– Kjærlighetssvindel er mer enn økonomisk kriminalitet

– Mange antar nok at denne typen kriminalitet bare rammer «noen» av oss, sier Maja Feng, stipendiat ved Politihøgskolen og Universitetet i Oslo.

Hun har nylig publisert en artikkel om digital kjærlighetssvindel og bedrageri i Nordic Journal of Studies in Policing. Artikkelen inngår i en større, pågående doktorgradsavhandling om grooming og sosial manipulasjon i villedende former for kriminalitet via digitale medier (se faktaboks). 

– Digital kjærlighetssvindel og bedrageri er en kriminalitet i vekst.

Feng beskriver det som en systematisk form for psykologisk manipulasjon.

– Og det kan ramme både høyt og lavt utdannede.

I artikkelen har hun analysert norsk og internasjonal forskningslitteratur og «grålitteratur», altså litteratur som ikke er fagfellevurdert, utgitt på forlag, eller i tidsskrift. Målet har vært å identifisere faktorer, inkludert risiko- og beskyttelsesfaktorer, som kan bidra til å gjøre mennesker sårbare for å bli svindlet. Hun diskuterer også samfunnsmessig forebygging, beskyttelse og støtte til utsatte.

Kan minne om partnervold

Feng er særlig opptatt av hvordan vi kan møte personer utsatt for kjærlighetssvindel og bedrageri på en hensynsfull måte.

– Det er avgjørende å unngå moralisering, og å legge skyld og skam på de som opplever dette, sier hun.

Hun mener man bør forstå digital kjærlighetssvindel og bedrageri  som mer enn bare økonomisk kriminalitet.

– Det handler om bedrageri. Men også om relasjonell og psykologisk utnyttelse, sier Feng, og sammenlikner fenomenet med vold i nære relasjoner og partnervold.

I artikkelen viser hun til en person som er utsatt for kjærlighetsvindel:

«Fire og en halv måned etter at hun møtte ham gjennom en norsk nettbasert datingtjeneste, tok Tove opp et lån på 320 000 kroner og solgte bilen sin. Dette førte til et økonomisk tap på 380 000 kroner til mannen hun trodde var en ekte romantisk partner. I ettertid beskrev hun opplevelsen som en form for psykisk mishandling, og fortalte at hun hadde blitt manipulert og kontrollert av ‘David’, som utnyttet tilliten hennes.» 

Om teknikkene de bruker

Ifølge Feng kombinerer gjerningspersonene relasjonsbygging og sosial manipulasjon med praktiske strategier for å unngå å bli avslørt. 

– Så snart en gjerningsperson innser at den utsatte personen mistenker noe eller at svindelen blir avslørt, stopper de ofte forespørslene. Deretter går de videre til neste mål, sier hun.

Hun forteller at forskningslitteraturen beskriver prosessen som en form for intensiv, langvarig tillitsbygging – ofte omtalt som grooming, som inkluderer forberedelseshandlinger.

– Kontakten etableres gjerne via datingsider eller sosiale medier. Det er hyppig kommunikasjon, mange komplimenter og ofte samtaler om en felles framtid. Løfter om kjærlighet, ekteskap og et liv sammen.

Gradvis eskalerer situasjonen. Gjerningspersonen tester om tilliten er sterk nok.

– Når gjerningspersonen har investert tid i å opprette tillit med den utsatte, gjerne i form av små forespørsler, og tidspunktet oppleves som riktig, introduseres ofte et krisenarrativ, forklarer Feng:

– Det kan handle om sykdom, ulykker, juridiske problemer eller utfordringer knyttet til reise og dokumentasjon.

Så kommer forespørselen om penger.

Isolerer ofrene

Feng anerkjenner at det kan virke uforståelig for utenforstående.

– Isolert sett kan det høres utrolig ut at noen blir svindlet av denne formen for krisenarrativ og bedrageri. Men det har ofte vært en lang og systematisk prosess i forkant. Den utsatte har blitt manipulert og overbevist om at dette er et ekte kjærlighetsforhold. 

Hun forteller at mange gjerningspersoner jobber aktivt for å isolere ofrene. I forskningslitteraturen hun har funnet, blir det beskrivet hvordan teknikkene som benyttes har likheter med vold i nære relasjoner, partnervold og tvangskontroll.

– De bruker for eksempel språklige og emosjonelle strategier for å fremstille omverdenen som mistenksom eller fiendtlig: «De forstår oss ikke», «Det er bare oss to», eller «Tviler du på meg nå?»

Slike formuleringer kan gjøre den utsatte mindre tilbøyelig til å søke råd eller støtte, ifølge Feng.

Handler ikke om bestemte typer mennesker 

Feng forteller at forskningslitteraturen viser at gjerningspersonene ofte er del av kriminelle nettverk, og at svindelen utføres i grupper.

– Finnes det et typisk offer for denne typen kriminalitet?

– Jeg er litt forsiktig med å snakke om en «typisk utøver» eller et «typisk offer». Det kan bidra til stigmatisering, understreker Feng. 

– I utgangspunktet viser forskningslitteraturen at de som utøver og de som utsettes for denne typen bedragersk kriminalitet, varierer. Og i stor grad handler dette om situasjoner, og at gjerningspersonene utnytter menneskelige sårbarheter og ikke bestemte typer mennesker.

Hun forteller at det ofte er snakk om personer som befinner seg i en sårbar livsfase. For eksempel etter et samlivsbrudd, i sorg, ensomhet eller stress.

