Slå igjen!

Er du blant de som gjerne snakker i store forsamlinger, utfordrer menn på ditt fagfelt, hopper i strikk og påtar deg ansvaret for å oppdra barn – men som ikke går gjennom områder av byen alene etter at det er blitt mørkt, eller jogger langs stille skogstier? Eller kanskje er du blant de som har opplevd en voldelig venn, kjæreste eller ektemann? Økt likestilling på mange områder har ikke fjernet vold mot kvinner som mulighet og samfunnsfenomen, men kvinnekampen har gjort det mer synlig - og dermed mulig å bekjempe.

Trening i selvforsvar for kvinner oppsto sammen med krisesentre, krisetelefoner og selvhjelpsgrupper på 1970-tallet. Alt sammen var måter å møte menns vold mot kvinner.

– Men selvforsvarskurs for kvinner var nesten ikke forsket på, forteller Liz Kelly.

Det siste året har hun jobbet med et prosjekt finansiert av EU-kommisjonens Daphne-program. Målet har vært å få oversikt over tilbudet om selvforsvarstrening i Europa og utforske strukturelle og kulturelle barrierer mot selvforsvarstrening for kvinner (Womens self-defence-WSD).

155 lærere som underviser i selvforsvar har deltatt i en spørreundersøkelse. Det samme har departmenter med ansvar for vold mot kvinner, og eksperter på området. I tillegg har flere land i EU/EØS levert rapporter. I Norge har Likestillingssenteret vært partner og kontakt i forhold til undersøkelsen. Nylig deltok Liz Kelly på et informasjonsmøte om jenter og selvforsvarskurs i regi av Likestillingssenteret.

Et tysk fenomen

– Tilbudet om selvforsvarstrening for kvinner og jenter er svært forskjellig fra land til land, understreker Kelly.

– Mens dette er utbredt særlig i Tyskland, og til en viss grad i Nederland, England og Østerrike, finnes det nesten ikke i land som Norge, Sverige, Finland, Frankrike og Hellas.

Gode forklaringer på hvorfor det er slik, er vanskelige å finne. Land med en sterk kvinnebevegelse har tradisjonelt større utbredelse av selvforsvarstrening enn land uten. Men dette kan neppe forklare forskjellen mellom Norge og Tyskland, for eksempel.

– En alternativ forklaring er forholdet mellom staten og kvinnebevegelsen. I Norge handler debatten ofte om at staten og det offentlige har ansvar for kvinners sikkerhet, mens tysk debatt er mer preget av tiltak i regi av kvinnebevegelsen. De er mer opptatt av kvinnebevegelsens autonomi og uavhengighet, sier Kelly.

– I Skandinavia understrekes det at vold mot kvinner er menns ansvar, og selvforsvar sees som en form for individualisering av problemet.

Utbredelsen av selvforsvarskurs har direkte sammenheng med tilgangen på trenere. I land som Tyskland og Østerrike er det over flere år utviklet gode strukturer for å trene opp nye lærere. De aller fleste WSD-trenere driver undervisning på deltid eller som tilleggsjobb, og i Norge finnes svært få som underviser i dette.

EU-rapporten viser at bare Nederland har WSD som del av regjeringens offisielle politikk, og da med vekt på selvforsvarstrening for barn. Ikke noen regjering i Europa ser adgang til selvforsvarskurs for voksne kvinner som viktig å ha med i handlingsplaner mot vold. Evne til selvforsvar betraktes som en privatsak. En sak for organisasjonene, nettverkene og ildsjelene.

Tilbud i skolen

I de senere årene har det skjedd en vridning av tilbudet fra å være rettet mot voksne kvinner, til å økende grad å være rettet mot jenter – helt ned til barnehage- og barneskolealder. Ingen land har slik opplæring som obligatorisk del av undervisningen i skolen. I den tyske delstaten Nordrhein Westphalen er det imidlertid vedtatt en lov som oppmuntrer til kjønnspesifikt voldsforebyggende arbeid i skolen, og det er opprettet fond hvor skoler som ønsker å sette i gang selvforsvarsundervisning, kan søke penger. Også i Nederland er det satt i verk et voldsforebyggende program i grunnskolen.

Både det personlige og det politiske

Kurs i WSD (Womes self-defense) er ikke som et hvilket som helst karatekurs. Praktisk trening er tett sammenbundet med feministiske analyser av og forskning om, vold mot kvinner. WSD-kurs fokuserer både på det personlige og på det politiske.

Treningen omfatter aktiv motstand mot alle former for kjønnsbasert vold, alt fra seksuell trakassering til angrep som involverer våpen. Målet er å gi kvinner og jenter selvtillit nok til å utfordre, konfrontere og stoppe både latente og direkte former for vold rettet mot dem – i alt fra mørke parkområder til egen arbeidsplass og egen stue. Grensesetting oppøves både verbalt og ikke-verbalt. Gjennom rollespill øver kvinnene på å sette egne grenser og forebygge vold. Neste skritt er å møte overfall ved hjelp av ulike knep fra militær trening og kampsport. Teknikkene som er valgt ut skal både være lette å lære og effektive i bruk. Første skritt er å slutte å tenke på seg selv som svak stilt ovenfor en sterk mann. Kvinnene gjøres oppmerksom på menns svake punkter – og hvordan de kan bruke fingre, hender, føtter og knær for å yte motstand. Den fysiske treningen er viktig, men vel så avgjørende er den psykiske prosessen. Kvinners innlærte hjelpeløshet skal avlæres.

– Et vanlig råd er gjerne at du skal være passiv og ikke provosere. At det er lite du kan gjøre, dersom du blir overfalt. Realiteten er at du har store muligheter til å endre forløpet ved å yte motstand. Du kan klare å stoppe overfallsmannen, eller du kan hindre at noe mer alvorlig skjer. Menn er ikke allmektige. Det inntrykket må fjernes. Premisset for WSD er at alle kvinner og jenter er i stand til å forsvare seg selv. De posisjoneres ikke som hjelpeløse offer, sier Kelly.

Lærerne som deltok i undersøkelsen mente selv at trygghet, styrke og handlingsberedskap var det viktigste de lærte bort til sine elever.

Blant deltakerne på kurs er også kvinner som selv har opplevd overgrep og angrep. De gis muligheten til å sette egne erfaringer inn i en ramme, til å sette ord på og forstå, til å utfordre egen redsel og egne barrierer. Selvforsvarskurs er ikke terapi, det er lærerne i Kellys undersøkelse opptatt av å understreke.

– Men det er viktig å vite at det som har skjedd, ikke behøver skje igjen, understreker hun.

Virker det?

Hvordan virker så denne formen for trening på kvinnene som gjennomgår den. Hva mener kvinnene selv? Tror de at de er i stand til å takle trakassering, overfall og overgrep?

Svar på de spørsmålene håper Liz Kelly å finne i et nytt forskningsprosjekt. Hun skal bruke lærerne som har deltatt i den gjennomførte undersøkelsen til å spre spørreskjema til sine elever. I tillegg skal de benytte fokusgrupper bestående av kvinner som har lært selvforsvar.

Men først skal resultater fra denne rapporten spres til de sju landene som har inngått i prosjektet, til EU-parlamentarikere i Brüssel og til EUs kvinnelobby.

– Vi sier ikke at selvforsvar virker uansett, og det er alltid mannen som utøver vold som har ansvaret. Men det å kunne selvforsvar gir jenter og kvinner flere muligheter. Det oppmuntrer dem til å sette grenser og til å ta plass. Noe som er en positivt i seg selv, understreker Liz Kelly.

Et frihets- og maktprosjekt, rett og slett.