100 år med kvinnedag

«Vi kvinner trenger også langt mer til at bli befriet enn mennene, fordi vi er langt mer underkuet enn dem».

Vi er i København, året er 1910 og tyske Clara Zetkin taler til den andre internasjonale sosialdemokratiske kvinnekongressen. Hun argumenterer for å innstifte en internasjonal dag viet til kvinnekamp. Ideen er hentet fra medsøstre over Atlanteren. I New York hadde man markert Women’s Day to ganger allerede.

Zetkin fikk det som hun ville, og i år feires kvinnedagen for 100. gang. På mandag møtes kvinner – og menn – over hele verden for å markere 8. mars med demonstrasjonstog, møter, seminarer, fester, konserter eller noe helt annet.
Gjennom sitt lange liv har dagen endret seg, fått ny betydning og vunnet og tapt oppslutning i flere runder. Under første verdenskrig ble dagen hovedsaklig brukt til antikrigsmarkeringer. I 1917 spilte den dramatiske kvinnedagsmarkeringen i St. Petersburg (den gang Petrograd) 8. mars en viktig rolle i opptakten til den russiske revolusjonen. Datoen for denne demonstrasjonen blir etter hvert også datoen for den internasjonale kvinnedagen. At det ble den 8. mars (og at norske kvinnedagstog oftere enn ikke blir en nokså ubehagelig affære rent værmessig) kan vi altså takke de russiske revolusjonære for.

Lunkne norske kvinner

Det tar noen år før kvinnedagen kommer til Norge. Det norske sosialdemokratiske Kvinneforbundet var lunkne til vedtaket i 1910, kampen for kvinners stemmerett var så godt som i mål, og man mente man hadde viktigere ting å kjempe for sammen med sine menn. Først i 1920, da Det norske Arbeiderparti med sitt kvinneforbund slutter seg til Den kommunistiske internasjonale, blir kvinnedagen en markeringsdag her i landet.

De første årene er markeringene nokså beskjedne: Kommunistiske husmorlag og sosialdemokratiske kvinnelag arrangerer kvinnemøter og fremmer sine politiske saker, som for eksempel selvbestemt abort eller betydningen av å organisere seg:

«Ja, en Husmor skal først og fremst stelle hjem aa barn siges der. Ja, det er vel aa bra, men er det nok? Ja, sier mange menn endnu. Du har ikke tid og anledning til aa kaste bort tiden aa gaa på møter og denslags! Skal vi kvinnerne fortsatt nøie sig med den slags? Nei. Vi i Husmorlaget mener at hver kvinne bør organiseres, for derved aa delta i arbeiderbevegelsen, aa sette sig ind i dagens brendende spørsmål, saa vell di faglige som di politiske.» (8. marsappell fra en av aktivistene i Odda kommunistiske husmorlag i 1931)

– Kvinnedagen blir så sterkt assosiert med 1970-tallet at det er lett å glemme at det foregikk kvinnedagsmarkeringer i hele mellomkrigstida, om enn i noe mindre spektakulære former, sier etnolog Hilde Danielsen, som forsker på norsk kvinnebevegelses historie.

Det første 8. marstoget dukker opp i etterkrigstida. I nettutstillingen Uhørte stemmer forteller Alfhild Jensen, den gangen medlem av Norsk kvinneforbund (en sammenslutning av Arbeidernes Husmorlagsforbund og Norsk Seksjon av Kvinnenes demokratiske verdensforbund, stiftet i 1948) at de første togene besto av åtte kvinner som hadde fått tillatelse til å gå etter hverandre på fortauet med plakater. På plakatene sto det blant annet: «Likelønn. Vår menneskerett – fra papir til virkelighet», «Krig er forakt for liv. Fred er å skape» og «Forby atomvåpen». Alfhild gikk ved siden av toget med løpesedler.

20.000 i tog

Kvinnedagstradisjonen ble holdt i live gjennom hele etterkrigstida. Men det var en slumrende feiring den nye kvinnebevegelsen kastet seg over og revitaliserte på begynnelsen av 1970-tallet. Med stor suksess: Dagen ble etter hvert markert over hele landet. 8. marstogene, som ble et enormt sentralt symbol for bevegelsen, vokste seg stadig større og talte på det meste 20.000 deltakende norske kvinner og menn.
Dagen var omfattet av feiring og fest, men framfor alt et stort alvor, ifølge Hilde Danielsen. Mange møter skulle til før dagens paroler kunne vedtas, og markeringen var heftig omdiskutert i medlemsblader og andre debattarenaer.

– Sett fra dagens ståsted kan den enorme diskusjonen rundt 8. mars nesten se litt overdreven ut. Men dagen, og særlig toget, var kanskje den viktigste synliggjøringen av kvinnekampen, og kampen om 8. mars ble på mange måter en kamp om å få definere hva kvinnekampen handlet om, sier Danielsen.

Sex og statsministerambisjoner

Frontene skal bli stadig hardere utover tiåret. Allerede på den første 8. marsmarkeringen på Youngstorget i 1972 begynner konflikten som etter hvert splitter bevegelsen, symbolisert ved to 8. adskilte marstog i mange norske byer i flere år på rad.

På Youngstorget dukker det opp noen såkalte nyfeminster med plakater som provoserer kvinnefronterne i 8. marskomiteen. På den som blir husket best sto det «Vi vil ligge øverst». Det var stor uenighet om hvilken betydning seksualiteten skulle ha i kvinnekampen. Ifølge Hilde Danielsen var det imidlertid ikke bare nyfeministenes protest mot sex på menns premisser som var kontroversiell.

