Stilltiende, men ikke passiv

Gjennom en årrekke har Thera Mjaaland reist i Eritrea og Etiopia som fotograf. Nå har hun også skrevet hovedfagsoppgave i sosialantropologi hvor hun fokuserer på kvinneliv i Tigray-regionen i Nord-Etiopia.

Kvinnelige soldater

Mjaalands interesse for regionen har bakgrunn i kvinnenes viktige stilling under borgerkrigen 1975-1991, og det som i Tigray var en folkelig revolusjon.

Kvinnene utgjorde 30 prosent av frigjøringshæren, Tigray People’s Liberation Front (TPLF). Kampen stod mot det totalitære militærregimet i Etiopia.

Kampen handlet også om å oppnå sosial reform, blant annet omfordeling av jord fra rike føydale landeiere til folket. Revolusjonen bar også løfte om en forbedret stilling for kvinner i samfunnet. Frigjøringsbevegelsen danner grunnstammen i den koalisjonen som i dag sitter med regjeringsmakten i Etiopia.

– Annen forskning på kvinners deltakelse i frigjøringshærer tolker ofte kvinnens deltagelse som en overgang til modernitet, at de kvinnelige soldatene bryter med tradisjonen, sier Mjaaland.

Antropologen mener dette perspektivet ikke fanger opp de kontinuerlige forhandlingene mellom motsetninger kvinnene står oppe i.

– Gjennom et livshistorieperspektiv innså jeg at soldattiden ikke nødvendigvis var det eneste bruddet med tradisjonen, sier hun, og utdyper:

– Arrangerte ekteskap har vært og er vanlig i området, og jentene blir ofte giftet bort tidlig. Men det er ikke uvanlig at jenter stikker av fra sitt første ekteskap etter å ha vært gift en kort periode, og dette skjedde også før revolusjonen.

Å stikke av fra ekteskapet er en dramatisk handling, siden man er avhengig av å opprettholde allianser for å klare seg økonomisk. En del jenter får flytte tilbake til familien sin, men dette gjelder ikke alle. Lavt utdannelsesnivå og stor arbeidsløshet gir begrensete yrkesmuligheter for kvinner. Veien til prostitusjon kan være kort.

– Da frigjøringshæren ønsket kvinnelige soldater velkommen, ble krigen en alternativ arena å flykte til, mener Mjaaland.

Kvinnefrigjøring?

– Kvinnelige soldater kledde seg på samme måte som de mannlige, og de utførte samme arbeidsoppgaver som menn, inkludert å kjempe ved fronten. Men i dag kler de tidligere kvinnelige soldatene seg mest mulig etter den tradisjonelle normen for kvinner, og de snakker ikke om at de har vært soldater, forteller Mjaaland.

Ferdighetene og kunnskapen kvinnene ervervet under krigen forblir privat, siden samfunnet rundt ikke har vært villig til å lytte. Dette bidrar til at de normative begrensningene knyttet til det å være kvinne i Tigray ikke ble nevneverdig utfordret av de kvinnelige soldatenes frigjøringserfaring.

For menn derimot, er soldattiden en form for symbolsk kapital som bekrefter deres maskulinitet, og mange går fortsatt rundt med geværer.

– Å bli frigjøringssoldat var en individuell avgjørelse – kvinnene dro ut i krigen alene, kanskje sammen med en venninne, eller søsken. Eventuelle barn ble plassert hos familien, forteller Mjaaland.

I lokalsamfunnene på landsbygda likte man dårlig at kvinnene ble soldater. På grunn av bøndenes motstand gikk rekrutteringen av kvinner derfor etter hvert ned. Frigjøringsbevegelsen sluttet også å lære kvinner tradisjonelle mannsferdigheter som pløying. Den offisielle begrunnelsen var at pløying tilla overarbeidete kvinner enda flere arbeidsoppgaver, og dermed ikke bidro til å forbedre kvinnenes situasjon.

– Når arbeid og kjønnsidentitet er så sterkt knyttet sammen blir det vanskelig å krysse grensen, fordi man da samtidig ’bytter kjønn’. Kvinner som gjør mannsarbeid blir klassifisert som menn. Likeledes blir menn som våger seg til å gjøre kvinnearbeid klassifisert som kvinner, forteller Mjaaland.

Det er viktig for både kvinner og menn å beskytte sine ekspertområder fordi disse også handler om selvidentitet.

– At pløying ble oppgitt som en kompetanse for kvinner står også som et symbol på tilbakeslaget i den lovede nye kvinnepolitikken. Man trengte kvinnene for å vinne krigen. Etter krigen har ikke alle løftene om likestilling blitt fulgt opp like samvittighetsfullt i praksis, til tross for at kvinners like rettigheter med menn er nedfelt i den etiopiske grunnloven, sier forskeren.

Under krigen ble det innført allmøter hvor alle skulle få si sitt, også kvinnene. Denne uttaleretten har de fremdeles.

– Men i praksis er det nok helst skilte, enker og eldre kvinner over fruktbar alder som sier noe. Kvinner som lever med en mann underordner seg oftest mannen i offentlige sammenhenger, og tier, understreker Mjaaland.

Skilsmisse vanlig

Skilsmisser er vanlig i området.

– Det er ikke uvanlig at en kvinne har 2-3 partnere i løpet av sitt liv. Ved skilsmisse blir de største barna som regel værende i det husholdet som har best økonomi, mens diebarn følger moren, sier Mjaaland.

I prinsippet skal kvinnen få med seg medgiften (oftest buskap) ut av ekteskapet. Om buskapen har vokst skal kvinnen få utdelt sin halvdel av tilveksten – men om dyra har dødd, står hun på bar bakke.

