Innenfra og utenfra

Tyrkiske Sevil Sümer kom til Norge som student i 1990, da med en plan om å bli i tre-fire år. Men oppholdet skulle bli lengre. Etter hovedfag og doktorgrad som sammenligner kvinners og småbarnsfamiliers liv i Norge og Tyrkia, har hun utvidet forskningsområdet til å gjelde store deler av Europa. Uten at hun av den grunn gir slipp på Tyrkia – for tiden tilbringer hun halve året i Bergen og den andre halvparten i Istanbul.

Kom ved hjelp av norsk stipend

– Hvorfor valgte du Norge?

– Mange av dem jeg studerte sammen med ville gjerne til USA, men jeg var interessert i Skandinavia og det særegne sosialdemokratiet. Og da jeg fikk vite at man kan få stipend fra den norske staten, sendte jeg en søknad uten større funderinger, forteller Sümer.

Hun hadde allerede en bachelorgrad i business administration fra Tyrkia, men var ikke interessert i å fortsette i den retningen. Programmet for utenlandsstudenter innebar et år med norskundervisning og litt filosofi, deretter kunne Sümer gå videre med studier i sosiologi.

– Hvordan fungerte det å gå inn i et vanlig norsk studieløp?

– Heldigvis var det meste av pensum på engelsk, og man fikk skrive eksamen på engelsk. Men de norske forelesningene var vanskelige, vi hadde jo lært bokmål i norskundervisningen og det var vanskelig å skjønne alle de forskjellige dialektene! Så jeg fulgte ikke forelesninger så aktivt i begynnelsen, og snakket mest engelsk de første tre årene, sier hun.

Etter hvert ble det hovedfagsstudier.

Sammenligner Norge og Tyrkia

– Jeg var opptatt av kvinners stilling i samfunnet, og syntes det var spennende at Norge ikke bare hadde mange kvinnelige politikere, men også bussjåfører for eksempel. Hovedoppgaven min var en sammenlignende studie av norske og tyrkiske kvinner med høy utdanning, forteller Sümer.

Det ble klart for henne at til tross for viktige institusjonelle forskjeller, var det også likheter mellom Norge og Tyrkia. En viktig likhet ligger i det å kombinere jobb og karriere, selv om den norske velferdsstaten letter situasjonen en god del.

– Og så ble det mer enn fire år i Norge?

– Ja, jeg begynte å tenke på dette med balansen mellom arbeid og familie, og om unge fedre med samme bakgrunn opplever liknende problemer, og fikk lyst til å ta doktorgrad på temaet. Min veileder fra hovedfag, Kari Wærness, støttet min søknad til Forskningsrådets program Kjønn i endring, og jeg ble inkludert i hennes gruppe av familieforskere.

Igjen gjorde Sümer en sammenlignende studie, denne gangen av toinntektsfamilier i Norge og Tyrkia. Funnene fra både hovedoppgaven og doktoravhandlingen ga mulighet til å studere Tyrkia og Norge som eksempler av forskjellig velferds- og kjønnsregimer.

Tar ingenting for gitt

– Hva har det tilført forskningen din at du pendler mellom to kulturer?

– Jeg kan skifte mellom innenfor- og utenfor-perspektiver på begge land, og tar ingenting for gitt. Jeg kan stille spørsmål andre tyrkiske eller norske forskere ikke ville stilt. For eksempel, hva betyr lånekassa for den enkelte? Mine norske medstudenter tok den for gitt, mens for meg var dette et interessant spørsmål. I Tyrkia blir problemer knyttet til barneomsorg og mødrenes tidsklemme fremdeles oppfattet som private, men gjennom konkrete eksempler fra Skandinavia kan jeg vise hvordan disse spørsmålene håndteres politisk. Jeg tror det hjelper forskningen.

– På personlig nivå var det et strategisk valg. Jeg ville ikke koble meg helt av Tyrkia, og den sammenlignende forskningen gjorde at jeg kunne reise dit oftere, sier Sümer.

Etter at hun fikk en datter, har behovet for å holde kontakten med hjemlandet blitt enda større. Sümer tilbringer nå omkring halve året i Tyrkia, og har undervisnings og forskningssamarbeid på universiteter der.

Videre til europeisk samarbeid

Etter at doktorgraden ble avlagt har Sümer utvidet sitt internasjonale forskningsarbeid, først som postdoktor i det flernasjonale EU-prosjektet Transitions: Gender, Parenthood and the Changing European Workplace. Prosjektet studerte hvordan europeiske unge voksne balanserte foreldreskap og arbeidsliv under forskjellige velferdsregimer og familiepolitikk.

– Under publiseringsarbeidet samarbeidet jeg med forskere fra Portugal og Storbritannia. Det var veldig nyttig. En slik komparativ studie ville fort blitt overfladisk hvis forskerne ikke kjenner de historiske og kulturelle forutsetningene i et land. Samtidig trengs det et blikk utenfra som setter spørsmålstegn ved det den lokale forskeren tar for gitt, påpeker Sümer.

– Og nå jobber du som faglig koordinator for det store EU-finansierte prosjektet Femcit?

– Ja, jeg overtok som koordinator i 2008. Jeg gjør ikke direkte egen forskning i dette prosjektet, men har hovedansvar for å følge med på at de sju arbeidsprogrammene går som planlagt og deltar nå i det viktige integrasjonsarbeidet. Det er mye rapportering, organisering av møter, og kontakt med grupper som forskningen dreier seg om, som byråkrater og kvinneorganisasjoner, forteller Sümer, som trives godt også som koordinator.

– Jeg lærer utrolig mye og føler meg privilegert over å få ha denne kontakten med 45 forskere over hele Europa. Uten at jeg forsker selv får jeg innsikt i veldig mye spennende forskning, på tema som er delvis nytt for meg. Jeg gleder meg også veldig til å være redaktør for boka som blir sluttproduktet på prosjektet, sier hun.

God undervisning til utenlandsstudenter er viktig

Sümer har jobbet for å hjelpe andre studenter til å få internasjonale erfaringer. Hun hjalp til med å etablere et Erasmuslink-samarbeid mellom Norge og Tyrkia, hvor Universitetet i Bergen i en periode hadde utvekslingsavtaler med 5 tyrkiske universiteter. I fjor ga hun ut boka European gender regimes and policies: comparative perspectives som blant annet er skrevet med tanke på engelskspråklige studenter i Norge.

– Og du underviser utenlandske studenter ved Universitetet i Bergen?

– Ja, for noen år siden fikk jeg spørsmål fra Sosiologisk institutt om jeg ville lage et engelskspråklig introduksjonskurs, og jeg har nå vært emneansvarlig for dette kurset i flere år. Kurset heter «The Scandinavian Welfare Model and Gender Relations». Det var det komparative prosjektet mitt som gjorde at jeg fikk ansvaret for dette, det er nyttig når man underviser utenlandske studenter å ha et blikk for hva som er nytt for dem. Spesielt kvinners situasjon i Norge er interessant, og kurset er populært.

– Har du tips til andre forskere som ønsker å jobbe mer internasjonalt?

– Å etablere kontakt med folk man har lyst til å jobbe sammen med i utlandet kan være utfordrende for mange, men det har blitt mye lettere nå med internett. Ikke vær redd for å sende en e-post, de fleste svarer hyggelig selv om de ikke kjenner deg. Og komparartive studier åpner dører i internasjonale sammenhenger, avslutter Sevil Sümer.