– En annen plakat, som også skapte bråk, men som ettertida har «glemt» var «Jeg vil bli statsminister». Kvinnefronterne oppfattet den som veldig individuell og karriereorientert, men framfor alt som urealistisk og utopisk. Man var redde for at mangelen på realisme ville få vanlige kvinner til å ta avstand fra kvinnebevegelsen. Med tanke på at Norge fikk kvinnelig statsminister under et tiår seinere, blir det tydelig at det skjedde utrolig mye i løpet av de årene, sier Danielsen.

Kvinnekamp vs klassekamp

Fra 1976 er splittelsen mellom Kvinnefronten på den ene sida og organisasjonene Nyfeministene og Brød og Roser på den andre så dyp at samarbeidet om 8. marstoget bryter sammen i de store byene. Frontene greier ikke å bli enige om parolene. Resultatet er som nevnt to parallelle arrangementer, en ordning som skal vare fram til 1980.

– På et overordnet plan handlet konflikten om hvilken plass klasse skulle ha i kvinnekampen. Kvinnefronten, som var sterkt knyttet til AKP (m-l) mente kvinnekampen skulle drives som en del av klassekampen, mens Nyfeministene var uenige i dette, sier Danielsen. Hun er imidlertid opptatt av å nyansere ettertidas bilde av 1970-tallets kvinnebevegelse som hardt og uforsonlig splittet.

– Den rent politiske uenigheten var nok mindre enn man kan få inntrykk av. Mange av Nyfeministene var sosialister, eller definerte seg til venstresida. Tilsvarende var det flere kvinnefrontere som engasjerte seg spesifikt i kjønnskamp. Konflikten dreide seg trolig vel så mye om organisasjonsformer, noe som gjenspeiles i at den var på sitt hardeste i de årene Kvinnefronten var tettest forbundet med AKP (m-l), sier hun. Mange på den andre sida fryktet mannlige AKP-medlemmers makt over Kvinnefronten.

– Spørsmålet om flat eller hierarkisk struktur bidro også til splittelsen; der Kvinnefronten var opptatt av å samle rekkene bak felles paroler, fokuserte Nyfeministene mer på bevisstgjøringsprosessen som lå i å diskutere parolene, sier Danielsen.

Produktive konflikter

Splittelsen i kvinnebevegelsen ble nok opplevd som vond og krevende i sin tid, men førte ikke til mindre oppslutning rundt 8. marsarrangementene. Danielsen minner dessuten om at det bare var i de store byene man kunne koste på seg å løse konfliktene med to parallelle tog. I resten av landet samarbeidet rivaliserende grupper om kvinnedagsmarkering gjennom hele 1970-tallet.

Uansett er det ingen grunn til å tro at konfliktene svekket bevegelsen, kanskje tvert imot. Runa Haukaa, som har skrevet boka Bak slagordene (1983) brøt ut av Kvinnefronten og meldte seg inn i Nyfeministene. Hun sier dette til nettutstillingen kampdager.no (nå publisert på kvinnehistorie.no):

«Konfliktene var også en drivkraft til aktivitet utad. At kvinnebevegelsen rommet så mange ulike syn og grupperinger viser hvilken styrke bevegelsen hadde.»

– Splittelsen var på mange måter produktiv, den skapte et enormt driv og masse aktivitet. For eksempel: Når den ene parten hadde gitt ut en bok, måtte den andre levere en bok som svar, kommenterer Danielsen.

Ville ikke gå i tog

I løpet av 1980-tallet ble 8. marstoget stadig mer glissent, for så stabilisere seg på et par tusen. Da den såkalte tredje bølgen feminisme, knyttet til bokutgivelser som Fittstim og Råtekst dukket opp på slutten av 1990-tallet, var det mange som forventet en revitalisering av kvinnedagen. Den kom etter hvert, men ikke i form av horder av nye toggjengere.

– De «nye» feministene forbandt 8. marstoget med mytene om feminister, at de var bh-brennende lesber som trampet rundt i tog i fotformsko. Å gjenerobre feminismen, gjøre opp med mytene, og å gjøre feminismen mer spiselig for sin generasjon kvinner, var viktig for «råtekstfeministene». Toget passet ikke inn i dette rehabiliteringsprosjektet, sier sosiolog Beret Bråten, som intervjuet et utvalg av disse unge feministene til sin hovedoppgave.

Flere av hennes informanter hadde blitt trillet i 8. marstog av sine mødre, så helt fremmed var fenomenet ikke. En av Bråtens informanter erklærer også at hun er villig til å gå i tog, hvis det er det som skal til for å overbevise 70-tallsfeministene om at hun mener noe med feminismen sin, og er mer enn en overfladisk individualist, slik hun føler seg anklaget for.

Bråten forteller at det var toget hennes informanter hadde problemer med, ikke selve kvinnedagen.

– Akkurat dette er jo ikke unikt for 8. mars. Også 1. mai lider under manglende togentusiasme hos yngre generasjoner, kommenterer Bråten.

Blomstrende nye former

Siden årtusenskiftet har imidlertid toget bestått i beste velgående, fortsatt med stabilt deltakerantall. Men nye aktiviteter har kommet til. Festivalen Ladyfest, med konserter, workshops, møter, debatter og fester, har blitt arrangert i forbindelse med kvinnedagen i flere norske byer siden 2006.

– Kvinnedagen er en større begivenhet for mange i dag enn på 1990-tallet. Det skjer mer, og det ser ut som flere finner en måte å markere dagen på som passer for dem. Også de som ikke definerer kvinnekamp og feminisme som sin greie har et forhold til 8. mars og gjør noe ut av den. Dagen lever videre, men i nye former, konkluderer Hilde Danielsen.