Året er 1993, og landets elleve bispedømmer får tilsendt et liturgiforslag til bruk på 8. mars og Maria budskapsdag. En arbeidsgruppe har utarbeidet en liturgi, det vil si handlingene som utgjør de faste leddene i en gudstjeneste, med et språk som skal være mer inkluderende for kvinner. Tanken er at dette skal distribueres videre til alle landets menigheter.
– Da brakte helvetet løs, forteller teolog og forsker Merete Thomassen, som i sin ferske doktorgrad har analysert kjønnsinkluderende liturgisk språk i norske gudstjenester. Liturgien fra 1993 ble nektet brukt i fire av bispedømmene, og debatten raste i dagspressen. Sterkest var reaksjonene mot at man i den nye liturgien brukte uttrykket Gud, vår mor og far.
Kvinnelig = seksuell
– Det ble svært tydelig i denne debatten at det maskuline ses som nøytralt. Biskoper og andre teologer gikk ut og uttalte at det å kalle Gud for mor gjør at Gud blir mer kjønnet. I fullt alvor mente de at dette skapte et seksualisert gudsbilde, og at man sto i fare for å påkalle en annen gud enn den kristne; som i en hedensk, gnostisk fruktbarhetskult, sier forskeren.
Thomassen understreker at hun vet at mange, både kvinner og menn, finner den tradisjonelle teologien veldig meningsfull. Det rører dypt ved følelsene til folk å forandre teologisk språk.
– Men debatten peker på en sterk frykt for hva som skjer hvis vi ikke bruker det rette gudsnavnet, som om vi da påkaller en annen gud. Teolog Jone Salomonsen har vist at det nærmest ligger en magisk språkteori i bunn, det er en primitiv idé om religionen som kommer til overflaten, sier hun.
Kvinnelig = mor
Thomassen synes imidlertid at argumentene til de som forsvarte den nye liturgien er vel så interessante å diskutere.
– De snakket om at Gud har feminine sider, og at vi ser disse sidene spesielt når vi snakker om Guds omsorg for menneskene. Når vi snakker om Guds kraft, er derimot Gud maskulin, forteller hun. Dette var ikke nytt for Thomassen.
– Jeg har alltid irritert meg over måten kvinner synliggjøres i teologisk sammenheng, når de først skal synliggjøres. Jeg var ikke opptatt av feministisk teologi i studietida, fordi det livmorsfeministiske kvinnebildet som ble presentert der var et jeg ikke kjente meg igjen i, forteller hun.
– Samtidig var jeg jo smertelig klar over at kvinner var undertrykt i kirken, og som kvinnelig prest hadde jeg jo også selv valgt en kontroversiell vei. Så det ble et dilemma for meg.
Som en mor
Thomassen var i ferd med å avslutte sine prestestudier da debatten rundt 8.-marsheftet brakte løs. Hun ble invitert til å sitte i gruppa som skulle fortsette å jobbe med å lage en liturgi med et inkluderende språk. Først i 1996 ble den nye liturgien godkjent av Kirkerådet og utgitt i et ressurshefte.
Hva er så problemet med språket i den tradisjonelle liturgien? Thomassen mener det springer ut fra tenkningen om at mennesket er skapt i guds bilde. For hva betyr egentlig det, spør hun.
– Kan kvinner være gudbilledlike dersom Gud er mann? Nå er det bred konsensus om at både kvinner og menn er gudbilledlike, men det er et stort skritt fra det til å snakke som Gud som noe annet enn mann, forklarer Thomassen.
I debatten rundt den feministiske liturgien ble det mye snakk om metaforer og innholdet i disse. Liturgien ble godkjent med bruk av sammenlikningen «Gud, du er som en mor og far for oss». Metaforen «Gud er vår mor» ble ikke godtatt.
Kirken er vårt hjem
Når Gud ble kvinne ble Hun også mor, påpeker Thomassen.
– Dette gjelder generelt i liturgien: kvinner omtales som mødre, og uansett hva annet de har gjort blir deres rolle som mødre det sentrale. Flere teologer snakker fortsatt om en naturlig, gudegitt kjønnspolaritet. Mitt spørsmål er om feministteologer har inkludert dette synet for å gjøre ny liturgi mer spiselig, sier teologen.
Når Gud er som vår mor og far, og kirken er vårt hjem, menigheten ikke lenger brødre men brødre og søstre, blir vi alle en stor og lykkelig familie. Eller?
