Bekkenløsning: Moderne smerte

Diagnoser fødes, gjør karriere og dør, hevder den svenske idehistorikeren Karin Johannisson. Hvordan vi forstår og klassifiserer sykdom endrer seg over tid og varierer mellom samfunn. En diagnose kan gå fra å være helt ukjent til å bli den reneste epidemi, for så å forsvinne helt.

Viktoriatidas hysteri, meget utbredt den gangen og ikke-eksisterende i dag, er kanskje det mest kjente eksempelet på en slik diagnose. Men bekkenløsning, som rammer stadig flere norske gravide, har også blitt omtalt som en «motediagnose» og stilt spørsmål ved: Hvorfor hadde ingen bekkenløsning før? Og hvorfor er det så mange flere som blir invalide av bekkensmerter i Norge enn i for eksempel Frankrike, der man knapt har hørt om bekkenløsning?

Reell lidelse

Som fysioterapeut har Hedda Eik Grape behandlet mange gravide med bekkenløsning. Nå har hun intervjuet bekkenløsningspasienter og skrevet masteroppgave i helsevitenskap om temaet.

For å forstå bekkenløsning må vi sette lidelsen i sammenheng med kvinners liv i det moderne, hevder hun. Men på samme tid som hun ser bekkenløsning som en sosial og kulturell konstruksjon, er Eik Grape opptatt av å understreke at lidelsen som fører til diagnosen er helt reell.

– De bekkenløsningspasientene jeg har vært i kontakt med, både som forsker og som fysioterapeut, har hatt det vondt, det er det ingen tvil om, sier hun.

– Men hvorfor er det flere som har disse smertene nå enn før, og så mange flere i vårt land enn i andre land?

– At det er flere som får diagnosen betyr jo ikke at antallet som har vondt er høyere. Diagnosens voksende utbredelse kan blant annet ses i sammenheng med at norske kvinner i større grad er til stede i det offentlige rom, og at kvinners plager dermed blir mer synlige. I motsetning til før får det nå offentlige konsekvenser at gravide kvinner har smerter, ikke minst i form av sykmeldinger. Tidligere har dette vært et mer  privat anliggende blant annet fordi kvinner ikke hadde samme tilknytning til arbeidslivet. At bekkenløsning ikke finnes i andre land, er en myte. Selv om diagnosen ikke er like utbredt alle steder, er rygg- og bekkensmerter hos gravide et kjent fenomen i hele verden, sier Eik Grape.

– Men det er også mye som tyder på at kravene som stilles til gravide kvinner i vårt samfunn er med på å forverre plagene, og at det sånn sett er mer bekkenløsning enn før, legger hun til.

Lettelse å få diagnose

«Jeg var livredd for at testene skulle konkludere med at dette ikke er bekkenløsning. Så jeg ble veldig glad når [legen] sa at jeg hadde alle symptomer på bekkenløsning, at jeg hadde bekkenløsning. Så det er godt å vite.»

Det forteller «Hege» om det å bli diagnostisert med bekkenløsning under sitt første svangerskap. Hege er ikke den eneste av Eik Grapes informanter som opplever det å få diagnosen som en lettelse.

– Å få legens og dermed biomedisinens bekreftelse på at det som plager dem er noe, føles godt for kvinnene. De opplever at de får et «konkret bevis» for at de ikke bare er late og syter over helt normale gravidplager, forteller Eik Grape.

Sutrete og svake?

Men kvinnene Eik Grape har intervjuet deler også en sterk følelse av nederlag over ikke å være så spreke, friske og vellykkede gravide som de hadde håpet og ønsket å være. Eik Grape mener dette forteller oss noe om forventningene moderne kvinner møter i forbindelse med graviditet. «Graviditet er ingen sykdom» er mantraet.

– Idealet er helt klart å holde seg så frisk og sprek at livet kan fortsette omtrent som før. Normale gravidplager er noe kvinnene forventes å tåle uten spesielle tilpasninger, sier Eik Grape.

Denne forventningen og idealet om å være like sprek som vanlig skaper mye usikkerhet hos kvinnene.

– Det blir veldig viktig å få svar på om det de opplever er normalt eller ikke. Spørsmålet ”er jeg syk?” opptar kvinnene. Med en diagnose får de en bekreftelse på at smertene er noe mer enn det de «må tåle» som gravide, sier hun.

