Ekteskapet på vent

Samboerskapene står sterkt i Norge, og over førti prosent av norske barn fødes i dag i samboerskap.

Hva skyldes det, og hvilke konsekvenser bør det få for velferdspolitikken?

Det er ett av flere spørsmål som forskere ved Statistisk sentralbyrå forsøker å finne svar på gjennom prosjektet Nye familiemønstre - nye utfordringer for velferdspolitikken. Dette er en del av Velferdsforskningsprogrammet, en tiårig satsing på norsk velferdsforskning.

Mye materiale å analysere

- Mye av det vi gjør nå er å analysere datamateriale fra den første perioden, forteller Turid Noack, forsker i Statistisk sentralbyrå.

Hun leder forskningsprosjektet sammen med forsker Kari Skrede. De to viktigste kildene er den store intervjuundersøkelsen Fremtidsplaner, familie og samliv fra 2003 og det såkalte Parregistret for perioden 1987-2002. At samboere med felles barn ble en del av den offentlige statistikken i 1993 (med data tilbake til 1987), gjør dessuten at man nå kan foreta langt grundigere studier av fakta rundt samboerskap.

- Det viser seg at de færreste intervjuede par ser på samboerskap og ekteskap som et spørsmål om enten/eller, men derimot som et både/og. Samboerskap blir noe man nærmest sklir inn i. Mellom 80 og 90 prosent av dagens voksne starter som samboere. Så er det da ikke sikkert at det varer, men gifter man seg ikke med den første, gjør man det gjerne med den andre eller tredje, påpeker Noack.

I praksis betyr det at dagens unge er like tidlig ute som foreldregenerasjonen med å etablere et samliv. Det skjer bare ikke innenfor rammen av et ekteskap i første runde.

Jo lenger et samboerskap varer, jo større er dessuten sannsynligheten for at man velger å inngå ekteskap.

Har man gått for langt?

Et viktig spørsmål for velferdspolitikken er i hvilken grad man lovmessig skal likestille samboere med ektepar.

- Det har skjedd mye på dette området de siste tiårene. Spesielt på 1990-tallet ble veldig mange lover og regler endret slik at man for eksempel trygdemessig i stor grad er likestilt, gitt at parene har felles barn, eller at samboerskapet har vart en viss periode. Men jeg mener at det kan være grunn til å spørre om vi går for langt? Er det slik at samboere flest ønsker at det ikke skal være forskjell på ekteskap og samboerskap, spør Noack.

Intervjuene avslører nemlig at de færreste parene avviser ekteskapet som institusjon. De bare utsetter det.

- Hva er det da som skal til for at folk bestemmer seg for å gifte seg?

- Det vet vi ikke helt ennå. Men den amerikanske familiesosiologen Andrew Cherlin snakker om at ekteskapet har blitt en måte å markere sosial prestisje på. Flere amerikanske studier viser at ubemidlede tenker at de skal gifte seg når de har fått en utdanning, fast jobb og egen bolig, goder som sannsynligvis er helt uoppnåelig for de fleste av dem. Og når de konfronteres med at det bare er å gå ned på rådhuset og gifte seg, helt gratis, er ikke det et alternativ. Slik kan bryllup tolkes som en måte å signalisere på hvor man står i livet og hva man har oppnådd. Bryllupets sosiale funksjon er med andre ord viktig, sier Turid Noack.

Kollega Kari Skrede føyer til:

- En svensk undersøkelse fra 1990-tallet viste at mange av de spurte utsatte bryllupet fordi de ennå ikke følte at de hadde råd til å ha et så stort arrangement som de ønsket seg.

Bytter etternavn

Et delprosjekt i prosjektet gjelder navnevalg ved inngåelse av ekteskap. Turid Noack har sammen med doktorgradsstipendiat Kenneth Aarskaug Wiik sett nærmere på kvinners valg av etternavn.

- Vi hadde vel en idé om at ettersom kvinner ble mer likestilte, ville vi se at flere valgte å beholde eget navn. Men det vi til vår overraskelse ser, er at det heller har blitt mindre vanlig for kvinner å beholde etternavnet sitt enn det var tidligere, forteller Noack.

- Det har fått oss til å spekulere i om dette er noe av det som gjør ekteskapet unikt i forhold til samboerskap. Blir valget av navn mer et spørsmål om kjærlighet, om å markere forholdet og det at man starter en familie, enn et spørsmål om likestilling? Nå har riktignok navneloven nylig gitt også samboere adgang til å ta hverandres navn, men dette har vi ikke tall for hvor mange det er som har benyttet seg av. Derimot har vi spurt samboerparene vi har intervjuet om de har markert samboerskapet på noe vis, med en fest eller ritual av noe slag, og det er det veldig få som har. Det kan tyde på at man fortsatt har behov for noe som er unikt hvis man skulle velge å gifte seg.

Samboerskap oppløses oftere i løpet av de første årene enn hva tilfellet er med ekteskap. Men jo lenger samlivet varer, jo mindre blir forskjellene med hensyn til hvor forpliktet de samboende føler seg overfor hverandre kontra de som er gift.

- Å få til gode analyser her, er utfordrende og krever dynamiske modeller, ettersom mange av de som var samboere da første barn ble født, senere har giftet seg, påpeker Turid Noack.

Kari Skrede benytter anledningen til å slå hull på en myte om at skilsmisser er mer vanlig blant høyt utdannede grupper.

- Vi ser at de som har gode ressurser i betydningen høy utdanning og gode inntekter holder lenger sammen enn de som har mindre ressurser.

Økende barnløshet

En annen viktig problemstilling i prosjektet er utviklingen i fruktbarhetsmønstret og hvilke utfordringer dette reiser for familie- og likestillingspolitikken.

- Vi ser at barnløsheten øker generelt, men at den øker mest for menn. Derfor spør vi om vi har et likestillingsunderskudd i fruktbarhetsmønstret, sier Skrede.

- Når det gjelder kvinnene er det de ressurssterke, med lang utdannelse og høy inntekt, som har størst barnløshet. Når det gjelder menn, er bildet imidlertid motsatt. Her er det de med kort utdannelse og lav inntekt som forblir barnløse. Samtidig ser vi at blant de kvinnene som får barn, er det større spredning i barnetall. Mens generasjonen av kvinner født på 40-tallet i over halvparten av tilfellene fikk to barn, ser vi nå en større spredning. Vi har altså litt flere barnløse kvinner, men samtidig en økning i de som får tre eller flere barn. De som får mange barn, er gjerne kvinner som jobber deltid, i typiske kvinneyrker. Det interessante er at også menn med jobb innen offentlig sektor, får flere barn.