Linda Sjåfjell har skrevet doktoravhandling om vold mot kvinner i nære relasjoner. Hun har intervjuet ni kvinner som selv har blitt mishandlet, og studert språket som har blitt brukt om volden i offentlige dokumenter fra en periode på tretti år.
– Jeg har alltid vært opptatt av urettferdighet. Å begå vold mot et annet menneske er dypt krenkende for den utsatte. Hvordan kan vold forstås, ikke minst i et kjærlighetsforhold? Dette ønsket jeg å undersøke, forteller Sjåfjell.
– I tillegg var jeg nysgjerrig på at begrepene har endret seg over tid, hva de språklige endringene har betydd og hvorfor de kom. Hvor ble det av ordet kvinnemishandling, for eksempel?
Kvinnenes historier
Kvinnene Sjåfjell intervjuet var rekruttert gjennom krisesentre i hovedsakelig to fylker.
– Krisesentrene valgte kvinner de mente hadde tilstrekkelig avstand til sin egen historie og dermed kunne håndtere bedre å bli intervjuet, forteller hun.
– De brukte hovedsakelig hverdagsspråk når de snakket om voldserfaringene sine. Og de skilte selv tydelig mellom forskjellige typer vold.
Sjåfjell viser til inndeling i kategoriene fysisk vold, seksuell vold, materiell vold og psykisk vold.
– Kvinnenes språk gjenspeilet den offentlige diskursen om vold i nære relasjoner og krisesentrenes fagspråk, sier hun.
– De viste at de kjente til inndelingen av vold i kategorier. Og de brukte kategoriene aktivt for å skille mellom de forskjellige typene vold de hadde opplevd.
Sjåfjell var overrasket over omfanget av seksuell vold kvinnene fortalte om.
– De brukte ikke selv ordet voldtekt. Noen sa: «Det er jo grenser for hvor mange ganger man kan si nei». De kalte det seksuell trakassering eller sa at «han tvang seg på». Men når jeg spurte dem direkte: Ble du voldtatt? så svarte de ja, sier hun.
– Jeg tror kvinnene vegret seg for å bruke ordet voldtekt fordi det ikke hører hjemme i et samliv. De forbandt voldtekt med å bli overfalt utenfor hjemmet sitt, av en fremmed.
Kvinnene fortalte også om materiell eller økonomisk vold, å ikke ha noen rettigheter over eller kontroll på økonomien.
– Kvinnene måtte spørre mannen sin om grunnleggende ting som mat og hygieneartikler. Hvis mannen mente det ikke var nødvendig så fikk de ikke penger, forteller Sjåfjell.
– Hva betyr latent vold?
Latent vold er et uttrykk for at voldshandlingen hele tiden ligger der som en mulighet og at kvinnene gikk på tå hev for å unngå å provosere den fram.
– En av kvinnene fortalte for eksempel at hun kunne høre på lyden av grusen når mannen parkerte hvilket humør han var i. Slik fikk hun inntrykk av om han kom til å være voldelig mot henne eller ikke.
Veien ut av forholdet
Årsaken til at kvinner ofte blir værende i forhold med menn som slår dem, er mange og sammensatte. Men de aller fleste går til slutt, selv om det kan ta tid. Av de ni kvinnene Sjåfjell intervjuet var åtte av dem ute av forholdet.
– På 60- og 70-tallet var det mange som ble værende i voldelige forhold fordi de ikke kunne forsørge seg selv. Mens i dag er det mange som blir av hensyn til barna. De er redde for å måtte la barna bli igjen hos en voldelig far, sier hun.
– Far har nå rettigheter til barna på en helt annen måte enn tidligere, og dette må tas i betraktning. Det er ingen selvfølge at barna holdes borte fra far selv om mor er voldsutsatt.
Hvordan kvinnene snakket om sine voldserfaringer og prosessene med å komme ut av det voldelige forholdet er farget av den de er i dag.
Far har nå rettigheter til barna på en helt annen måte enn tidligere, og dette må tas i betraktning.
– Løsrivelsesprosessen består gjerne av flere trinn: Kvinnene innser at de er i et voldelig forhold, likevel tar det som regel tid før de går. De trenger tiden til å forstå hva de er med på og hva de kan gjøre for å komme ut av det. Ofte avdramatiserer de sin egen situasjon for å tåle å stå i den, sier hun.
Kvinnene er strategiske og planlegger sin egen flukt lenge i forveien. De spiller på lag med mennene for å få med seg barna og for å overleve. Mange tar til og med utdanning før de forlater mennene sine.
– Kvinnene hadde en avstand til det de fortalte og omtalte seg selv som naive og uheldige. Ingen av dem så på sin egen situasjon som et resultat av manglende likestilling. De la all skyld på mannen, de så på ham som unormal, syk eller ond.
Mange kvinner som blir slått holder det hemmelig for omgivelsene sine. De føler skam over å være svake, men også over at de ikke går.
– De opplever at de ikke lever opp til idealet om den selvstendige moderne kvinnen. De er redde for å bli sett på som svake og dumme, forteller Sjåfjell.
Forståelsen av vold endret
For å studere de språklige endringene har Sjåfjell gått gjennom offentlige dokumenter fra perioden 1982–2012: Offentlige utredninger, handlingsplaner, rundskriv og Stortingsmeldinger.
– Det kommer tydelig fram at man tidligere så på vold i nære relasjoner som et kjønnsspesifikt problem, mens det i dag omfatter all type vold i nære relasjoner, sier hun.
– Dette betyr også at man ikke lenger ser på volden som uttrykk for et strukturelt problem, som manglende likestilling mellom menn og kvinner, men som noe individuelt, relasjonelt og i utgangspunktet kjønnsnøytralt.
