Den ferske oppgaven Ein analyse av 8. marsparolar i semantisk og pragmatisk perspektiv ble til fordi Rekdal registrerte at 8. marsparolene i liten grad appellerte til hennes kvinnelige medstudenter. Likevel støttet de ofte det grunnleggende innholdet i parolene og kvinnebevegelsens arbeid. Det fikk Solveig Helene Rekdal til å reflektere over om måten samfunnsforhold, kvinnesaksarbeid og kvinnesakskvinner blir skildret i parolenes språk, bidrar til å skape avstand - kanskje særlig til unge kvinner.
Negativt bilde av samfunnet
Rekdal har gjennomgått og analysert paroler som er delt ut på løpesedler under 8. marsmarkeringer i Oslo i perioden 1995 - 2001. I alt 99 paroler som er blitt til gjennom allmøter i regi av 8. marskomiteen i byen.
– Det bildet av virkeligheten som skapes i parolene, appellerer til noen mottakere, mens det er med på å fremmedgjøre andre, mener Rekdal.
– Parolene er laget slik at langt flere gir et negativt bilde av samfunnet – enn et positivt.
En parole som ’Stopp tyninga av ungdom: gratis skolebøker! Ned med studierenta’, legger til grunn at ungdom tynes i det norske samfunnet. Og ’Kvinner til kamp mot det globale markedstyranni’ forutsetter et globalt markedstyranni.
Rekdal fant to paroler som sier noe positivt om samfunnet. Mens hun fant 18 som implisitt forteller en negativ historie. Til sammen tegnes det et ganske svart bilde av den totale samfunnssituasjonen, mener hun.
Krigsmetaforer
Parolene gjør også bruk av metaforer. Når vi bruker metaforer forstår vi et aspekt ved en ting uttrykt gjennom ordbruk knyttet til en annen ting, for eksempel ’tid er penger’.
– Det at vi fokuserer på ett aspekt, gjør at andre lett glemmes eller kommer i bakgrunnen. Metaforene strukturerer måten vi tenker på. De skjuler noen trekk ved fenomenene vi bruker de om – og framhever andre, understreker Rekdal.
Hvordan fungerer så dette i kommunikasjon?
Gjennom metaforer spilles det på følelser i tillegg til logikk. Sender av budskapet uttrykker egne følelser og vekker følelser hos mottaker. Bruken av metaforer kan både forklare, sette i sammenheng og skjule.
– Svært mange av parolene har ord i seg som kan knyttes til begrepet krig, sier Rekdal.
– Ordet ’kamp’ brukes mest, men også ’angrep’, ’forsvare’, ’bekjempe’ og ’knuse’.
For eksempel: ’Stopp angrepene på velferdsstaten. Kamp mot velferdsmeldinga’ (1996), ’Kamp mot skjønnhetstyranni’ (1998), ’Forsvar velferdsstaten – nei til privatisering’ (2001), ’Bekjemp internasjonal kvinnehandel’ (2000) og ’Knus nazismen – bekjemp rasismen’ (2001).
– Alle disse ordene er brukt i overført betydning, men de kan på ulike måter også brukes om faktiske volds- og krigshandlinger. Det får konsekvenser for det helhetlige verdensbildet som blir skapt i parolene. Det som formidles er at kvinnesak er krig.
Rekdal understreker at metaforen ’politikk er krig’ for lengst er innarbeidet i samfunnet vårt . Ingen reagerer på utsagn som at ’statsministeren kjempet for budsjettet’. ’Kvinnesak er krig’ er en variant av dette, som kanskje er like innarbeidet. Likevel har det betydning.
– Siden det blir brukt ord knyttet til krig i mange paroler, kan en få inntrykk at senderen av budskapet er mest oppatt av det krigerske aspektet ved kvinnesaksarbeid, sier hun.
Gjennom krigsmetaforen knyttes kvinnesakskvinner til krigerske holdninger og kamplyst. Underforstått: Kvinner som jobber med kvinnesak, er en spesiell type kvinner. De er spesielt krigerske, og kvinnesaksarbeid er krig – særlig mot styresmaktene.
I stedet for å si ’Stopp angrepene på trygd og velferd – nei til behovsprøving’ kunne parolen si ’Stopp nedbygginga av trygd og velferd – nei til behovsprøving’.
– Ved å framheve det krigerske underkommuniseres andre aspekter, som mulighetene for samarbeid. Det som blir stående, er at samfunnet er en kamparena, der en slåss for det en har krav på.
Styresmaktene er fienden
En kamp må nødvendigvis kjempes mot noen. Hvem er motpart og fiende? Framfor alt styresmaktene, påviser Rekdal. Det vil si folkevalgte organer og regjeringen. For eksempel regjeringen som avsendere av velferdsmeldinga, og en litt udefinert folkevalgt adressat som angriper offentlige barnehager og gratis fritidshjem på en måte som gjør at parolene oppfordrer til ’forsvar’. Internasjonalt er det USA. De internasjonale markedskreftene, særlig representert ved pornoindustrien og skjønnhetsindustrien, og rasister/nazister.
Verdiladete ord
Parolene bruker også ofte verdiladete ord, og mens positivt ladete ord gir mottaker gode følelser, fungerer negativt ladete ord motsatt – gitt at avsender og mottaker har samme referanseramme. Ulik oppfatning av hva noe er eller betyr, kan bidra til at ulike verdiladete ord brukes om samme fenomen. En selvmordsbomber kan for eksempel både omtales som terrorist og frihetskjemper. Slik forteller valg av verdiladete ord noe om holdningen til et fenomen, og de kan påvirke handling.
– De klart positive ordene i parolene er ’frihetskamp’ og ’frigjøringskamp’. De klart negative er: ’angrep’, ’rasering’, ’tyranni’, ’svikte’, ’tyning’, ’folkemord’, ’terror’ og ’hets’, oppsummerer Rekdal. Hun mener mengden negativt verdiladete ord bidrar til å forsterke inntrykket av at den som sender budskapet, har en negativ innstilling til samfunnet.
– Det gir inntrykk av en sender som velger å fokusere på det negative, og som ikke skyr sterke midler for å uttrykke holdningene sine
Mye er endret i samfunnet siden 1970-årene, men ikke ordbruken i parolene
– Jeg tror en del mottakere reagerer negativt på den ganske ensidig negative skildringen av virkeligheten. Det kan være noe av grunnen til at parolene ikke appellerer til dem. De kjenner seg ikke igjen i bildet som skildres. De mener virkeligheten er annerledes, i hvert fall mer nyansert. Og jeg tror mange ikke liker den utbredte bruken av krigsmetaforen, og det inntrykket som slik skapes av kvinnesaksarbeid som krig, oppsummerer Solveig Helene Rekdal.
– Mange kan nok også ha trøbbel med en for ensidig skildring av styresmaktene som fiende. På en helt annen måte en for noen år siden er kvinner i dag med i politikken og i det private næringslivet. Både kvinnerolla og samfunnet har endret seg mye siden 1970-tallet, men slik jeg ser det, har verdensbildet som blir skildres i parolene, ikke fulgt med i utviklingen. Kanskje kunne parolene fungert i forhold til et bredere lag av kvinner dersom de språklige formidlet et mer moderat og allment gjenkjennelig verdensbilde. Jeg mener analysen min gir grunnlag for å komme med et slik forslag til endring.