– Hva vi tenker om kjønn oppstår i et krysningspunkt mellom hva vi har erfart og tiden vi lever i, sier Harriet Bjerrum Nielsen.
Sammen med Monica Rudberg og Kari Vik Kleven har hun intervjuet tre generasjoner norske, hvite, heterofile kvinner og menn over en periode på tjue år. Nå har hun samlet det omfattende materialet mellom to permer i boka Feeling Gender. A Generational and Psychosocial Approach.
Kjønn er både en kulturell, psykologisk og historisk størrelse, mener hun. Følelser knyttet til kjønn spiller en rolle for måten vi tenker om kjønn på, og hva som oppleves som de riktige og naturlige måtene å utøve kjønn på.
Emosjonell betydning av kjønn
– Jeg synes det emosjonelle aspektet ved kjønn er underkjent i kjønnsforskningen. Man kan ha en politisk overbevisning om likhet mellom kjønnene, som ikke korresponderer med den emosjonelle opplevelsen man har av sitt eget og andres kjønn.
Bjerrum Nielsen mener den emosjonelle betydningen kjønn har hatt i forskjellige generasjoner, har påvirket hvilke beslutninger menn og kvinner har tatt, for eksempel når de har organisert sine familier som unge voksne.
I Norge falt klassereisen i det moderne samfunn sammen med innvandringen til byen.
Den eldste generasjonen som er intervjuet i boka er født mellom 1899 og 1927, mens den mellomste er født mellom 1919 og 1953. I den yngste gruppen er alle født i 1972–71. I tillegg til å vise en historisk utvikling i forholdet mellom kjønnene, beskriver boka en utvikling fra familielivet på bondegård eller småbruk på begynnelsen av 1900-tallet til kjernefamilieliv i byen.
– I Norge falt klassereisen i det moderne samfunn sammen med innvandringen til byen. Jeg ønsker å vise hvordan følelser knyttet til kjønn er foranderlig. Og hvordan dette henger sammen med sosial endring over tid, sier Bjerrum Nielsen.
Den emosjonelle opplevelsen man har av hva kjønn betyr er formet av familien man vokste opp i, av arbeidsdelingen mellom foreldrene og det bildet man fikk av dem som personer gjennom dette. I tillegg til hvordan man opplevde egen kropp og seksualitet i ungdomsårene.
Les også: Barna dine tenker annerledes om kjønn enn du gjør
Første generasjon (f.1899–1927)
– De fleste i den eldste generasjonene vokste opp i småbruker- eller arbeiderfamilier og knappe kår. Både mor og far jobbet hardt store deler av døgnet. Både sønner og døtre måtte hjelpe til med arbeidet, men arbeidsdelingen var sterkt kjønnet, forteller Bjerrum Nielsen.
– Mennene opplevde at mødrene deres slet seg ut på hardt fysisk arbeid, og ønsket en annen hverdag for sine egne ektefeller. For dem var det derfor positivt at den økte levestandarden ga dem råd til at kvinnene var hjemme. For disse mennene som stifter egne familier på førti- og femtitallet, var opplevelsen av kjønn mer i samsvar med de muligheter tiden åpnet for, enn det var for kvinnene i samme generasjon.
Intervjuene viser at kvinnene fra den eldste generasjonen opplevde arbeidsfordelingen mellom kjønnene annerledes, og ikke like positiv som mennene. De lengtet etter en større verden, men den var ikke tilgjengelig for kvinner på det tidspunktet.
– Kvinnene hadde et mer ambivalent forhold til sine foreldres arbeidsdeling enn mennene. De idealiserte sine fedre, men oppfattet ikke mødrene sine som svake. Mennene beundret sin egen mor og idealiserte kvinnen som hustru og mor, mens kvinnene opplevde sin egen situasjon som mer begrenset, sier Bjerrum Nielsen.
– Som voksne befant kvinnene i denne generasjonen seg i en situasjon de ikke hadde ønsket: som hjemmeværende. Men de opplevde samtidig at de ikke hadde noen andre valg. «Det var sånn det var», oppsummerer de.