En diagnose hjelper noe på skammen og nederlagsfølelsen. Selv om idealet er å være sunn og sprek gravid, forventes det også at gravide kvinner er ansvarlige og passer på seg selv og barnet i magen. Men bekkenløsning er ikke en udiskutabel grunn til å senke tempoet på samme måte som ekstrem kvalme, høyt blodtrykk eller andre unormale tilstander som er vanlig under svangerskap. Ettersom bekkenløsningen ikke innebærer noen risiko for fosteret, men bare er smertefullt for kvinnen selv, opplever Eik Grapes informanter at lidelsen ikke nødvendigvis gir dem rett til å senke kravene til seg selv og kreve at omgivelsene viser hensyn.

– Her står det om hvor mye smerte kvinnen kan tåle, og mange av kvinnene er redde for å bli oppfattet som sutrete og svake, og som en som sykeliggjør graviditet, sier Eik Grape.

«Kjempetjukke og utrente»?

Eik Grapes informanter forteller altså at de ikke uten videre får aksept for sin lidelse fra omgivelsene. Flere strever også med selvbildet som konsekvens av å få en lidelse de ikke hadde forventet å få. Bildet de hadde av «bekkenløsningskvinnen» før de selv ble rammet, har ikke mye til felles med dem selv. Anne beskriver det slik:

«Jeg tenkte først at du gikk sakte, brukte krykker, gikk og stønnet litt. Ofte hadde jeg tenkt at de var kjempetjukke og utrente».

– Kvinnene jeg har intervjuet opplever bekkenløsningsdiagnosen som ladet, og flere har behov for å ta avstand fra bildet av bekkenløsningskvinnen, «den tjukke og utrente», som ifølge fordommene selv er skyld i plagene fordi hun ikke har vilje og kontroll nok til å holde seg i form. Disse holdningene forteller oss noe om hvor ansvarlige kvinnene føler seg for å ta vare på kroppen sin i forkant av og under en graviditet. Man slipper ikke unna det generelle kroppsfokuset som gravid, og det er definitivt slutt på den tida det var legitimt å legge på seg noen ekstra kilo under svangerskapet, sier Eik Grape.

Viktig å jobbe

Eik Grapes informanter har alle høy utdanning. De er ambisiøse og ressurssterke og det å være i jobb er en del av deres selvrealisering som moderne kvinner. Redusert arbeidskapasitet under graviditeten kan være vanskelig å takle når man har et inderlig forhold til jobben sin.

– Jeg ble overrasket over hvor konfliktfylt dette var for kvinnene. De ville veldig gjerne være i jobb, men føler at de ikke strekker til. Å oppleve at det som tidligere var lystbetont og sentralt for identiteten deres blir en slitsom pliktoppgave, er ikke lett. Flere forteller også at det er vanskelig å bli sett og hørt med sine ønsker og behov som gravide, sier Eik Grape. Hennes informanter strekker seg langt for å unngå å be om sykemelding eller tilpassede arbeidsoppgaver.

– Arbeidslivet må endre seg

Bekkenløsning kan ikke påvises ved hjelp av objektive funn, som en blodprøve eller røntgenundersøkelse. Diagnosen fastsettes på grunnlag av kvinnens subjektive opplevelse av smerte og er dermed kategorisert som en «ubestemt helseplage», sammen med andre typiske kvinnesykdommer som fibromyalgi og ryggvondt. Slike lidelser har lav status i biomedisinen. Eik Grape konstaterer imidlertid at bekkenløsning har fått mer oppmerksomhet de siste årene.

– Man har nå fått en felles europeisk definisjon til diagnostisk bruk, og det forskes stadig mer på forekomst og ikke minst på årsaksforhold, forteller hun. Eik Grape hilser denne utviklingen velkommen, men mener det er vel så viktig å kritisk undersøke gravide kvinners vilkår i det moderne, ikke minst i arbeidslivet.

– Andelen sykemeldinger viser jo klart at mange gravide kvinner trenger å bli tatt mer hensyn til. Det må arbeidslivet ta på alvor, uten at vi skal gå tilbake til å betrakte graviditet som en sykdom, sier Eik Grape.

– Når spår du bekkenløsningsdiagnosens død?

– I hvert fall ikke før det moderne arbeidslivet endrer seg og blir mer tilpasset gravide kvinner, slår Eik Grape fast.