– At kvinnen har krav på det hun brakte med seg inn i boet gjør at hun har en reell mulighet til å bryte ut av et utilfredsstillende ekteskap, understreker Mjaaland, og fortsetter:

– Men hun må som regel gjennom en uformell rettsmegling eller også en formell rettssak for å få det hun har krav på.

Etter revolusjonen tilhører nå all jord staten, men bruksretten tilhører folket. De kvinnene som registrerte seg under revolusjonen fikk bruksrett til jord, og beholder denne ved skilsmisse.

Bryter kjønnsnormene i stillhet

Kvinner i Tigray skal, ideelt sett, fremheve sin skjønnhet og bevare sin jomfrudom for å være attraktive på giftemarkedet. De skal behage andre, være arbeidsomme og føde barn. Kvinnene har ansvaret for husholdet, og på landsbygda tilfører hun familien ekstra inntekt ved å selge egg og smør eller egenproduserte håndverksartikler på markedet.

Men det er viktig at kvinnene ikke er kravstore.

– Ordet ’sterk’ kan også bety vanskelig, spesielt når det brukes om kvinner. Brukt om menn er dette en positiv karakteristikk, forteller Mjaaland.

– Men kvinner skaper spillerom både innenfor kjønnsnormen og utenfor, i all hovedsak ved å underkommunisere sin aktivitet, mener forskeren.

Hun påpeker at kvinnene verken fremstår som, eller snakker om seg selv som undertrykket. Siden kvinner og menn i stor grad lever atskilte liv, har kvinnene høy status og all makt på sine ekspertområder: barnefødsler og daglig styring av husholdet, som i Tigray ikke er en lukket og entydig privat arena. Mange kvinner er skilte eneforsørgere eller enker.

– De kjemper for sitt eget og barnas liv og prøver å overleve på egen jord, starter små foretak gjort mulig gjennom regionens offentlige kredittprogram, og reiser seg igjen etter nye prøvelser.

– En kvinneorganisasjon ble startet under krigen, og denne er fortsatt aktiv til tross for at makthaverne, deres tidligere kampfeller, har vaskelig for å se behovet for den etter at kampen mot militærregimet var vunnet, forteller hun.

Krig og sult

Dette området har vært hardt rammet av sult, krig og ikke minst politisk rivalisering. Selv om den etiopiske høylandsbefolkningen er kjent for sin ubetingete gjestfrihet, er det likevel vanskelig for utenforstående å få innblikk i det sosiale spillet.

– Man deler ikke sitt innerste med så veldig mange. Det er mye jeg ikke ville fått innblikk i dersom jeg ikke hadde posisjonert meg selv som en aktør, forteller Mjaaland.

At hun fant sin nåværende ektemann i dette området, gjorde at hun ble involvert i samfunnet på en helt annen måte enn om hun bare hadde vært gjest.

I tillegg fungerte hennes arbeid som fotograf som en døråpner. Hun ble ofte bedt med i forskjellige sammenhenger for å ta bilder.

Bildene utfyller dessuten dataene fra feltarbeidet på en måte Mjaaland ikke hadde forventet. Folk i Tigray forlangte å bli fotografert ut ifra det som for et vestlig blikk ser ut som en foreldet studiokonvensjon: stivt oppstilt med blikket rett i kamera. Men etter hvert så antropologen at den konvensjonelle posisjoneringen også stemte overens med det tilbakeholdne forholdet de hadde til å gi andre innblikk i egne liv. Fotografiene bekreftet viktigheten av å ’holde tett’.

’Jeg tier stille’

”Ane suqh’ ile” – jeg tier stille, var en setning Mjaaland ofte ble møtt med.

– Dette handler ikke om at kvinnene generelt er tause. Deres skarpe tunger er fryktet av både menn og andre kvinner. Men når de handler i strid med normene gjør de det ofte i stillhet, forteller forskeren.

Mjaaland understreker at det er viktig å anerkjenne kvinners aktiviteter både når de velger konformt og når de bryter med normene. Vi må se dette som strategiske handlinger ut fra hva kvinnene selv mener det er realistisk å oppnå. For dem synes den vanskelige økonomiske situasjonen i regionen generelt og utrygghet for framtida å være det største problemet.

– Vi kan ikke bare flytte vår forståelse av kvinnefrigjøring til andre samfunn uten å utforske hva kvinnene faktisk gjør i den spesifikke kulturelle, sosiale og religiøse, samt politiske og økonomiske situasjonen de lever i. Samtidig er det viktig å ikke konstruere et kunstig skille som umuliggjør dialog og utveksling av erfaring. Det er forskjeller mellom oss og dem, men også likheter.

Det er også forskjeller og likheter blant kvinner i Tigray. Utdannede kvinner jobber innenfor både statlig og privat sektor. Etter revolusjonen har også et økende antall jenter fått tilgang på utdannelse. Men 83 prosent av befolkningen i Tigray lever fortsatt som småbønder på landsbygda. Etiopisk økonomi gir for øyeblikket kun begrensete muligheter for kvinner (og menn) til å forandre sine liv, både på et individuelt og, ikke minst, et kollektivt plan.

– Men problemet er også at samfunnsstrukturer ikke forandrer seg når kvinner tier. Kvinnenes ønsker for fremtiden må også målbæres i de kollektive rom hvor fremtidens politikk bestemmes, avslutter Thera Mjaaland.

I månedsskiftet mai-juni deltar Thera Mjaaland med et paper i en av workshop'ene på konferansen "Crossroads: Debating Women’s Rights, Religion and Racism".