Underbetalte hushjelper

– Polske kvinnelige migranter som arbeider med renhold i private hjem er ofte i en arbeidssituasjon der de faller utenfor reguleringer i arbeidslivet. De har veldig lav månedslønn, er undersysselsatte, og er uten noe sikkerhetsnett, sier Line Eldring, seniorforsker ved Fafo.

Sammen med Kristin Alsos, også ved Fafo, har hun studert situasjonen for polske hushjelper i Oslo-området. De skriver om sine funn i artikkelen «Husarbeid uten grenser?» i siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning. Artikkelen er basert på en spørreundersøkelse, en rekke kvalitative intervjuer med polske hushjelper, samt dokumentstudier.

Manglende reguleringer

Polonia-undersøkelsen, en stor spørreundersøkelse blant polske arbeidsmigranter i Oslo-området i 2006, viste et ekstremt kjønnsdelt arbeidsmarked. Polske menn er sysselsatt i bygg- og anleggsbransjen, mens kvinnene jobber med renhold.

– Nesten ingen av hushjelpene i Polonia-undersøkelsen hadde arbeidskontrakter, fikk feriepenger eller opparbeidet pensjonsrettigheter, forteller Eldring.

– Det finnes ingen effektive reguleringer på området i dag. Det er heller ingen offentlig kontroll med arbeidsforhold der arbeidstakeren er ansatt av husholdet. Det finnes ingen offentlig minstelønnsregulering innenfor renhold, og de fleste arbeidstakerne er ikke omfattet av tariffavtaler.

Det norske systemet er basert på avtaler mellom partene i arbeidslivet. Da er det flere grupper som faller utenfor, blant annet hushjelper. Dersom en arbeidsplass ikke er dekket av en tariffavtale, er det i prinsippet fri fastsettelse av lønn.

– Det er altså fullt lovlig å betale folk en veldig lav timelønn for arbeidet de utfører, sier Eldring. I noen land, som Storbritannia og Nederland, blir svake gruppers lønnsnivå beskyttet ved hjelp av en lovbestemt nasjonal minstelønn. Det vil da ikke være lov å betale mindre enn en viss sum per time. En slik ordning finnes ikke i Norge.

– I Norge har LO vært skeptisk til å innføre en nasjonal lovfestet minstelønn. Dette skyldes blant annet at de frykter at en nasjonal minstelønnssats vil fungere som et lønnstak snarere enn et minstelønnsnivå, slik at arbeidstakerne ender med å tape på ordningen. Dessuten er tradisjonen i Norge at partene i arbeidslivet forhandler lønn, og at staten ikke har noen direkte rolle i lønnsfastsettelsen.

Tjenesteyter, ikke arbeidstaker

– En lovfestet minstelønn vil uansett bare styrke hushjelpenes situasjon til en viss grad, forteller Eldring.

En lovfestet minstelønn vil bare omfatte hushjelper som er ansatt i en bedrift eller i et hushold, men ikke de som er selvsysselsatte. Flertallet av hushjelpene i undersøkelsen jobbet som selvstendig næringsdrivende. Og det er her noe av utfordringen med å regulere arbeidssituasjonen for denne gruppen ligger, ifølge Eldring.

– Selvsysselsatte hushjelper regnes juridisk som tjenesteytere, ikke som arbeidstakere. De selger sine tjenester til husholdet, og faller dermed inn under regelverk som beskytter forbrukerne heller enn tjenesteleverandørene. Disse reguleringene anser forbrukerne som den svake part, og er myntet på å beskytte dem. Men disse kvinnene er ofte i et underordningsforhold til oppdragsgiveren.

For å sikre hushjelpene en form for minstelønn, foreslår Alsos og Eldring en minsteprisregulering av renholdstjenester i private hjem. Altså at tjenester som leveres til private hjem ikke kan kjøpes for lavere enn en gitt pris.

– En slik minsteprisregulering kan kanskje sikre hushjelpene bedre betaling for arbeidet, og vi foreslår derfor at myndighetene vurderer er slikt tiltak, sier Eldring.

Svart arbeid utbredt

Et annet funn fra spørreundersøkelsen er at flertallet av de polske kvinnene jobber svart. I tillegg fant forskerne at mange ikke hadde arbeids- eller oppholdstillatelse, noe som også for EU-borgere var påkrevet inntil mai 2009, og at en høy andel av kvinnene kom på eget initiativ. Halvparten av kvinnene var ikke gift eller samboer.

– Dette understreker deres sårbare posisjon, flertallet var avhengige av sin egen inntekt, understreker Eldring.

Nesten ingen av dem hadde jobbet med renhold i Polen før de kom til Norge. Mange hadde utdannelser de ikke fikk brukt.

– De kvalitative intervjuene vi gjorde viste at de fleste så på vaskejobben som et første steg inn på det norske arbeidsmarkedet, og at de håpet å finne andre jobber i det ordinære arbeidsmarkedet senere, forteller Eldring.

Det kom fram av intervjuene at det var hard konkurranse mellom renholderne, og at det var ufine forhold polakkene i mellom. Flere hadde blitt lurt, og betaling til mellommenn var ofte involvert. Det var også eksempler på at firmaer organiserte arbeidet slik at noe ble utført hvitt og mye svart.

– Dette viser at denne delen av arbeidsmarkedet er en grå røre, forteller forskeren, og fortsetter:

– Skattefradrag for husholdtjenester kan bidra til hvitvasking av bransjen, og erfaringer fra Sverige tilsier at det virker. Samtidig er det et tiltak som belønner oppdragsgiver, ikke arbeidstaker. Og jeg mener det er arbeidstakernes situasjon vi må forbedre. Vi behøver en bedre regulering av denne gruppens arbeidssituasjon, og kanskje kan en minstepris være nyttig, avslutter Eldring.