Maskulin idrett: Homsefri sone?

Både Eng og Lilleaas deltok i diskusjonsgruppen "Idrett, noe for homser, lesber og skeive?" under seminaret Hompolitikken møter kjønnsforskningen og omvendt.

Forsker og sosiolog Ulla Britt Lilleaas er i gang med et forskingsprosjekt "Maskuline kroppsvaner og helseforståelser - kjønn, kultur, tradisjon og forandring". Hun har intervjuet toppidrettsutøvere og utøvere på et oldboyslag om helse, følelser og kropp. Eller kanskje mest av alt hva de ikke snakker om og hva som ikke er tillatt:

– Kyssing på munnen er f.eks. ikke tillatt. For noen år siden var det en som er oldboys i dag som tok ut sin "enorme glede" under en målscoring. Han tok ansiktet til en av de andre spillerne mellom hendene og kysset ham midt på munnen. Denne hendelsen ble skjellsettende for ham, forteller Lilleaas. Hendelsen førte til voldsomme oppslag i avisene. Familien ble oppringt av journalister som ville vite om han nå var blitt homse.

Heidi Eng har skrevet doktorgradsavhandling om iscenesettelse av kjønn og seksualitet i idretten. Her har hun blant annet intervjuet toppidrettsutøvere. Hun mener homofile menn i maskuline idretter heller velger å leve aseksuelt enn å stå fram.

– De må velge mellom idretten og parkjærligheten, forteller hun.

– Sånn sett mister idretten mange talenter, for det er ikke gitt at alle velger idretten.

Homohets

I Lilleaas materiale går det fram at homohets er en del av mennenes kommunikasjonsmønster. Særlig kom dette tydelig fram i det en av spillerne på laget i hennes studie står fram som homofil.

– Det har medført at flere av de andre spillerne har følt seg utilpass når han kommer inn i garderoben, forteller Lilleaas.

Eng mener homofobien også har med idrettens vesen å gjøre:

– Idretter har også kjønn. Fotball og ishockey er maskuline idretter, mens rytmisk sportsgymnastikk og kunstløp er feminine idretter. Noe som igjen påviker mulighetene for å være åpen om seksuell legning, sier Eng. Det finnes eksempelvis uformelle regler for hvor mange lesber det kan være på et fotball-lag. En av informantene til Eng valgte "å ofre seg" og forble skjult siden det var så mange lesber på laget.

Idrettsmiljøer gir mulighet til mye enkjønnet samvær i garderoben, på reise og når de sover på samme rom under turneringer.

– Siden det er så mye homososialt samvær, blir det viktig å markere avstand til homoseksualitet, sier Lilleaas. Hun viser til mannsforsker Victor Seidler som hevder menn ofte fungerer som kjønnspoliti ovenfor hverandre. Han mener menn bruker mye tid og krefter på å bevise sin maskulinitet. Når de ikke tør å vise følelser eller de sårbare sidene, kan det være et tegn på menns homofobi.

Er det så ille?

Hva mener så idrettsmiljøet selv? Silje Johannessen, leder i Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (NISO) som er fagforbundet til profesjonelle håndball-, fotball- og ishockeyspillere, er ikke sikker på at det er så ille. Hun mener mange idrettsmiljøer viser stort samhold og stor åpenhet om følelser. De er kanskje ikke så homofobe overalt, spør hun.

Anders Krystad i Norges Fotballforbund mener på sin side at homofobien er et problem.

– Det behøves bare noen enkle signaler for å markere avstand, og de som er mottagelige for signaler av denne typen, fatter fort tegninga, sier han.

Norges fotballforbund er det eneste norske idrettsforbundet som har satt homofobi på dagsorden. Krystad mener det er behov for den samme holdningsendringen på dette feltet, som er blitt gjort ovenfor kvinner i fotballen.

– Det er ikke så lenge siden det var uhørt at kvinner spilte fotball. Men i dag utgjør de 25 prosent av medlemmene våre, sier han. Kanskje kvotering av homofile hadde vært en ide?

Norges fortballforbund er en organisasjon med 400.000 medlemmer, og med 250.000 aktive. De organiserer kurset "Fotball for alle" som tar opp diskriminering av alle slag, også homofobi.

– Det er bevegelse i disse spørsmålene. Ett eksempel er at det engelske fortballforbundet har lansert en nettside mot homofobi, sier Krystad.

– Vi kommer til å fortsette å jobbe mot homofobien, slik vi også jobber mot rasisme.

Det handler om alle menn

Lileaas mener homofobien ikke bare handler om diskriminering av en gruppe, men om alle menns helse og velvære. Dette viser også studien hennes.

– I mannsidrettsmiljøer snakkes det ikke mye om følelser eller alvorlig problemer, noe som blant annet har sammenheng med homofobien. Homofili er for mange menn knyttet til det feminine, noe som igjen er knyttet til følelser og det å snakke om følelser. Menn tar det ofte i stedet ut gjennom kroppen, ikke ved å snakke om det.

– Treningen får en slags lynavlederfunksjon. Jo mindre refleksjon over det som er problematisk, jo mer må håndteres via kroppen. Dette snakkes ikke om, sier Lilleaas.

Ifølge Lilleaas er problemet at det foregår en undertrykking av menns følelser og sårbarhet som i stor grad utøves av menn. Dette rammer ikke bare andre menn, men også dem selv.

– Når det ikke stilles spørsmål ved hvorfor man gjør som man gjør, skjer det heller ingen dyptgripende endringer i forholdet mellom menn, eller mellom kvinner og menn, avslutter Lillås med oppfordring til å se homofobien i en bredere sammenheng.