Sjåfjell mener kvinner har tapt på denne endringen, da likestillingsperspektivet ikke lenger er like sterkt til stede i hvordan vi forstår vold i nære relasjoner.
– På åttitallet mente man at vold mot kvinner bekreftet at vi lever i et samfunn der menn dominerer. Nå har pendelen snudd og i stedet handler det om at menn skal likestilles med kvinner, sier hun.
Kjønnsnøytraliseringen og utvidelsen av begrepet har ifølge Sjåfjell, også noen positive konsekvenser.
– En del av kvinnene som blir utsatt for vold sliter med å bruke ordet kvinnemishandling og synes det er lettere å kjenne seg igjen i begrepet vold i nære relasjoner. Begrepet ble dermed en døråpner for at flere kvinner kunne snakke om voldserfaringene sine, sier hun.
– Begrepet kvinnemishandling gir assosiasjoner til grov vold og blåveiser, mens vold i nære relasjoner kan dekke flere forskjellige voldskategorier som kvinnene lettere plasserer seg innenfor.
– Kjønnsnøytraliseringen av begrepet gir samtidig rom for andre sårbare grupper som blir beskrevet som mer utsatt for vold enn andre: Eldre, etniske minoriteter, urfolk og mennesker med nedsatt funksjonsevne.
– Har du sett noe på omfanget av vold mot kvinner?
– Når det gjelder tall på voldsutsatte, var dette et poeng for meg å ikke ta med, nettopp fordi jeg ønsket å problematisere voldsbegrepets innhold, sier Sjåfjell.
– I dag omfatter voldsbegrepet mye mer enn å bli slått. Definisjoner på vold og hva den enkelte voldsutsatte selv legger i begrepet, vil derfor være med på å avgjøre omfanget. De ulike definisjonene av vold bidrar også til å gjøre det vanskeligere å sammenlikne studier over landegrensene.
Ingunn Rangul Askeland, psykolog og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), mener at å bruke begrepet vold i nære relasjoner som et overordnet begrep er et forsøk å utvide voldsbegrepet slik at det rommer flere av gruppene som rammes.
– Begrepet kvinnemishandling rommer for eksempel ikke vold mot barn og vold i nære relasjoner med partnere av samme kjønn, sier hun.
– Nå er det er sagt vil jeg presisere at vold ikke er kjønnsnøytralt. Det er det ingenting som er. Vold er preget av kjønn i likhet med all annen samhandling.
– Er du enig i at kvinner har tapt på at begrepet er blitt kjønnsnøytralisert?
– Ja, både menn og kvinner taper på det hvis det betyr at man overser kjønnsdimensjonen ved vold. Men som sagt, nøytraliseringen er et forsøk på å inkludere mange forskjellige grupper og vise at vold er et sammensatt problem.
Krisesentrenes viktige rolle
Sjåfjell trekker også frem krisesentrenes avgjørende rolle i å sette vold mot kvinner på agendaen. Det startet med en krisetelefon, i 1977, uten offentlig støtte. Deretter ble det første krisesenteret etablert i 1978 og i 1983 eksisterte det 31 krisesentre rundt om i landet.
– Krisesentrene pekte på at vold mot kvinner var uttrykk for en strukturell ulikhet mellom menn og kvinner i samfunnet, sier hun.
– De satte fingeren på begrepet husbråk, som var vanlig å bruke om menns vold mot kvinner tidligere. De viste at begrepet ufarliggjorde problemet. Husbråk var uttrykk for noe privat som skjedde innenfor hjemmets fire vegger, og var dermed verken en politisak eller en offentlig sak.
Krisesentrene tok i bruk ordet mishandling i stedet. Dette gjorde at folk våknet og forsto at vold mot kvinner var et samfunnsproblem og ikke et privat anliggende. Bevisstgjøringen av vold mot kvinner som et sosialt problem, hang også sammen med den politiske situasjonen på 1960- og 70-tallet. Det private ble i større grad et offentlig anliggende, også vold mot kvinner i nære relasjoner.
Krisesentrene pekte på at vold mot kvinner var uttrykk for en strukturell ulikhet mellom menn og kvinner i samfunnet.
– Krisesentrene begrunnet vold mot kvinner med at samfunnet var patriarkalsk, noe som gjorde at vold mot kvinner stilltiende var akseptert som et personlig anliggende innad i familiene.
Denne begrunnelsen er nå borte i de offentlige dokumentene. I dag forklarer man volden ut ifra tre hovedperspektiv: individuelt, relasjonelt eller gjennom en samfunnsforståelse.
– Ofte fokuserer man på enkeltindividet eller relasjonen hvor vold forekommer, og vold forklares også med kulturell bakgrunn.
Fra og med 2000-tallet skjer det en massiv økning i mengden av offentlige dokumenter som produseres om vold, mens det ble skrevet lite om vold på 80- og 90-tallet.
– Dette har både sammenheng med at Norge som velferdsstat har hatt en kvinnevennlig likestillings- og velferdspolitikk, og at vold mot kvinner har fått anerkjennelse og defineres som et konkret sosialt problem som det offentlige har ansvar for å gjøre noe med.
Også krisesentrenes rolle er endret som et resultat av større offentlig inngripen.
– De har fremdeles en viktig funksjon som rådgiver og beskyttelse for kvinner utsatt for vold, men myndighetene har «overtatt» som politikkutformer på feltet, forteller Sjåfjell.
– Vi kan kanskje si at vold mot kvinner har blitt avpolitisert og i stedet blitt til et sosialt problem som skal løses administrativt og ikke gjennom en politisk samfunnsomveltning.
