Rebellen Carmen

– Carmen er en rebell. Hun vil ikke bli forført, hun vil forføre. Hun spiller sin kvinnerolle i tråd med forventningene, men med en liten vri som forandrer henne fra objekt til subjekt, sier musikkviter Hedda Høgåsen-Hallesby om hvorfor hun er så fascinert av hovedpersonen fra Bizets opera med samme navn. Høgåsen-Hallesby mener det unike med Carmen kommer til syne så fort hun dukker opp på scenen.

– På forhånd har det bygd seg opp en enorm forventning, både hos publikum og hos de andre på scenen. En gruppe menn står og venter utenfor sigarfabrikken der Carmen jobber og håper på et glimt av henne. Når den beryktede sigøynerjenta omsider kommer ut, kler av seg litt på grunn av varmen, tenner opp en stor feit sigar og begynner å synge, forteller hun med hele seg at «denne kroppen bestemmer jeg over». I stedet for å bli dominert av det mannlige blikket, tar hun blikket og dominerer over den som ser, hevder Høgåsen-Hallesby.

Truende

Men Carmen er også et truende fremmedelement; som en kvinne som nekter å innordne seg, som sigøyner og som arbeider er hun i trippel forstand en representant for «de andre».

– Carmens fremmedhet og forholdet til soldaten Don Jose, som blir en representant for «oss», driver historien framover. Hun blir hans demon; frister han til å desertere og prøver å ødelegge hans forhold til den dydige Micaela. For å vinne tilbake selvkontrollen må Don Jose overvinne Carmen. 

Også musikalsk representerer Carmen «Den farlige andre», forteller Høgåsen-Hallesby. Mens for eksempel Don Jose og Micaela akkompagneres av en nøytral, europeisk musikk som er så velkjent av publikum knapt legger merke til den, ledsages Carmen av en nærmest glorete, orientalsk tonesetting, og hun opptrer i halvtoner, som leder vekk den trygge grunntonen. Grunntonen kommer først tilbake når Don Jose dreper Carmen, i slutten av siste akt.  

Mer enn sang

Publikum frykter Carmen, men elsker henne likevel. Denne pendlingen mellom fascinasjon og manglende identifikasjon er typisk for operasjangeren, mener musikkviteren. Carmens tiltrekningskraft henger nøye sammen med kraften som bor i operaen som medium.

– Operaens virkemidler, dansen, sangen og musikken gjør opera til en særegen performativ kunstform.

– Hva mener du med det?

– Det performative er det som utspilles med kroppen, i framførelsen og iscenesettelsen. Det står i motsetning til det språklige, går utenom ord og begreper. Det handler blant annet om hvordan vi opplever at Carmen går ut og inn av rollene og opptrer ikke bare for oss, men også for de andre på scenen. Men det handler også om hvordan vi i opera møtes av nærværende mennesker og utøvende kropper  - gjennom ekspressiv dans og henførende operastemmer, sier Høgåsen-Hallesby.  

Radikal scene

Historisk sett er operascenen radikal og annerledes når det kommer til kvinner, mener musikkviteren.

– Kvinner har fått være primadonnaer. Et utall operaer bærer kvinnenavn og forteller historier om utypiske og sterke kvinner som Carmen, som vi vender tilbake for å se, igjen og igjen, sier Høgåsen-Hallesby.

Samtidig har operaen blitt kritisert for å drepe sine heltinner. Påfallende mange av de overskridende kvinneskikkelsene ender med å bli drept. Det ligger en haug med døde kvinner under scenegulvet, blir det sagt.

– Det er klart at man får en vond bismak når publikum applauderer entusiastisk idet sceneteppet faller over den døde Carmens kropp. Man kan få følelsen av at det hele handler om å bekrefte det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret ved å drepe utradisjonelle kvinner, vedgår Høgåsen-Hallesby, som likevel mener operaen har et radikalt potensial.

– Mitt perspektiv er at det er Carmen og de andre kvinnene som får det siste ordet. Det er dem vi kommer for å se, det er deres stemmer og kropper som fascinerer oss.

Menns eller kvinners stemme?

– Den amerikanske musikkviteren Susan McClary hevder et motsatt synspunkt: Hun mener de kvinnelige operaskikkelsene i bunn og grunn er mannlige komponisters iscenesettelse av kvinner, og ikke uttrykk for kvinners kreative selv. Er du uenig med McClary i det?

– McClary har rett i at teksten, musikken og koreografien utgjør en ramme som er gitt og langt på vei patriarkalsk. Samtidig må det en konkret kvinnekropp til for å utspille rollen, som står og dirrer mellom subjekt og objekt. For eksempel realiserer operasangeren Anne-Sophie von Otter et potensial i Carmen-figuren som gjør det umulig å redusere henne til noe som er styrt av den patriarkalske overmakten, hevder Høgåsen-Hallesby.  

Hvorfor må Carmen dø?

Operaen ender altså med at den ubøyelige rebellen Carmen blir drept av sin elsker, soldaten Don Jose. Hvorfor må Carmen dø?

– Carmen må dø for at ro og orden skal bli gjenopprettet i Sevilla, for at Don Jose skal få sin Micaela og for at publikum skal kunne puste ut . Carmen-figuren vet også dette, hun er fullstendig klar over at hun lever farlig og at hun vil få sin straff, sier Høgåsen-Hallesby.

Men Carmen må også dø for musikkens skyld. Som nevnt drar hun oss bort fra det som i musikkteorien kalles tonika – grunntoneplanet. I vestlig musikk er det nærmest en regel at et musikalsk verk vender tilbake til tonika i sin avslutning, og de fleste av oss vil ikke oppleve den fullkomne musikalske ro før dette skjer, forteller Høgåsen-Hallesby.

– For å komme til enden, og få sceneteppet ned, må kvinnen som hindrer den fullkomne avslutningen bort, fastslår musikkviteren.