Har likestillingen gått for langt, eller ikke langt nok?

Fremskrittspartiet omtaler ofte Norge som en likestillingsnasjon, et samfunn der kvinners rettigheter og LHBT+-rettigheter fremheves som uttrykk for norske verdier. Samtidig retter partiet og deres ungdomsparti FpU skarp kritikk mot det de omtaler som overdreven eller misforstått likestillingspolitikk. Det vil si en politikk preget av «woke», og symbolpregede tiltak i dagens kjønnsdebatt. Hvordan henger disse tilsynelatende motstridende framstillingene sammen?

Økt polarisering

De siste årene har debatter om kjønn og likestilling blitt mer polariserte, både i Europa og i Norge. Partier på ytre høyre har markert seg som tydelige kritikere av det de beskriver som identitetspolitikk og «woke»-kultur. Samtidig er Norden internasjonalt kjent som en region med høy grad av likestilling, og likestilling brukes ofte som en del av den nasjonale selvforståelsen.

Også i Norge har dette kommet til uttrykk gjennom diskusjoner om kjønnspoeng og kvotering, fedrekvoten i foreldrepermisjonen, Pride-markeringer i skolen og om hvorvidt likestillingen nå slår tilbake på gutter og menn. Da FpU-leder Simen Velle omtalte dagens datingkultur som «tinderifisert» og beskrev den som et marked der noen få menn får «tilgang» på en stor andel kvinner, skapte det sterke reaksjoner. Velle forklarte senere at utspillet var et forsøk på å sette ord på unge menns erfaringer. I flere av diskusjonene går ett spørsmål igjen: Har likestillingen gått for langt?

Nasjonalisme og nyliberalisme som politisk verktøy

I min masteroppgave har jeg undersøkt hvordan Fremskrittspartiet (FrP) og deres ungdomsparti (FpU) bruker kjønn og forestillinger om kjønn i sin politiske diskurs i perioden 2021–2024. Med utgangspunkt i partiprogrammer, nettsider og en rekke kronikker og medieutspill har jeg analysert hvilke fortellinger om likestilling som trer fram, og hvordan de virker sammen. Jeg ønsket å forstå hvordan tilsynelatende progressive forpliktelser til likestilling kan opptre side om side mer ekskluderende, nasjonalistiske og nyliberalistiske logikker, og hvordan disse ideene kan brukes som politiske verktøy. 

Frihet og personlig ansvar

I analysen identifiserer jeg tre gjennomgående og delvis overlappende fortellinger. Den første handler om frihet og personlig ansvar. I spørsmål om foreldrepermisjon, kjønnskvotering og kjønnspoeng argumenterer FrP og FpU ofte for at staten bør trekke seg tilbake. Partiene hevder av familier selv bør bestemme hvordan de fordeler permisjon. De mener også at man bør vurdere studenter på bakgrunn av prestasjon, ikke kjønn. De ser ulikhet i mindre grad som et strukturelt problem, og i større grad som et resultat av individuelle valg. Dette viser til en forståelse av likestilling der formell likhet og fravær av særtiltak står sentralt. Mer omfattende statlige inngrep blir derimot fremstilt som unødvendige. Jeg forstår dette som en individualisering av likestillingsspørsmål, der strukturelle problemer framstilles som individuelle valg. 

Norsk identitet

Den andre fortellingen knytter likestilling til norsk identitet. I sin retorikk løfter FrP kvinners og LHB-rettigheter (forkortelsen av akronymet er bevisst) fram som uttrykk for «våre» verdier. Samtidig settes disse verdiene opp mot det som beskrives som patriarkalske eller illiberale holdninger i enkelte innvandrerkulturer, særlig muslimske miljøer. Jeg tolker dette som en måte å bruke likestilling og liberale verdier selektivt til å markere kulturelle skillelinjer og trekke grenser mellom «oss» og «dem». Lignende tendenser kan man også finne i FpUs diskurs, samtidig som at de ofte inntar et tydeligere liberalt standpunkt i spørsmål om LHBT+ rettigheter. 

Symbolpolitikk

Den tredje fortellingen dreier seg om kritikk av «woke», identitetspolitikk og det partiet omtaler som symbolpolitikk. Her framstilles FrP og FpU som forsvarere av ytringsfrihet, sunn fornuft og «reell» likestilling. Tiltak som kjønnsbalanse i gatenavn eller Pride-markeringer i skolen blir omtalt som uttrykk for at likestillingsprosjektet har beveget seg for langt. Samtidig blir gutters skoleprestasjoner, fedres rettigheter og menns psykiske helse løftet fram som temaer de mener har fått for lite oppmerksomhet. Jeg tolker dette som en posisjonering der partiet ikke avviser likestilling som prinsipp, men utfordrer hvordan den føres og hvem den skal prioriteres for. 

Sprikende fortellinger

Ved første øyekast kan disse fortellingene framstå som sprikende. Likestilling blir beskrevet både som en etablert norsk verdi, som noe som trues utenfra, og som et prosjekt som har gått for langt innenfra. I materialet mitt ser jeg imidlertid at de ofte virker sammen. Å vektlegge individuell frihet gjør det mulig å avvise kollektive likestillingstiltak. Den nasjonale innrammingen gir likestillingsspråket en tydelig rolle i innvandringsdebatten. Kritikken av «woke» posisjonerer partiet som en motvekt til det de omtaler som overdrivelser.

Særlig for FrP forstår jeg denne kombinasjonen som en måte å holde flere politiske spor åpne samtidig. Partiet kan hevde at venstresiden svikter minoritetskvinner av hensyn til politisk korrekthet, og samtidig argumentere for at likestillingspolitikken har nådd et metningspunkt. Jeg tolker ikke dette først og fremst som inkonsekvens, men som uttrykk for en sammenhengende diskurs der likestilling brukes strategisk i ulike sammenhenger.

Gjennom å undersøke disse mønstrene har jeg ønsket å bidra til en mer nyansert forståelse av hvordan kjønn og likestilling inngår i FrPs og FpUs politiske prosjekt. I materialet mitt framstår ikke likestilling som et fast politisk mål, men som et fleksibelt diskursivt verktøy som brukes for å fremheve konkrete verdier. Verdier som individuell frihet, markeringen av nasjonal identitet og kritikk mot politiske motstandere. Samtidig tyder analysen på at samspillet mellom disse fortellingene er sentralt for å forstå hvordan FrP og FpU bruker likestilling som et verktøy i sin politiske argumentasjon.