Ressurssterke kvinner i risikogruppe

Ifølge forskningen er høyt utdannede kvinner et typisk «egnet mål» for digital kjærlighetssvindel og bedrageri. Men ikke av de grunnene mange tror.

– Jeg vil være forsiktig med å si at kvinner i seg selv er mer sårbare. Sårbarhets- og risikofaktorene knyttet til at middelaldrende kvinner med høyere utdanning er særlig utsatte, er sammensatte. Det handler om flere forhold samtidig, poengterer Feng:

– For det første er mange av gjerningspersonene menn. Når svindelen bygges rundt et narrativ om romantisk partnerskap og livslang kjærlighet, viser forskningslitteraturen at målgruppen ofte kan være kvinner.

Forskning viser også at visse personlighetstrekk kan øke sårbarheten, ifølge henne.

– Det gjelder blant annet personer som er tillitsfulle, romantisk orienterte, og som sterkt ønsker et nært forhold. 

– Noen av disse trekkene kan oftere forekomme blant kvinner. 

Digitalisering og økonomisk betalingsevne, og høy grad av tillit spiller også inn:

– Når gjerningspersonene leter etter et «egnet mål» via internett, oppsøker de kontakt basert på synlighet på digitale plattformer. De ser ofte etter indikatorer på at utsatte har god betalingsevne og disponibel økonomi, for eksempel høy utdanning. 

– I artikkelen utforsker jeg kjærlighetssvindel og bedrageri i velstående, digitaliserte nordiske land med høy tillit i befolkningen. Denne konteksten, inkludert svindleres manipulerende strategier for relasjonsbygging, utgjør et «egnet mål» og muligheter for utnyttelse, understreker Feng. 

Store mørketall 

Ifølge Feng finnes det ikke gode tall på hvor mange som rammes av kjærlighetssvindel og bedrageri i Norge.

– Politiet noe statistikk. Men per i dag har politiets data ikke tilstrekkelig kvalitet til å danne grunnlag for robuste forskningsfunn. 

Tallene er små, og man antar at det er store mørketall.

Forskningslitteraturen viser at de som blir utsatt for kjærlighetssvindel og bedrageri, føler skam, selvbebreidelse og opplever moralisering fra omgivelsene og i offentligheten. Feng antar at mange lar være å anmelde nettopp på grunn av dette.

– Å bli utsatt for kjærlighetssvindel og bedrageri kan være en enorm psykisk belastning. Internasjonal forskning viser at noen har hatt selvmordstanker eller forsøkt å ta selvmord som følge av å ha blitt svindlet.

Mer enn økonomisk kriminalitet

Feng mener at det er behov for at myndighetene gir bredere opplæring og mer målrettet kommunikasjon til befolkningen.

– Befolkningen må vite at denne typen kriminalitet eksisterer, men også kunne identifisere typiske kjennetegn og fremgangsmåter.

Forskeren mener man kan lære av arbeidet mot vold i nære relasjoner og partnervold.

– Der har informasjonskampanjer vært brukt for å synliggjøre typiske mønstre og underliggende mekanismer. Det samme kan man gjøre her.

Hun etterlyser også bedre kontroll og samarbeid i det digitale rom.

– Mangelen på «kompetente voktere» er en utfordring. Det er behov for tettere samarbeid mellom datingsider, sosiale medier, finanssektoren og politiet.

Blant tiltakene Feng nevner er bedre rutiner for å rapportere falske profiler, raskere identifisere mønstre og mulighet for å fjerne mistenkelige kontoer.

– I tillegg er lavterskel rapportering og opplæring i førstelinjen avgjørende. Politiet, NAV, kriseteam, helsetjenester og bankansatte må kunne gjenkjenne mønstrene, krisenarrativene og de mellommenneskelige manipulerende dynamikkene som kjennetegner denne typen kriminalitet, sier hun. 

– De må også møte utsatte uten å moralisere, klandre eller stigmatisere.

Vanskeligere å regulere 

Lars Roar Frøyland er forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA, OsloMet, og tilknyttet Seksjon for ungdomsforskning. 

Han har blant annet forsket på grooming rettet mot barn og unge. Denne typen kriminalitet blir, på samme måte som digital kjærlighetssvindel, ofte framstilt som et internettfenomen eller en form for digital trakassering.

Frøyland mener nettbasert grooming – enten den retter seg mot barn eller voksne – krever at politikere tar grep. 

– Ny teknologi og digitale plattformer gjør nye former for krenkelser mulig. Likevel er ansvaret i for liten grad plassert der det hører hjemme, mener han.

Han peker på de store, internasjonale teknologiselskapene som drifter plattformene der overgrepene skjer.

– Dette er selskaper som opererer på tvers av landegrenser. Det gjør det vanskelig å regulere dem. Likevel må vi, som verdenssamfunn, stille langt tydeligere krav, mener han.

Utydelige juridiske grenser

Frøyland er enig med Feng i at mangelen på portvoktere er et stort problem.

– Hvem mener du bør ha rollen som portvokter i disse digitale rommene?

– Nei, det er kjempekomplisert, svarer Frøyland.

Frøyland peker på at digital kjærlighetssvindel skiller seg fra grooming mot barn. Det er ifølge ham vanskeligere å se varsellampene lyse når kommunikasjonen skjer mellom voksne personer.  

– Noen teknologiselskaper har innført varslingsrutiner, og disse fungerer bedre der det finnes klare juridiske grenser. Som når en person under 18 år chatter med en voksen om seksuelle ting. 

– Da er det klart at en grense er brutt.