– Barnehjem, som ofte ble bygget av private filantroper, var for barn i nød, og disse var i hovedsak jenter. Når staten eller private bygget oppdragelsesanstalter, var det gutter man tok sikte på. Gutter var farlige, mens jenter måtte man ta seg av, forteller professor i kriminologi Kjersti Ericsson.
Hun understreker at dette selvsagt ikke var en absolutt sannhet, men en klar tendens.
– Dette henger sammen med våre kulturelle oppfatninger om at gutter og menn er farlige, aktive gjerningsmenn. Den kjønnede assiosjonen med ofre og gjerningsmenn følger på godt og vondt gutter og jenter. Gutter ble definert som vanartet, ikke som ofre for omsorgssvikt, selv om det ofte var tilfelle. Jenter ble lettere sett som ofre, men det innebærer jo også at en ikke blir tatt på alvor som et handlende menneske, påpeker Ericsson.
Da den moderne ideen om barndom spredte seg, og barn ble et omsorgsprojekt og ikke et par ekstra hender til å delta i arbeidet, ble den lille søte jenta manifestasjonen av det idealiserte barnet. Den romantiske ideen om at barndommen er en livsfase med verdi i seg selv, og er en periode hvor man bør være lykkelig, beskyttet og bekymringsløs, har fulgt oss siden 1700-tallet. Ericssons nye bok Samfunnets stebarn forteller om mange av de barna som i løpet av disse hundreårende ikke har fått leve i en slik idealisert barndomsverden.
– Det går langt tilbake i historien at jenter ble institusjonalisert for å være for seksuelt aktive, og gutter for å være kriminelle.
De farlige jentene
Men ikke alle jenter var ofre, og én type kunne også havne på oppdragelsesanstalter.
– Det går langt tilbake i historien at jenter ble institusjonalisert for å være for seksuelt aktive, og gutter for å være kriminelle. Dette går helt fram til i dag – fortsatt nevnes seksualitet svært ofte i saksdokumenter som omhandler jenter, og sjelden der det gjelder gutter, forteller Ericsson.
Ericsson har spesielt satt seg inn i slike jenters situasjon på 1950-tallet, og også tidligere skrevet en bok om disse (Drift og dyd, 1997).
– Disse jentene ble definert som gjerningskvinner, de hadde for sterke drifter og var en fare for samfunnet. De kunne få en ganske fæl behandling, og i verste fall bli sterilisert, forteller forskeren.
I denne perioden havnet en tenåringsjente på Bjerketun verneskole etter å ha anklaget sin stefar for seksuelle overgrep. Også på institusjonen fortsatte hun å kreve at politiet skulle se på saken.
– Det er fælt å lese psykiaternes karakteristikker av henne. Det kan virke som hun til slutt ble helt knust, forteller Ericsson.
En annen jente ble som tolvåring sendt på oppdragelsesanstalt etter å blitt seksuelt utnyttet av en 70 år gammel mann som lokket med godterier.
I et tredje tilfelle ble en håndverker faktisk dømt for å ha forgrepet seg på en tenåringsjente i huset der han jobbet – men straffen ble redusert på grunn av jentas «fristende nærvær».
«… uten at hun led noen skade av det»
Lav moral kunne også bli også ansett som arvelig – vel å merke for døtre, ikke for sønner. Jenter med tysk far og norsk mor kunne i årene etter andre verdenskrig merke samfunnets forventning om at også de skulle leve et «umoralsk» liv. Om en av disse jentene kan man i en barnevernsjournal fra 1950-tallet lese:
«B ble på veien hjem fra skolen forulempet av en mann som var usedelig overfor henne uten at hun led noen skade av det.»
– Endringen i forhold til synet på hvem som skulle bære skylden begynte på 1970/80-tallet, hvor man etter hvert begynner å se på jenter som ofre, ikke fristerinner, i incest- og overgrepssaker, forteller forskeren.
Men fortsatt er det altså sånn at jenters seksualitet, dersom den bryter for mye med normene, blir et tema i barnevernets saksdokumenter. Som en av jentene som på 1990-tallet var informant for forskeren Nicole Hennum formulerte det:
«Det er ingen gutter som blir plassert på institusjon fordi de ligger med mange jenter. Men jentene kommer hit fordi de ligger med mange gutter.»
