Ja takk, begge deler

Kvinnelige ledere og kvinner i styreverv er et stadig tilbakevendende debatt-tema. Det er også tidsklemma og hvordan kombinere yrkesliv og familieliv. Maria Ørskov Akselvoll har intervjuet norske kvinner i lederstillinger som også er småbarnsmødre, for å finne ut hvordan de kombinerer karriere og morsrolle. De ti kvinnene er med enkelte unntak, alle ansatte i store industrikonsern hvor de jobber mellom 45 og 60 timer i uka.

Idealer og realiteter

Akselvoll mener tradisjonelle idealer om morsrollen lever i beste velgående, selv om de fleste kvinner i Norge er yrkesaktive. Det dominerende morsrolle- idealet har aner tilbake til femtitallet. Den gang det å være mor og husmor ble ansett som kvinnens viktigste livsoppgave. Og hvor det å være «god mor» innebar å ha hovedansvar for barn og familie, og alltid sette barnas behov foran sine egne.

Omlag halvparten av kvinnene Akselvoll intervjuet sier de ikke merker de tradisjonelle idealene, eller at de ikke legger vekt på dem. De er ikke opptatt av om bollene er hjemmebakte, eller av at hele familien skal innta middagen samlet. Andre er mer ambivalente og føler i større grad dårlig samvittighet, når de tenker på alt de ikke får tid til.

– Denne forskjellen i holdninger kan ha sammenheng med kvinnenes posisjon i arbeidslivet, mener Akselvoll.

– De med høyest stillinger hevder at tradisjonelle idealer har liten innvirkning på dem. Mens de som jobber litt lengre ned på rangstigen gir uttrykk for at de føler seg splittet og opplever mer dårlig samvittighet.

Denne forskjellen gjør seg også gjeldende når kvinnene vurderer sine vilkår i arbeidslivet. Det er en tendens til at de som har en høy stilling vurderer vilkårene for kvinner som bedre, enn de som er lengre ned i hierarkiet.

De fleste lederne i Akselvolls studie kjenner en eller flere hjemmeværende kvinner som har gjort helt andre valg enn dem selv. De irriterer seg over kvinner de oppfatter som svake og som ikke forstår at man må tåle å velge noe bort for å oppnå det man vil.

– Noen føler også at de må forsvare sine egne valg, og at de kan bli betraktet som mindre gode mødre. Dette treffer selvsagt et ømt punkt sier Akselvoll.

Likestilling versus morsrolle

– På samme måte som yrkeskvinnene, har også husmødrene et behov for å forsvare sine valg, påpeker sosiologen. Hun mener dette er uttykk for at deltakelse i arbeidslivet også er et sterkt ideal for kvinner.

– Det oppstår en dynamikk der begge sider føler de må forklare sine valg, påpeker Akselvoll. Hun mener det finnes en konflikt mellom en likestillingsdiskurs, eller forståelse, som fremmer yrkesaktivitet for alle kvinner – og en morsrollediskurs som fremmer prioritering av barn og familie.

I valgfrihetens verden

Kvinnene i undersøkelsen fremhever sin mulighet til valgfrihet.

– De legger vekt på at de har valgt dette livet selv. Hvis noe ikke er slik de ønsker, mener de det er opp til dem selv å finne en løsning, understreker Akselvoll. Å klage anser kvinnene som en ukonstruktiv aktivitet som ikke fører til noe positivt.

Når spørsmålet er hva de ville forandre for å gjøre hverdagen lettere, er det flere som ikke ser poenget med spørsmålet.

– I forhold til situasjonen på jobben, sier kvinnene at de har det som skal til for å få det til å fungere, påpeker Akselvoll. Det hører med til historien at flere av kvinnene jobber i bedrifter som har satset på løsninger med bedriftsbarnehage, fleksitid og hjemmekontor.

Gjør ikke opprør

Har kvinnene det virkelig så greit?

– Flere av intervjuene viser at hverdagene ikke er bare enkle, forteller Akselvoll.

– Kvinnene jobber stort sett på arbeidsplasser som er mannsdominerte. Den hverdagen de opplever, med en kombinasjon av yrkesliv og ansvar i familien, skiller seg fra hverdagen til en del mannlige kollegaer som har koner som tar mesteparten av jobben hjemme.

– Men det kan virke som om forutseningen for å være med i spillet er å akseptere dets regler, påpeker sosiologen. Kvinnene stiller ikke spørsmålstegn ved, eller gjør opprør mot, den mannlig definerte kulturen i arbeidslivet.

