- Ikke kall det «jentevold»

«He he, og så tok jeg og ja, gud vet hva jeg gjorde [ler], jeg husker det så vidt, det er litt sånn flaut. Og så tok jeg og, tok knyttneven og slo hun sånn, gud vet hvor mange ganger. Veldig mange ganger i trynet i hvert fall. Så hun fikk jo blåmerker og sånn (…) Så tok vi og beina, liksom, etterpå, (…) etter at de andre hadde slått henne litt de og. («Pia, 16 år»)

«Pia» er en av Natlands informanter, og er en såkalt voldelig jente. Episoden hun forteller om her, er bare ett av flere tilfeller hvor hun har slått og sparket andre jenter. Ifølge Pia selv dreier det seg ikke om vold, men om å gi de som fortjener det en «lærepenge». Jenta som blir slått i historien ovenfor, har «slengt dritt». Det tolererer ikke Pia og jentegjengen hennes.

«En av gutta?»

«Jenter blir mer voldelige». «Flere jenter blir kriminelle». «Offer vettskremt av jenteranere». Jenter som Pia har skapt mange overskrifter de siste årene. Hvordan kan dette skje, spør mediene. Hva er det med dagens jenter?

Folklorist Sidsel Natland har skrevet doktorgradsavhandlingen «Volden, horen og vennskapet. En kulturanalytisk studie av unge jenter som utøvere av vold» som omhandler voldelige jenters egne fortellinger og medienes framstillinger av jenters voldsbruk. Hun forteller at en populær måte å forklare jenters vold på, er at likestillingen har gjort at jenter er blitt mer som gutter, og dermed mer voldelige. Natland mener denne hypotesen, ofte kalt frigjøringshypotesen, er en altfor enkel forklaring på de siste års økning i jenters vold.

– Den tar for gitt at likestilling handler om at kvinner blir «som menn», og at vold alltid har en kobling til maskulinitet, sier Natland og utdyper:

– I vår kultur knyttes fysisk aggresjon tett til menn og mannlighet. Det er ikke nødvendigvis legitimt for en mann å slå, men når han gjør det, bryter han ikke med de kulturelle forventningene til mannlighet og et maskulint handlingsmønster. Kvinner og jenter derimot, er forventet å være passive, ikke-aggressive og eksperter på følelser og relasjoner. Jenter som prøver å løse problemer med vold, bryter med «kjønnskontrakten» og vekker forvirring, bekymring og oppsikt på en helt annen måte enn voldelige gutter gjør, sier Natland, som mener vi må slutte å la oss sjokkere av at også jenter og kvinner kan utøve vold og annen kriminalitet.

– Ikke «jentevold»

At kvinner som slår, forstyrrer våre kulturelle forestillinger om femininitet og maskulinitet, gjenspeiles både i medienes dekning og i forskningen på feltet, ifølge Natland. Hun ser en tendens til å gjøre de voldelige jentene til ofre i stedet for handlende og reflekterende subjekter.

– Jentene framstilles gjerne som barnslige og irrasjonelle, og konfliktene forut for volden som typiske «jentekrangler». Dette er ganske typisk for hvordan kvinnelige kriminelle generelt blir møtt; kriminaliteten bortforklares eller unnskyldes fordi vi ikke helt klarer å ta innover oss at kvinner kan begå kriminalitet på linje med menn. Dette er et problem, ikke minst for de som faktisk er ofre for jentenes vold.

Natland er også skeptisk til det populære begrepet «jentevold».

– Det er et tomt begrep, som tilslører at jenters vold på mange punkt har samme årsaksforhold som gutters vold. Vi snakker jo ikke om «guttevold»! Men både psykologisk og sosiologisk forskning viser at på samme måte som for gutter er risikoen for utvikling av voldelighet og antisosial adferd også hos jenter knyttet til forhold som vanskelige oppvekstvilkår, omsorgssvikt, rusproblematikk, eller nevrologiske dysfunksjonaliteter, som adhd. Større samfunns- og maktstrukturer som klasse og etnisitet, spiller også inn. 

 Ordet som stempler

«Gutter krangler om penger, jenter om gutter», svarer en 16 år gammel jente på spørsmålet om hva som skaper konflikt mellom henholdsvis gutter og jenter.

