26. april, på Café Ni Muser i Trondheim, lærte forskerne Jennifer Branlat og Katrin Losleben oss mer om krim og feminisme.
– Vi skal se på representasjoner av kvinner i filmens historie og belyse utviklingen de har gjennomgått, forteller Losleben, professor ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Tromsø.
God detektiv = dårlig mor?
Hun er særlig opptatt av krim som en del av populærkulturen.
Sammen med andre skandinaviske krimserier skrevet av blant andre Jo Nesbø, Henning Mankell og Stieg Larsson har Forbrytelsen og Broen slått bredt an også internasjonalt under fellesbetegnelsen nordisk noir.
– The Killing – den amerikanske adapsjonen av Forbrytelsen – og Broen, egner seg godt som utgangspunkt for å analysere kjønn, kjønnsstereotypier og hvordan patriarkatet virker. Også fordi så mange har sett dem og kjenner dem, sier Losleben.
– I tillegg har begge seriene en kvinnelig etterforsker som hovedkarakter. Sarah Lund og Saga Norén har mange fellestrekk som det er interessant å se nærmere på i et feministisk perspektiv. Begge er kvinner, de er etterforskere, de er verken spesielt omsorgsfulle eller imøtekommende og slett ikke gode morsfigurer.
Sarah Lund i Forbrytelsen har et vanskelig forhold til sin eneste sønn fordi hun stadig setter arbeidet foran ham. Og Saga Norén sier rett ut at hun ikke vil ha barn og ikke liker dem. I sesong 4 av Broen blir dette understreket ved at hun tar abort mot kjærestens vilje. På den måten bryter de med våre forestillinger om hva som er typisk kvinnelige egenskaper, og utfordrer dermed kjønnsstereotypier.
– Men det er vel typisk trekk også ved mannlige detektiver i krimsjangeren, at de ikke egner seg særlig godt som fedre?
– For å kunne fremstilles som funksjonelle detektiver fremstilles de som dysfunksjonelle kvinner.
– Ja. Men det blir mer problematisert når det gjelder kvinner, sier Losleben.
– Sarah er en fraværende mor, i likhet med Carrie Mathison i Homeland og Annika Bengtsson skapt av Liza Marklund. Vi tåler en fraværende far, men en fraværende mor er langt mer problematisk, understreker Losleben.
Hun peker på at både Saga Norén og Sarah Lund er spesielle karakterer. Saga har i tillegg diagnosen Asperger syndrom, noe som har vært debattert i media. Enkelte har ment at hun er fremstilt vel karikert.
– Saga er ikke særlig sosial, og det korresponderer ikke med forventningene samfunnet har til kvinner. Hun vil ikke binde seg i et forhold, og har bare sex av og til for å stille kroppens behov. Saga er fremstilt med en atferd som ofte er tilskrevet menn, sier Losleben.
– For å kunne fremstilles som funksjonelle detektiver fremstilles de som dysfunksjonelle kvinner, mener Losleben.
Unngår flate karakterer
Jennifer Branlat, forsker ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU, ble slått av hvordan Jane Campion har skapt en kompleks og grenseoverskridende kvinnelig hovedrolle i sesong 1 av miniserien Top of the Lake.
Her møter vi den kvinnelige etterforskeren Robin Griffin på leting etter Tui, en ti år gammel jente som forsvinner etter å ha blitt reddet fra et selvmordsforsøk. Det viser seg at jenta er gravid. Griffins jakt på Tui og gjerningsmannen fører henne inn i en mørk og voldelig verden.
– Den kvinnelige hovedpersonen, etterforsker Robin Griffin, er en flerdimensjonal og kompleks karakter, dypt forankret i sine sosiale omgivelser, understreker Branlat.
– I løpet av serien ser vi henne forhandle i sitt profesjonelle liv ved en mannsdominert politistasjon og kjempe med fortiden sin som offer for maskulin vold mot kvinner. Og kanskje viktigst, hvordan hun navigerer i et komplekst mor-datter-forhold. Kan du forestille deg Hercule Poirot i en slik setting?
Branlat mener Top of the Lake unngår stereotype fremstillinger av kvinner ved å gi Robin to motsatte egenskaper: styrke og sårbarhet.
– Dette gjør henne mer interessant.
– Filmer sier gjerne mer om kjønn enn det som fortelles gjennom den enkelte historien.
Hun mener kjønnsperspektivet kan gi oss den nødvendige avstanden vi trenger til vår sosiale verden for å forstå og analysere den.
– De relasjonene og maktforholdene vi ser på som mest naturlige er ofte de vanskeligste å undersøke, sier Branlat.
– Tradisjonelt har forskning innenfor filmvitenskap vektlagt menns bidrag til industrien som regissører og skuespillere. Det er fremdeles slik at menn har en større plass på filmlerretet enn kvinner. I min forskning fokuserer jeg på kvinners perspektiver og prestasjoner.
– Hva er de vanligste kjønnsstereotypiene i krimserier?
– Den viktigste kampen å kjempe når det gjelder kvinner i krimserier er kampen mot endimensjonale karakterer. Kvinner opptrer oftest enten som ofre eller som intuitive motsatser til mannlig rasjonalitet. Eller de kan være endimensjonalt tøffe, som Stella i The Fall.
Gjenspeiler synet på kjønn
Katrin Losleben mener det er viktig å se både på hvordan kjønn fremstilles og hva som fortelles om kjønn i film.
– Filmer sier gjerne mer om kjønn enn det som fortelles gjennom den enkelte historien. De reflekterer også samfunnets forestillinger om kjønn.
Når man skal undersøke kjønnsperspektivet i film må man se på hvor mange kvinner som er med i forhold til menn. Hvordan er de representert? Hva snakker hun om? Hva slags agenda har hun? Hvordan beveger kameraet seg? For å nevne noe.
– Men hva skal til for å bryte kjønnsstereotypier i film generelt og krimsjangeren spesielt?
– Det viktigste er at de kvinnelige rollefigurene ikke bygger opp under kjønnsstereotypier, men er handlende subjekter med sin egen agenda, mener Losleben.