– Flere av kvinnene sier de er redde for å ikke bli betraktet som seriøse, hvis de lar omgivelsene merke at de også har familieforpliktelser. De gjør ikke noe stor nummer av at de er mødre, noe som er en helt bevisst strategi for at mannlige kollegaer skal betrakte dem som likeverdige.

– Enkelte oppfatter vilkårene som urettferdige siden deres mannlige kollegaer utvilsomt har det enklere, påpeker Akselvoll. Samtidig råder ideen om at «man kan hvis man vil». Og det er for eksempel mulig å ansette noen til å hjelpe seg hjemme.

Utviklingen må gå sin gang

Når det gjelder utfordringen med å rekruttere flere kvinner i lederstillinger mener kvinnene at dette er en utvikling som vil gå sin gang. Om femti år vil det sikkert være flere kvinner i slike stillinger.

– De fremhever at det ikke er statens eller politikernes ansvar å øke kvinneandelen i lederstillinger. Men at dette er kvinners eget ansvar, sier Akselvoll.

– De mener at mange kvinner sutrer for mye, og at de viser for liten vilje til å ta tak i situasjonen og endre den.

Kvinnene Maria Ørskov Akselvoll har intervjuet, betraktes som foregangskvinner. De får mye positiv respons på valgene de har gjort, og er bevisste sin spesielle situasjon.

– Flere ser det imidlertid som et problem at det finnes så få kvinnelige forbilder. Selv har de ikke muligheten til å være forbilder for yngre kvinnelige kollegaer. Sosiale treff og begivenheter i bedriften velges bort til fordel for forpliktelser hjemme. Dette er noe de beskriver som lite gunstig, men de må se sin begrensning i forhold til hva de har mulighet til å delta i, sier Akselvoll.

Begrensningens kunst

Kjenner de virkelig sin begrensning, eller er dette kvinner på vei mot utbrenthet og stress? Akselvoll mener kvinnene er flinke til å delegere oppgaver og til å strukturere arbeidsdagen. Enkelte har au-pair eller praktikant, noe som frigjør tid i hjemmet til annet enn husarbeid og matlaging.

– Men det er ingen tvil om at kvinnene har en slitsom livsstil. De sover lite, og når andre roer ned i sofaen foran fjernsynet, inntar disse kvinnene hjemmekontoret for å gjøre det de ikke rakk på jobben. Parforholdet kommer i tredje rekke etter barn og arbeid, og blir derfor fort skadelidende. De fleste kvinnene er gift med menn som også jobber i lederstillinger med høyt arbeidspress. Resultatet er at de ser lite til hverandre noe som kan få følger for parforholdet.

Forholdet til barna blir i liten grad problematisert i intervjuene.

– De fleste kvinnene mener de har gjort et riktig valg, også i forhold til barna. De argumenterer med at barna trives når foreldrene har det bra, og at ungene er tilfredse fordi de ikke kjenner noen annen virkelighet, sier Akselvoll.

Like, men ikke likestilte

Hva så med fedrenes deltagelse?

– Kvinnene slutter seg til en egalitær kjønnsideologi og mener at kvinner ikke bør ha flere plikter i hjemmet enn menn. Men det varierer likevel hvordan likestillingen praktiseres i deres eget hjem, forteller Akselvoll.

Hun fant at mennene i stor grad har tatt pappapermisjon, og at familiene ligger over gjennomsnittet i likestilt fordeling av arbeid i hjemmet. Likevel er det kvinnene som har det overordnede ansvar og oversikt på hjemmefronten. Det er mor som «har regien».

– Denne skjevheten beskriver flere av kvinnene som ok, så lenge mennene tar del i oppdragelsen av barna og er aktive og engasjerte som fedre, sier Akselvoll.

Kvinnene forteller at fedrene opplever en konflikt mellom idealer om å være en delaktig far og samtidig være aktiv i yrkeslivet.

– Det blir i større grad forventet at menn velger yrkeslivet foran familien, derfor synes kvinnene i undersøkelsen litt synd på mennene som møter lite forståelse når de gjør utradisjonelle valg, forteller Akselvoll.

– Kvinnene opplever at de har gjort egne valg og fremhever de positive følgene valgene har for deres livssituasjon. Og de mener at dårlig samvittighet er noe man må velge bort for å kunne fungere på jobben og hjemme, oppsummerer Akselvoll.

– Men det ville være interessant å møte igjen disse kvinnene om noen år og se hvordan det går.