig er det ingen tvil om at sosiale og økonomiske forhold spiller inn.

‒ Den forskningen som finnes viser at dersom kvinnene har et reelt økonomisk valg mellom surrogati og en annen måte å tjene penger – så velger de ikke surrogati, sier Gondouin.

«Dette er ikke arbeid, det er majboori», sier en av kvinnene Pande har intervjuet. Majboori er en slags tvang. «Det er noe vi må gjøre for å overleve».

Videreføring av kolonial arbeidsdeling 

Nyere surrogatiforskning, der Gondouin plasserer seg selv, tar utgangspunkt i postkoloniale perspektiver – teorier om maktforhold mellom grupper, land og kulturer.

‒ Dette er en respons på de kvalitative studiene av surrogatmødre. Mange mener at det ikke holder å se ting bare fra surrogatmødrenes perspektiv. At temaet krever at man tar stilling og ser det i et større perspektiv, sier Gondouin.

Hun viser til forsker Kalindi Vora, som ser surrogati som en ny slags biologisk arbeid, der kroppens funksjoner og kroppsdeler blir til varer. Organhandelen er et annet eksempel.

Vora ser også surrogati som en videreføring av en kolonial arbeidsdeling. Surrogatmorens kropp fremstår som en innholdsløs kropp som kan brukes til å reprodusere den vestlige metropolen, akkurat som under kolonitiden.

Noen egg for en TV

Individuelle valg versus strukturer og undertrykkelse er et stadig tilbakevendende tema for forskere og feminister som mener noe om og forsker på surrogati. Gondouin advarer mot enkle svar. De kan reprodusere hierarkier.

Michal Nahman har forsket på rumenske eggdonorer. Kvinnene selger sine egg fordi de vil kjøpe ting, en ny TV for eksempel.

‒ De gjør dette fordi de vil inngå i vår privilegerte verden. Men det er en tendens til at deres valg avvises som illegitime, for eksempel av feminister, sier Gondouin.

‒ Vi må ta høyde for viljen til å forbruke, og til å delta i markedet. For å kunne føle seg som verdige borgere i det globale kapitalistiske systemet har disse kvinnene gjort akkurat det som trengs.

Å fordømme valget om å selge eggene sine for en TV er ikke veien å gå, mener Gondouin. Derimot er det viktig å stadig synliggjøre arbeidsdelingen som foregår på det reproduktive markedet. Og hvorfor og hvordan det er nettopp visse menn og visse kvinner som selger sine kropper eller deler av kroppen for å overleve i systemet.

Les også: Muslimske eggturister

Helsefarlig eller helsefremmende? 

Under seminaret på Nordiskt Forum i Malmö ble Gondouin utfordret av Birgitta Essèn, professor ved Institutionen för kvinnors och barns hälsa ved Uppsala universitet.

Essèn sa at det er vanskelig å sammenligne risikoen ved graviditet for kvinner som ikke er surrogatmødre versus de som er surrogatmødre, i og med at sistnevnte gruppe er en svært kontrollert gruppe gravide.

Videre viste hun til forskning som viser at dersom du forbedrer kvinners sosioøkonomiske status, så får både kvinnen og hennes barn bedre helse.

‒ I stedet for å se det som at kvinnene selger egg for å kjøpe seg en TV, så kan man se det som en måte å forbedre sin sosiale situasjon, sa Essèn.

Gondouin viste til Pandes forskning, som finner at det kun er i unntakstilfeller at det å være surrogatmor faktisk endrer kvinnenes sosioøkonomiske status.

Nyere forskning indikerer at hormonbehandlingene kvinnene gjennomgår for at kroppen ikke skal støte fra seg et ukjent embryo kan gi økt kreftrisiko. Det er heller ikke god oppfølging av kvinnene i etterkant av graviditeten, i forhold til for eksempel fødselsdepresjon, hevdet Gondouin.

‒ Vi må ha et helhetsperspektiv på kvinners helse. Vi kan ikke bare se på den perioden de er gravide, mener hun.