Ro i familien

Med formålet om å bidra til likere og mer demokratiske forhold i familien, satte sosiologen Erik Grønseth i 1969 i gang et aksjonsforskningsprosjekt: Ektefeller skulle dele på å være hjemme med barn og jobbe deltid. De jobbet for eksempel annenhver dag, annenhver uke, eller halve uka hver. Resten av tiden var de hjemme med barn. Prosjektet ble kalt ektefelledelt arbeidstid, kom i gang i begynnelsen av 1970-tallet og varte til 1975.

Forsker Margunn Bjørnholt har nå, tretti år senere, gjort en oppfølgingsstudie av dette prosjektet. Hun har intervjuet 14 av de opprinnelig 16 parene om hvordan de opplevde eksperimentet, og hvilken betydning det har hatt for karriere og familieliv senere.

– I intervjuene beskriver de fleste  dette som en veldig positiv erfaring for dem som par. De opplevde det som en rettferdig ordning, kona fikk muligheten til å jobbe ute, mens  mannen fikk kompetanse og innsikt om det som skjer i hjemmet. Dette var også viktig for parforholdet, forteller Bjørnholt.

En av mennene hun har intervjuet beskriver det slik:

”Det er fundamentalt at begge har ansvar hjemme […] det skaper et grunnlag for delte erfaringer og delt forståelse som gjør det lettere å leve sammen.”

Studien fra 1970-tallet viste at parene oppnådde en høy grad av likestilling i hjemmet, i tillegg til at familiene opplevde mindre stress. I Bjørnholts oppfølgingsstudie tretti år senere var dette også viktig.

Mindre stress for hele familien

– Parene beskriver perioden som positiv for hele familien, de hadde lavt stressnivå og de forteller at de fikk til en slags ro i familien. De tenkte tilbake på småbarnsperioden som en periode der de hadde nok tid.

Noen av parene mente at de også hadde bedre helse enn andre fordi de stresset mindre. En av informantene forteller:

”En vinter var det en forferdelig influensa som gikk, men vi holdt oss friske alle sammen, og vi lurte på om det var fordi vi hadde en roligere livsstil og det var mindre stress for oss og barna.”

– I det store og hele oppsummerte mange erfaringene fra denne tiden med at det bidro til økt livskvalitet og velvære, forteller Bjørnholt.

Hun legger til at alle deltakerne måtte prioritere annerledes økonomisk, som å avstå fra bil eller hytte for å få til dette. Samtidig var dette en tid det uansett var veldig vanskelig å få barnehageplass, så det var vanligere å leve på én inntekt enn det er nå.

Fortsetter med deltidsarbeid

– Et overraskende funn i denne oppfølgingsstudien var at så mange fortsatte å jobbe deltid flere år etter at prosjektet var ferdig.

Hun fant at ni av de fjorten parene fortsatte å arbeide deltid og dele på hjemmearbeidet lenger enn 6 år. Et par hadde beholdt ordningen i tretti år.

En enkel oppfølging av prosjektet gjennomført i 1980, altså fem år etter, viste at over halvparten av parene hadde gått tilbake til tradisjonell fordeling av utearbeidet og familiearbeidet. Liknende oppfølgingsstudier fra utlandet har også vist det samme.

– Det som er spesielt her er at jeg måler over lengre tid. Selv om det varierte over tid hvor mye deltid de arbeidet, og at noen i perioder måtte arbeide fulltid eller ha tradisjonell ordning, så var det flere av parene som gikk tilbake til deltidsordningen.

Et annet funn i Bjørnholts oppfølgingsstudie er at mennene i disse familiene ofte var sentrale initiativtakere for å få til delingen, og til å melde seg til Grønseths prosjekt.