Så mens mennene i den eldste generasjonen opplevde at deres følelser knyttet til kjønn passet inn i etterkrigstidens familiepolitikk, var kvinnene altså mer ambivalente. En asymmetri mellom kjønnene som, ifølge Bjerrum Nielsen, fikk konsekvenser i den påfølgende generasjonen, hvor især kvinnene tok et oppgjør med mødrenes liv og ønsket å kombinere arbeid og omsorg.
Les også: Kvinner fikk stemme, men ikke bestemme
Andre generasjon (f.1919–53)
– Kvinnene i den midterste generasjonen var opptatt av å leve et annerledes liv enn det deres mødre hadde gjort. De så sin egen mor som innstengt og frustrert og hadde faren sin som forbilde. I motsetning til sin mor ønsket de å realisere seg utenfor hjemmets fire vegger.
Her er det mennenes emosjonelle kjønn som er mer ambivalent i forhold til samtiden.
– Mennene i denne generasjonen hadde et nært forhold til sine mødre og ønsket å bli en annerledes far enn sin egen. Samtidig er de mer opptatt enn kvinnene av å markere kjønnsforskjellen. Kvinner i denne generasjonen er mye mer negative til sine egne mødre. De identifiserer seg med sine fedre, men oppfatter ikke dette som at de selv blir maskuline. De ser seg selv som moderne kvinner, og mener kjønn ikke bør spille noen rolle, forteller Bjerrum Nielsen.
Mennene ville være annerledes og mer omsorgsfulle enn sine fedre, men samtidig var de redde for å bli feminiserte.
– Mennene ville være annerledes og mer omsorgsfulle enn sine fedre, men samtidig var de redde for å bli feminiserte ved å påta seg flere av oppgavene som hadde tilfalt kvinnene i deres egen foreldregenerasjon.
Kvinnene i denne generasjonen var derimot ikke redde for å bryte med den tradisjonelle omsorgsrollen. Arbeidsfordelingen mellom kvinner og menn i den midterste generasjonen var i prinsippet kjønnsnøytral. Begge parter ønsket en likere fordeling mellom forsørger- og omsorgsrollen. Men mennene var mer engasjert i likestilling i teorien enn i praksis.
– Dette resulterte i mange kamper mellom kjønnene, både privat og i offentligheten. I tillegg var mennene bekymret for at likestillingen innebar at kvinnene skulle bli som menn, sier Bjerrum Nielsen
Hun tror den sterke antipatien mange menn i denne generasjonen hadde til feminister, eller såkalte «rødstrømper», nettopp var knyttet til kropp og seksualitet.
– De var redde for at kvinnene, og dermed også de selv, skulle bli avseksualiserte.
Tredje generasjon (f.1971–72)
På tross av motsetningsforholdet og kampene mellom kvinnene og mennene i den midterste generasjonen, er ideen om et familieliv for den påfølgende og yngste generasjonen i studien, forbundet med positive følelser.
– De vokste opp med mødre og fedre som jobbet, og måtte derfor hjelpe mer til med husarbeid enn foreldregenerasjonen, som vokste opp med hjemmeværende mødre, sier Bjerrum Nielsen.
– Og selv om de opplevde skilsmisser og krangling mellom foreldrene, så de dem som feilbarlige og sårbare mennesker med ufullførte drømmer og ekteskap som gikk i stykker. De forteller om en større respekt og en større likeverdighet med sine foreldre enn i generasjonen før.
I denne generasjonen er kjønn mer flytende for både kvinner og menn. De er trygge i sin kjønnsidentitet og kan dermed også tillate seg å sette ting sammen på utradisjonelle måter. En likestilt arbeidsdeling kan for eksempel gå hånd i hånd med at kjønn markeres kroppslig og estetisk. Dette oppleves ikke som noen motsigelse fordi kjønnsgrensen har blitt mer flytende og situasjonsbestemt.
Les også: Et stykke Norgeshistorie
Nye problemstillinger
Bakgrunnen for studien startet nettopp med den yngste generasjonen. Harriet Bjerrum Nielsen, Kari Kleven og Monica Rudberg satte i gang et forskningsprosjekt i 1991. De intervjuet et utvalg gutter og jenter på to videregående skoler i Oslo: 32 jenter og 25 gutter. Deretter intervjuet de guttenes fedre og bestefedre, og jentenes mødre og bestemødre.