– Mens det tidligere var samfunnet som måtte beskyttes mot usedelige jenter, vil man i dag beskytte disse jentene mot seg selv; de vet ikke sitt eget beste, kommenterer Ericsson.
Seksuelle overgrep på institusjonene
– En ting er imidlertid viktig å være klar over: Når det gjelder livet på institusjonene, virker det som det var gutter som var mest utsatt for seksuelle overgrep, påpeker professoren.
Hun mener dette blant annet henger sammen med at det på disse institusjonene utviklet seg en voldspreget hakkeorden mellom barna som de ansatte i liten grad grep inn i. I et slikt klima kunne også seksualisert vold lett få inntreden.
– Jeg finner beskrivelser som nærmest minner om forholdene i amerikanske fengsler.
– Jeg finner beskrivelser som nærmest minner om forholdene i amerikanske fengsler. Dette sier noe om hvilken funksjon disse overgrepene har når det gjelder hierarkisering av maskulinitet. Gutter på oppdragelsesanstalt ble på mange måter fratatt all selvbestemmelse og autonomi – alt som er viktig for å vise at man var mann. Overgrepene kan leses som en pervetert måte å ta igjen det de hadde mistet, mener forskeren.
Hun understreker at hvis dette stemmer, er det et viktig funn, siden det ellers er jenter det hovedsakelig fokuseres på i forhold til seksuelle overgrep.
Oppdragelse – til hva?
Unge jenter og gutter som havnet på oppdragelsesanstalter ble i store deler av 1900-tallet oppdratt til å fylle svært kjønnede arbeiderklasseroller i samfunnet.
– Jentene ble opplært til å være tjenestejenter, hushjelper og kanskje til slutt husmødre hvis de ble gift. Noen av disse institusjonene het jo skole eller skolehjem, men det faglige ble nok nedprioritert til fordel for alle mulige huslige sysler, sier Ericsson. Hun mener dette på den ene side var en praktisk tilpasning til det arbeidsmarkedet som fantes, selv om disse jentene ble opplært til å være tjenestepiker lenge etter at yrket var på vei ut for kvinner flest.
– Den andre siden av det er det ideologiske: oppfatningen at en huslig kvinne er en dydig kvinne. De skulle ikke telle timer, men først og fremst leve for andre, påpeker Ericsson. Jentene ble ofte prøveutskrevet fra institusjonen og plassert i arbeid. Ofte prøvde de selv da å skaffe seg jobb på fabrikk, men dette ble ikke sett som positivt fra institusjonens side.
– Fabrikken sto for ukvinnelighet, usedelighet og den offentlige sfære.
– Fabrikken sto for ukvinnelighet, usedelighet og den offentlige sfære. Hushjelper befinner seg innenfor den trygge privatsfæren, selv om det er en jobb i andres hjem, sier hun.
Gutter på sin side fikk opplæring i gode gamle mannsyrker: gårdsarbeid, verksted, skomaker, snekker. Veien ut i arbeidslivet gikk ofte via sjøen, gjennom utplassering på skoleskip.
– Dette var jo ofte barn som hadde trøbbel på skolen, og det ble neppe lagt særlig vekt på å ta igjen det forsømte for guttene heller, mener Ericsson.
Hva skal definere barndommen?
– Jeg har sansen for det romantiske synet på barnet som startet på 1700-tallet, for det var jo disse ideene som inspirerte de tidligere filantropene, sier professor i kriminologi Kjersti Ericsson.
– Selv om dette kan være et idealisert bilde av barn, ga det filantropene motiv for å gripe inn der hvor barn ikke hadde trygge familieforhold. Men dette var jo ikke det eneste motivet, vi har også dette med at barna er bærere av framtidsprosjektene på godt og ondt, sier Ericsson, som mener at dersom fokuset blir for mye på hva barna skal bli i framtida, på hva som skal investeres i dem, kan det bli galt også i gode familier. Barn i dag har ofte altfor mange fritidsaktiviteter og ting de skal lære med tanke på framtida, synes hun.
– Men enda verre blir det med dem som ofte kalles «risikobarna» dersom det er framtida og ikke nåtida som er i fokus.
– Er vi opptatt av at disse barna skal ha det godt, eller er det risikoen de representerer som definerer dem? undrer hun.
Professor Kjersti Ericsson er forfatter og professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo. Hun har en lang rekke bøker bak seg, lyrikk såvel som fagbøker.
