I sin kronikk Vi trenger ikke velge mellom feminisme og miljø, tar Agnes Bolsø utgangspunkt i to bøker. En skrevet av svenske Nina Björk, og en av meg. Bolsø mener å observere at vi to målbærer mange av de samme argumentene når vi diskuterer feminisme i møte med kapitalisme og markedskrefter. Dette er nok riktig, men herfra og ut blir Bolsøs kritikk utydelig. Jeg skal forsøke å svare og oppklare.
Mer radikal feminisme
«Må likestillingskampen vike for det grønne skiftet, slik enkelte feminister hevder?» spør Bolsø i sin kronikk, inneforstått at blant annet jeg har hevdet dette. Det har jeg ikke. Likestilling mellom kjønn er en selvfølge i feministisk kamp, og en selvsagt komponent i et rettferdig samfunn. Likestilling mellom kjønn er derimot ikke selve beviset på et rettferdig samfunn, og heller ikke den feministiske kampens endelige mål. Min feminisme er mer radikal og mer systemkritisk enn som så.
Denne systemkritikken mener jeg er essensiell for at vi skal få til de store og tunge samfunnsendringene som må til for å stagge den pågående økologiske krisen. Dermed henger feministisk kamp sammen med miljøkamp.
Knapt noen kamp i dag kan løsrives fra tragedien som rammer jordkloden vår. For å sette det på spissen: Det hjelper ikke å være likestilte om vi ikke har en jordklode å være likestilte på. Her tror jeg faktisk Bolsø og jeg er helt enige, men hun tillegger meg en annen agenda.
Les også: Mener kvinner i Vesten kan bli klimatapere
Fremmer feminisme kapitalisme?
Bolsø tolker meg som at jeg er imot kvinnelig lederskap fordi jeg er kritisk til dagens nyliberale kapitalisme. Hun skriver: «Konsekvensen av Stalsberg og Björks syn er at vi skal konsentrere oss om å bekjempe kapitalismen, og godta at det innebærer at kvinner gir avkall på organisasjonsmakt.» Dette har jeg aldri skrevet, men om det oppfattes slik kan det herved avkreftes.
Kjernen i min bok Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land, er ikke bare om hvorvidt kvinner har, eller bør ha: «makt til å administrere kapitalismen» via lederverv, slik Bolsø tar til orde for. Det finnes så klart kvinner som omfavner kapitalismen, og som med glede ønsker å administrere den, ja endog fremme den. Det finnes også kvinnelige (og mannlige) ledere med helt andre agendaer enn økonomisk profitt, og ære være dem for det.
At jeg ønsker å verdsette det ulønnede omsorgsarbeidet, betyr ikke at jeg er imot kvinner i yrkeslivet eller som ledere.
Min agenda er å spørre om ikke radikale feminister, som tradisjonelt har vært kapitalismekritiske, kanskje ubevisst bidro til å fremme en nyliberal økonomisk politikk i møte med de sterke markedskreftene på 1980-tallet. Kanskje var iveren etter likestilling i arbeidsliv, forbruk og inntjening, en markør som gjorde at selv feminister ble blinde for den nyliberale utviklingen som pågikk i økonomien?
Økende ulikheter
I dag ser vi resultatene av den: Økende ulikheter, monopolisering av eierskap, arbeidsmigrasjon, arbeidsledighet, midlertidighet i arbeidslivet, velferdsstater under press. Det er ingen tvil om at dette rammer kvinner, og de fattigste hardest. Ideologien om at vi alle tar ansvar for vårt eget liv, gjør det vanskelig å organisere kollektive kamper. Dette må feminister ta inn over seg, sammen med erkjennelsen av at omsorg, tålmodighet og ulønnet arbeid hjemme verken har status eller verdsettes på markedet.
At jeg ønsker å verdsette det ulønnede omsorgsarbeidet, betyr ikke at jeg er imot kvinner i yrkeslivet eller som ledere. Nettopp fordi jeg ønsker begge deler, har redusert arbeidstid alltid vært et viktig argument for meg.