– Når man også i det kjønnsinkluderende språket bruker familiekategorier forblir heteronormativiteten guddommeliggjort. Dette er nok et eksempel på at det er alt for farlig å utfordre det heteronormative i kirken, sier Thomassen, som håper at hennes avhandling kan bidra til bevissthet rundt disse problemene. Hun ser mye god vilje, spesielt i en del prekener sies det mye bra om trange normer for kjønn, blant annet gjennom å vise hvordan Jesus anerkjente ukonvensjonelle kvinner han møtte: Kvinner med frekk og upassende oppførsel, som ved hjelp av sitt intellekt fikk Jesus til å skifte mening.
– Disse historiene brukes av dyktige predikanter for å vise hvordan man kan bryte med kjønnsnormene. Men det er ikke like lett å få til de samme endringene i andre liturgiske tekster, og det er altfor lett å falle tilbake i de gamle hjulsporene, sier Thomassen, og understreker at selvsagt er det vanskelig å tenke abstrakt rundt språklige konstruksjoner i en hverdag hvor kvinner fortsatt må slåss for å få være prester. Poststrukturalistisk kjønnsteori fungerer ikke så godt overfor kirken, enn så lenge.
Når familiemodellen blir katastrofe
– Jeg for min del har ingen problemer med å be til Gud som Far, men jeg vil ikke bare be til Gud som Far, sier teologen. I sitt arbeid ved Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep har hun møtt personer som på ingen måte føler seg trygge hos en Gud som omtales verken som Far eller Mor – familiemodellen kan ganske enkelt være katastrofal. Hjemmet oppleves ikke som et sted trygt sted for alle.
– Jeg er opptatt av at vi skal bruke mange metaforer om Gud. Også ikke-menneskelige metaforer, for Gud er jo mer enn et menneske. Hvis vi sier at Gud er Far har vi sagt noe om én side ved Gud, men Gud vil alltid være større enn det språket kan gi uttrykk for. På det området er Bibelen forbilledlig i sin metode, den bruker en mengde metaforer. I norsk pietistisk tradisjon har vi imidlertid fire som vi bruker hele tiden: Far, Herre, Konge og Hyrde, sier Thomassen.
Hun påpeker at jo flere metaforer vi har om Gud, jo tydeligere er det at det er metaforer. Når noe oppfattes som bokstavelig, så er det ikke lenger en metafor. I oldkirken var metaforbruken frodig, noe som fortsatte også etter kanonfikseringen på 300-tallet. Men fra opplysningstiden humaniseres gudsbildet, og Gud blir mer og mer mann.
Et sted uten krav
– Gud har i liten grad vært kvinne, men har vært mye mer enn mann. For en overgrepsutsatt kan for eksempel naturmetaforer virke mye tryggere: Gud er som et tre, en klippe eller en grønn eng. Et sted uten krav hvor man kan hvile vil gi mye mer mening for mennesker som ikke har kunnet hvile hos sin egen mor og far, sier hun.
Thomassen mener at de spørsmålene hun har sett på i sin doktoravhandling har betydning også utenfor det teologiske feltet.
– I vår kulturkrets er vi jo alle påvirket av den jødisk-kristne tenkningen om kjønn, uavhengig av om vi er religiøse eller ikke. Sånn sett er dette materialet viktig fordi det røyker ut at visse forestillinger lever i beste velgående, som dette med at det maskuline anses som nøytralt, sier hun.
Thomassen, Merete: Kjønnsinkluderende liturgisk språk: en analyse av norske gudstjenester under Det økumeniske tiåret 1988–1998. Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, 2008.
Thomassen er nå ansatt som førstelektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved UiO, og jobber også ved Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.
«The Ecumenical Decade 1988–1998: Churches in Solidarity With Women.» var et prosjekt som ble igangsatt av Kirkenes Verdensråd, og som Den norske kirke tilsluttet seg. Det tilsendte liturgiske materialet ble imidlertid ansett som ikke godt nok tilpasset norske forhold, og man satte i gang utarbeiding av eget materiale. Dette resulterte i et ressurshefte som besto av fire liturgier fra en gudstjenesterekke som ble arrangert i Oslo i 1994–1995. Av disse er det tre temagudstjenester: Kvinners lengsel, Kvinners vrede, Kvinners Tro og en 8. mars-gudstjeneste. 1993-gudstjenesten var gjengitt av historiske grunner men ikke ment for bruk. I tillegg hadde heftet en artikkel som begrunnet de ulike språklige og teologiske valgene.