Natland understreker at virkeligheten er mer kompleks, men er enig i at konfliktmaterialet kan være kjønnsspesifikt. Gutter og seksualitet er en hyppig årsak til voldelige konflikter mellom jenter, som i «Elins» fortelling:

 «Jeg slo jo kjeven til en jente ut av ledd. (…) Hun hadde gått rundt til alle og sagt at jeg var utro mot kjæresten og bla­-bla-bla (…) hun sa det til hele skolen, og da det spesielt til kjæresten min og så slang hun masse dritt om ting, og da ble jeg litt sinna, så da bare klinka jeg til henne».

 «Elin» hadde blitt utsatt for det alle jenter frykter: å bli kalt «hore» bak sin rygg. Hun følte at hun var nødt til å forsvare seg.

– Horebegrepet ser ut til å ha en helt sentral plass i konflikter mellom jenter. Mange av mine informanter fortalte om voldelige konflikter som ble utløst av «horerykter», sier Natland. Som kulturforsker har hun latt seg fascinere av at et mange århundrer gammelt begrep har en så stor betydning i moderne ungdomskultur.

– Begrepet er et slags nøkkelsymbol som kan inneholde mye forskjellig. Det betyr neppe helt det samme for mine informanter som det gjorde for eksempel på 1600-tallet. Men betydningen «annenrangs kvinne» står fast. En hore er en kvinne som bryter grensene for feminin atferd, og derigjennom har horen en sosial funksjon – hun markerer hvor grensene går for kvinnelighet, mener Natland.

Et rykte som smitter

En annen av Natlands informanter forteller om at hun var med på å banke opp en venninne i gjengen fordi hun ifølge ryktene oppførte seg som en hore. Venninnene prøvde å fortelle henne at hun måtte endre atferd, og da hun ikke lystret, oppsøkte de henne på jobben og ga henne juling.

– Denne jenta har brutt med reglene for hvordan en jente skal oppføre seg. Venninnene oppfatter at de nærmest må banke henne tilbake på plass.

Jenta som blir slått, er forberedt på at det vil skje, og kort tid etter voldsepisoden er vennskapsrelasjonen tilsynelatende gjenopprettet, forteller Natland.

– Volden framstilles nesten som uunngåelig. Et horerykte «smitter» over på venninner, og for å beskytte sitt rykte og redde vennskapet, er jentene rett og slett nødt til å slå, ifølge dem selv.  

Slik kan horerykter også brukes til å legitimere vold i ettertid, tror Natland.

– Iblant mistenkte jeg at jentene bevisst tok i bruk vanlige forestillinger om jenters konflikter fordi de har erfart at voksensamfunnet gjenkjenner dem og godtar dem. Men jeg føler meg ikke sikker på at horerykter og kjærester alltid er årsaken til konflikter mellom jenter. Kanskje er det slik at horer og rykter er den eneste fortellingen om jenters voldsprosjekt som er mulig innenfor dagens diskurs om kjønn og vold? Begrepet «jentevold» bidrar ikke minst til å sementere denne fortellingen. Det ville vært spennende å forske videre på dette og finne fram til flere og mer nyanserte fortellinger om jenters vold, sier Natland.

Vennskap er makt

Jenters vold skjer ofte innenfor vennskapsrelasjoner. Samtidig forteller jentene at de setter vennskap høyt og stiller store krav om tillit og lojalitet til vennene sine. Til å begynne med framsto dette som et paradoks for Natland: Hvordan kan man slå en venn?

– Jeg tror det finnes en tendens til å idyllisere vennskap. Ideen om den gode venn gjør det vanskelig å se at vennskap også dreier seg om makt. At venner utøver makt mot hverandre, ser vi et godt eksempel på i fortellingen om jenta som måtte bankes opp fordi hun ikke oppførte seg slik venninene ønsket. Kanskje var det ikke vennskaps- men maktrelasjonene som ble gjenopprettet? spør Natland, som understreker at makt er en side også ved ikke-voldelige vennskap mellom jenter.

– Manipulering, baksnakking og utfrysing er også måter å utøve makt på. Men siden slik maktutøvelse passer overens med våre forestillinger om femininitet, forklares det med at «jenter er jenter». På samme måte oppfattes gutters vold gjerne som et uttrykk for «gutters naturlige behov for å slåss», sier Natland.