Omsorgskrisen
Min interesse for moderne kapitalisme og kvinnekamp i samspill med hverandre er blant annet inspirert av Nancy Frasers teorier. Fraser setter omsorgskrisen i sammenheng med kriser i det økologiske og økonomiske systemet. I hennes teorier er det ikke tilfeldig at vi snakker om kriser i sosial reproduksjon i kapitalistiske samfunn akkurat nå.
Både kvinner og menn bør være bevisst på hvilke interesser de tjener når man er i posisjon og har makt.
Kapitalismen, i sin moderne nyliberale form, destabiliserer omsorgen i de samme samfunnene som krever denne omsorgen for å gå rundt. Det er dermed naturlig å spørre seg om dagens system rammer kvinner hardest, ved verken å legge til rette for eller verdsette – men tvert imot ta for gitt – det gratis omsorgsarbeidet kapitalismen drar nytte av. Dette skulle jeg ønske feminister utforsket i større grad.
Les også: Mener feminismen spiller på lag med nyliberalismen
Kvinner i arbeidslivet
Bolsø mener videre i sin kritikk at flere viktige likestillingsreformer ble begrunnet med at kvinners deltakelse i arbeidslivet er bra for veksten i økonomien.
Vel. Det finnes andre begrunnelser for at kvinner skal delta i arbeidslivet også: Egen inntekt og selvstendighet, å delta i samfunnet, i fagbevegelse og faglige fellesskap, å kunne benytte sin utdannelse eller erfaring. Og ikke minst: å jobbe ute bør også medføre deling av det ulønnede arbeidet hjemme, med partneren.
Å jobbe for kapitalistisk vekst i et samfunn, kan ha vært et verdig argument, særlig hvis det sammenfalt med rettferdig fordeling. Men, når vi i dag vet at kapital-vekst betyr stadig flere kroner fordelt på stadig færre hender, er ikke «vekst» et godt argument for å få flere kvinner på toppen.
Kapitalismekritisk feminisme
Bolsø viser til en episode, som jeg også nevner i min bok, der feminist og daværende finansminister Kristin Halvorsen fra SV, oppfordret oss til å gå ut og shoppe under finanskrisen i 2009 for å vise at det er omløp i økonomien. Når Bolsø kaller dette «de økonomiske realitetene», beviser det at behovet for en kapitalismekritisk feminisme er overmoden. For, når en sosialistisk partileder oppfordrer til forbruk i en tid med miljø- og klimakrise, så viser det hvor absurd dagens økonomiske rammeverk egentlig er.
Likestilling handler ikke bare om å delta på like vilkår i lønnsarbeidet.
Det er viktig at kvinner kommer i posisjon, og viktig å legge til rette for dette. Også gjennom kvotering. Men: som tidligere nevnt, både kvinner og menn bør være bevisst på hvilke interesser de tjener når man er i posisjon og har makt. Innenfor dagens system er lederskap, særlig i næringsliv, verken grønt eller solidarisk. Jeg er heller ikke med på tesen Bolsø presenterer om at noen (jeg?) hevder om at minoriteters interesser må vike i klimakampen. Skal jeg forholde meg til dette argumentet må jeg nesten ha kilder på det. «Ingen er fri før alle er fri» har alltid vært bærebjelken i samfunnskamp slik jeg ser det, og det å støtte undertrykte grupper er en feministisk selvfølge.
Les også: Vil det nye arbeidslivet true likestillingen?
Mer tid og rom i hverdagen
Det mest pussige avsnittet i Bolsøs kommentar, er når hun plutselig setter meg inn i adferdsbiologisk kontekst, og nevner forfattere jeg aldri har hørt om, fordi hun antar vi (Björk og jeg) mener at «likestilling ikke er i kvinners natur». Dette kan jeg ikke engang kommentere, delvis fordi jeg ikke kjenner boken hun viser til, delvis fordi det er vanskelig å gi tilsvar på noe jeg aldri har sagt.
Likestilling handler ikke bare om å delta på like vilkår i lønnsarbeidet, det handler også om å likestille det ulønnede arbeidet. Men da må vi ha tid og rom i hverdagen til dette, og ikke drifte samfunnet på en slik måte at vi havner i omsorgskriser og andre kriser.