Globaliseringens pris

 Sosiologen og økonomen intervjuer kvinner som drar fra Kerala, sør i India, til De forente arabiske emirater i Gulfen, samt barn og slektninger som blir igjen i Kerala. De gjør det samme med kvinner som drar fra Polen til Norge og Italia, fra tidligere Øst-Tyskland til Norge og fra Latvia til Norge.

Et samarbeid med professor Arlie Hochschild i USA, gjør at de også vil ha tilgang til data om kvinner som drar fra land i Latin-Amerika, særlig fra Mexico, Bolivia og Peru, til USA. Hele prosjektet skal være klart høsten 2005. Ved årsskiftet oppholdt Lise Widding Isaksen og Uma Devi seg noen uker i Kerala, nå er de i gang med å analysere intervjuene de gjorde der.

Globale løsninger

Kvinnene som drar fra Kerala jobber som leger eller sykepleiere i De forente arabiske emirater. De er gjestearbeidere som kommer langveis fra for å dekke lokale behov. Mellom arbeidssted og hjemsted har kvinnene en flyreise på fire timer. Det tilsvarer en reise Bergen - Roma. Da nytter det ikke å reise hjem til familien i helgene eller i feriene. – Det kan gå flere år mellom hver gang disse kvinnene er hjemme, påpeker Widding Isaksen. Det innebærer at mange må overlate barna sine i bestemødre, svigermødre eller tanters varetekt. Kvinnene (og mennene) oppnår ikke statsborgerskap i De forente arabiske emirater, uansett hvor lenge de blir værende. De er kun gjestearbeidere. Gruppen gjestearbeidere utgjør nær 70 prosent av innbyggerne i dette landet i Gulfen.

Ordentlige mammaer og surrogatmammaer

Lise Widding Isaksen leder prosjektet 'Kjønn og globalisering - omsorg over grenser'.

Uma Devi forteller at foreldrepermisjonen i Emiratene utgjør 45 dager. Dersom en gjestearbeidende kvinne blir gravid, reiser hun som regel hjem til Kerala for å føde. – Når barnet så er født, må hun forlate det etter 45 dager. Mange ser ikke barnet igjen før et par år seinere, og opplever dette som svært traumatisk, understreker hun. – De sender hjem kosedyr og andre leiker, for å minne barna sine på at mor finnes og tenker på dem.

Barna har gjerne en bestemor eller tante som surrogatmor. – Når de er små, tenker de ikke så mye på det. Men dette endrer seg når de blir eldre og oppdager at andre barn har en ordentlig mamma, sier Uma Devi. – En av kvinnene vi snakket med hadde selv hatt en fraværende mor på jobb i Emiratene. Hun hadde fått en boks fargeblyanter sendt fra moren, men den hadde hun aldri åpnet. Hun var for sint på mor som hadde forlatt henne, forteller Lise Widding Isaksen.

Mange kvinner lengter seg syke etter egne barn. Emigrasjon for arbeid har en menneskelig pris. – Det er slett ikke slik at overføring av arbeidskraft fra fattige til rike land representerer en vinn-vinn-situasjon, understreker Widding Isaksen. – Det er ikke så enkelt som at vi mangler arbeidskraft, noe de kan tilby – og de mangler penger, noe vi kan tilby. Denne formen for utvikling har store menneskelige konsekvenser. Noe vi ikke ser med mindre vi henter kunnskap hos de som berøres av dette. Vi må løfte fram de som vanligvis er skjult i diskusjoner om konsekvensene av globalisering.

Flere generasjoner, ulike valg

I noen familier reiser barna etter mor til De forente arabiske emirater for å ta utdanning, andre blir værende i Kerala og går på skole der. Når mødrene vender hjem er barna blitt store, og mange synes det er ubehagelig å få mor tilbake. Hun er blitt en som ikke hører til i huset. – Barna har kanskje fått utdanning ved hjelp av pengene som er tjent i utlandet, men et eksamenspapir er en stusselig erstatning for ti år med savn, mener Isaksen.

