Nini trodde at kvinne og kjønnsforskning var at man forsket på kvinner og forskjellsbehandling. Hun trodde også at det handlet om selve kvinnekroppen og kvinnesykdommer som for eksempel brystkreft, beinskjørhet. Hun trodde at kvinne og kjønns forskerne var i laboratorium og holdt statistikk over kvinnesykdommer. Og at de holdt på med gynekologi.
Nora trodde at de la mer vekt på forskning på likestilling og kjønnsdiskriminering. Men hun trodde også at det var legeforskere som var opptatt av at kvinner ikke skulle bli undertrykt, og også litt om tvangsekteskap.
Kristine og Marthe trodde at det å være kvinne- og kjønnsforsker var å forske på rettigheter til kvinner og at de kjempet for likestilling. Og det gjorde de ved å lage rapporter og holde foredrag.
Etter å ha vært her i en uke har jeg lagt merke til at det med diskriminering var ikke bare en 'kvinnegreie' det var også en mannegreie'. Og at de sto ikke mest på kvinnenes lag, de ville bare at alle skulle være likestilt, både mann og kvinne. Jeg fikk også vite at Likestillingssenteret var en slags 'gruppe' som ble betalt av staten til å gå imot den sittende regjeringen hvis de var uenig med ting de la fram. Og at vi er få i Europa som har dette vaktbikkje-systemet. Jeg tror at når de skal fremme likestilling så er det mest ved å være vaktbikkje for Regjeringen, ved å lage egne forslag. Og hvis noen politikere er imot dette så kan de bruke media til å få støtte. Og at de lager rapporter og nettsider for å gi litt mer info om hva akkurat de står for. Selve Likestillingssenteret tror jeg kanskje har en litt internasjonal rolle. Fordi hvis det er noen land som lurer på hvordan vi i Norge fremmer likestilling så kommer de til Likestillingssenteret. Jeg tror også at grupper uten statsstøtte samarbeider med Likestillingssenteret hvis de er enige om en spesiell sak.