– Det var interessant at nesten alle disse mennene hadde erfaring med husarbeid fra oppveksten. Flere måtte tidlig ta ansvar hjemme fordi en av foreldrene var syke eller borte. En stor andel hadde mødre som arbeidet utenfor hjemmet og som var dobbeltarbeidende. De så på kvinner som likeverdige og sterke. Mange trakk fram dette for å forklare hvorfor de hadde gått inn for ordningen med å dele hjemme- og utearbeid.

Omsorgsarbeid er lederkompetanse

– Mange studier viser at deltid kan virke negativt for karriereutvikling, men ingen av disse mennene ble ”straffet” for å jobbe deltid. Selv om de jobbet deltid i begynnelsen av sine karrierer, har de hatt en god karriereutvikling. Halvparten  av mennene fikk lederjobber, og de som ikke hadde lederkarrierer, gjorde et bevisst valg om å prioritere andre verdier, herunder fritid sier Bjørnholt.

De mennene som gikk over i lederstillinger begynte å jobbe fulltid.

– For disse mennene har det ikke vært et minus å jobbe deltid, selv om det på denne tiden var veldig uvanlig for både menn og kvinner og jobbe deltid. Tvert imot rapporterte flere av mennene at deres erfaring fra omsorgsarbeid ble sett på som verdifull kompetanse i lederjobber. De skilte seg positivt ut. Dette kom fram både i rekrutteringen til lederarbeidet, og i form av tilbakemeldinger på lederjobben.

Kvinnene i prosjektet hadde oftere andre karriereløp, de tok etterutdanning på et senere stadium, så effekten av deltidsarbeidet var et mer sammensatt for denne gruppen, ifølge Bjørnholt. Men en av kvinnene som fikk lederstilling fortsatte å arbeide deltid, 80 prosent, også det første året hun var leder.

Restkategori

– Det var en viktig del av likestillingsprosjektet og statsfeminismen at kvinner skulle ut og jobbe, og det var også viktig med Grønseths prosjekt. Men samtidig hadde prosjektet som mål at mannen skulle kompensere for dette med å gjøre mer hjemme.

Tidsbruksundersøkelser for befolkningen generelt viser at dette ikke har skjedd: flere kvinner jobber ute og har redusert tiden de bruker på husarbeid dramatisk siden 1970-tallet. Menn bruker noe mer tid på husholdsarbeid, men ikke i nærheten av reduksjonen for kvinner. Så selv om undersøkelsene viser en likere fordeling av hjemmearbeidet, så skyldes dette først og fremst at kvinnene gjør mindre enn før. Dette betyr at foreldre bruker mer tid på arbeidslivet, og relativt mindre tid på familien enn før, ifølge Bjørnholt.

– I Grønseths prosjekt var tanken at man også måtte endre arbeidslivet, for å oppnå likestilling i familien, ikke bare endre familielivet, sier Bjørnholt.

– I dag har mye av diskusjonen om likestilling krympet til å handle om pappaperm – noen få uker i et spedbarns liv – heller enn å handle om arbeidslivets tilpasninger til småbarnsfamilien. Kanskje er det på tide at vi retter blikket mot arbeidslivet, ikke bare familien, i likestillingspolitikken?

Det er fortsatt et mindretall av småbarnsfamilier der begge jobber fulltid. Oftest er det kvinnen som jobber deltid i denne perioden. Bjørnholt peker på at arbeidslivet preges av ulikestilling, både i forhold til lønn, arbeidsforhold, posisjoner og makt.

– Dersom vi kan gjøre arbeidslivet mer likestilt og bedre tilpasset til småbarnsfamiliene, vil vi kanskje se en større effekt i forhold til likestilling i hjemmet også. Jeg tror vi forventer altfor stor effekt av pappaperm, sier hun.

– Prosjektet om ektefelledelt arbeidstid var radikalt i den forstand at det la til grunn at begge parter hadde felles ansvar for både hjem og inntektsarbeid. Familien var ikke en restkategori man så vidt hadde tid til på kvelden etter at begge har brukt hele dagen på arbeid.