- Og mange barn er usikre på hvor de hører til, påpeker Uma Devi. – De kan ha ett hjem hos mor i Dubai (i Emiratene), ett hos bestemor i Kerala, og ett i foreldrenes hjem i Kerala. Så hvor hører de egentlig hjemme?

Uma Devi har intervjuet tre generasjoner kvinner med tilhørighet i Kerala. Emigrasjon påvirker dem på ulike måter. 1.generasjon kvinner, bestemødrene, bor i Kerala. For dem har det vært viktig å gi døtrene mulighet til å ta utdannelse, slik at de ble økonomisk uavhengige og kunne gjøre selvstendige valg. Dette var muligheter de selv ikke hadde, siden de først hadde ansvaret for yngre søsken, deretter egne barn, så barnebarna. Døtrene deres, 2.generasjonen, har tatt utdannelse. Mange jobber som leger eller sykepleiere i De forente arabiske emirater. Der erfarer de omkostningene ved å leve atskilt fra barn og familie. – De føler seg også undertrykt, ikke av menn, men av markedet. Og de ønsker et annet liv for sine døtre, forteller Uma Devi.

2.generasjonen vil at døtrene skal ha et komfortabelt liv med forbruksgoder. At de skal gifte seg godt, og ikke stresse for mye med utdannelse. 3.generasjonen på sin side, etterkommer mødrenes ønske. - De er opptatt av å ikke bringe skam over familien. De blir i lokalmiljøet, gifter seg stort sett med den de får beskjed om, og gjør ikke opprør mot det mannsdominerte samfunnet, sier Uma Devi.

En velferdsstat som går i stykker

Kerala var lenge en kommunistisk styrt provins. Lise Widding Isaksen forteller at området hadde en klassisk sosialdemokratisk profil, med en velutviklet offentlig sektor: utdanningstilbud og helsetjenester. Analfabetismen var lav, også blant jenter. Levealderen var relativt høy. Kerala hadde råvarer som kokosnøtter, gummi og keshaw-nøtter – og mange arbeidsplasser bygget på disse ressursene. Men dette bygges nå ned. Det kuttes i velferdstjenestene og arbeidsledigheten er hele 25 prosent. Uma Devi peker på globaliseringen som en viktig grunn til at dette skjer: India har lån i Verdensbanken og møter krav derfra om kutt i velferden. I tillegg kjøpes adgangen til råvarer og lokalt næringsliv opp av multinasjonale selskaper. Det kan gi jobber og inntekter en periode, men lokalsamfunnet og arbeiderne mister muligheten til selv å styre utviklingen. – Å få en jobb i et supermarked eller i turistbransjen er attraktivt for mange kvinner, og de som drar utenlands for å jobbe tjener gode penger. Spørsmålet er om landets utvikling kan bygges på dette, sier Uma Devi.

Kvinners valg begrenses

Hun mener det ikke finnes et enkelt svar på om globalisering er bra eller dårlig for kvinner.

- Men det er uten tvil slik at kvinners valg begrenses. De kan leve relativt godt og får tilgang til forbruksgoder de ikke hadde tidligere, goder de ser på TV og hos overklassen i eget land. Men de har mistet mye av muligheten til å styre utviklingen lokalt og de rekrutters stort sett til lavtlønnsjobber innen service og turisme, påpeker Uma Devi. – Og de blir brukt av overklassen i andre land til å passe deres barn og deres hus, og ta seg av deres eldre og syke.

Høyresiden og venstresiden i indisk politikk har de siste tiårene skiftet på å styre landet. Nå øker imidlertid den religiøse fundamentalismen. Uma Devi er spent på hvordan den politiske utviklingen vil bli. Hvem vil velge å samarbeide med hvem? Hun ser voksende fundamentalisme som et svar på usikkerhet og folks manglende mulighet til å styre utviklingen. – Det ville bety mye om de som reiser ut og tjener penger, investerer disse i ny virksomhet i hjemlandet, men hittil har det i liten grad skjedd, påpeker hun.