– Å gjøre en studie over så mange år, har sine fordeler, men også ulemper. For eksempel at det har dukket opp problemstillinger som ikke virket relevante den gangen studien ble påbegynt i 1991, men som nå kan virke som svakheter ved studien. For eksempel at vi har gått ut ifra at alle deltakerne er heterofile og at vi ikke har inkludert noen med innvandringsbakgrunn.
Fraværet av deltakere med innvandringsbakgrunn kan forklares med at det i 1991 kun var noen ganske få personer i klassene hvor utvalget er hentet fra, som ikke hadde norskfødte foreldre.
Norge ble sent modernisert sammenliknet med Danmark og Sverige.
– Og dessuten ville vi jo studere hvordan opplevelsen av kjønn hadde utviklet seg nettopp i Norge over tid, og da var det ikke så relevant å intervjue noen hvis foreldre og besteforeldre hadde vokst opp i Vietnam eller Palestina. Men spørsmålet ville ha stilt seg annerledes hvis jeg hadde startet opp undersøkelsen i dag, når Norge er blitt et flerkulturelt samfunn.
– Selv om alle deltakerne i studien levde i heterofile forhold med barn, etterhvert også de yngste, ville jeg likevel ha brukt mer åpne spørsmål om seksuell orientering hvis jeg skulle gjort intervjuene i dag, sier Bjerrum Nielsen.
Klassereise og urbanisering
Den yngste generasjonen ble intervjuet i tre omganger: i 1991, 2001 og 2011. Slik har det blitt en studie av hvordan kjønn utvikler seg både over tre generasjoner og longitudinelt i en generasjon.
Bjerrum Nielsen forteller at det var annerledes å intervjue den generasjonen som var nærmest henne selv, altså den midterste generasjonen.
– Jeg brukte mer humor og var kanskje mer utleverende når jeg intervjuet og analyserte den midterste generasjonen. Jeg følte mer respekt for den eldste generasjonen og mer omsorg for den yngste, forteller Bjerrum Nielsen.
Selv har Harriet Bjerrum Nielsen vokst opp i København i en middelklassefamilie som har vært byfolk i flere generasjoner. Det samme gjelder for Monica Rudberg som kommer fra Stockholm.
– Norge ble sent modernisert sammenliknet med Danmark og Sverige. Dette illustreres gjennom de tre generasjonene vi har intervjuet som har gjennomgått en urbaniseringsprosess like mye som en klassereise, sier hun.
En stykke viktig Norsk historie
Bjerrum Nielsen er først og fremst interessert i generasjonsmønstre og ikke så mye i de individuelle historiene.
– Ettersom dette er en kvalitativ studie, er den ikke representativ. Likevel kan noen av reaksjonsmønstrene hos kvinnene og mennene jeg har intervjuet, knyttes til den generasjonen de tilhører.
Hun understreker at det alltid vil være noen som faller ut i en kvalitativ studie, og noen historier som ikke blir fortalt.
– I mitt materiale gjelder det for eksempel for dem som ble på landet og ikke flyttet til byen, eller de som flyttet til byen, men ikke gjorde en klassereise, eller de som valgte bort heterofile forhold eller barn. Disse har også bidratt til å forme hvordan vi ser på kjønn, men det har ikke vært vektlagt i denne studien, sier Bjerrum Nielsen.
– Boken reflekterer en vanlig vei for tre generasjoner heterofile norske kvinner og menn, i en periode som er kjennetegnet av akkurat den klassereisen jeg beskriver, og er derfor en vesentlig del av norsk historie.
Les mer:
Boka Feeling Gender. A generational and psychososial approach er gitt ut som e-bok på Palgrave Macmillan og lastes ned gratis.
Bjerrum Nielsen deltok i 2016 i Kilden kjønnsforskning.nos debattserie Kjønnsforskere om samtiden, og skrev innlegg basert på nettopp boka Feeling Gender, les innlegget Kjønn i stille endring
Les vårt portrett med Harriet Bjerrum Nielsen fra 2008: Distanse og duglighet