Digital vår for arabiske kvinner

– Som feminister deler vi alle en del mål. Men roten til problemene, patriarkatet, manifesterer seg ikke nødvendigvis på samme måte.

Det fastslo professor Fatima Sadiqi på den 8. europeiske feministkonferansen i Budapest nylig. Sadiqi er seniorprofessor ved Universitetet i Fez, Marokko, og tok utgangspunkt i kvinners rolle i den arabiske våren i sin key note-forelesning.

– I land som Frankrike og USA fikk kvinnene rettigheter da de ble konsumenter. Slik er det ikke hos oss. Den patriarkalske religionen er undertrykkeren, og både menn og kvinner er undertrykket. Demokratisk innstilte menn er derfor svært viktige samarbeidspartnere når kvinnespørsmål diskuteres i offentligheten, mener Sadiqi.

Sadiqi påpekte at selv om Nord-Afrika består av land med ulike politiske systemer, deler området viktige historiske, kulturelle, religiøse og lingvistiske trekk.

– Regionen er preget av analfabetisme og modernisering i skjønn forening. I Marokko er flertallet av kvinnene analfabeter, men det betyr ikke at de ikke følger med i tiden, sier lingvisten.

Felles undertrykking av menn og kvinner

– Rommet er viktig for utøvelsen av patriarkatet i regionen, og kvinner og menn skal ikke bevege seg i samme rom. Maktøvelse i det offentlige rom gir autoritet. I den grad kvinner har makt, er den knyttet til det private. Kvinners sfære er i hjemmet, og det har vært vanskelig å ta kvinnespørsmål ut i det offentlige rom.

– Det er for eksempel absolutt tabu å snakke om jomfrudom, pubertet eller menopause. Det er knyttet til kvinners seksualitet, og dermed umulig å snakke om. Samtidig er jomfrudom noe som ikke tilhører kvinnen selv, siden hele familiens ære avhenger av den, sier professoren.

Men også i hjemmet er kvinnens makt begrenset: Til tross for at familieloven i Marokko fastslår at kvinner og menn er likestilte som familieoverhoder, er det reelt sett far som er det faktiske overhodet, ifølge professoren. Denne patriarkalske makten gjenspeiler seg i alle viktige familieseremonier, som ekteskap og omskjæring av guttebarn, mener hun.

Digitale medier gir kvinner tilgang

Sadiqi sier at digitale medier gir kvinner en stemme, og blir et «pass» som gir inngang til legale rettigheter.

– Siden 1950-tallet har staten lagt vekt på at også kvinner bør gå på skole. Selv de konservative støtter dette, med begrunnelsen at det gjør kvinnene til bedre mødre og statsborgere. Kunnskap blir altså sett på som et gode, understreker Sadiqi.

Vektleggingen av kunnskap får konsekvenser for bruk av internett og nye medier.

– En «ærbar kvinne» skal for eksempel ikke vise seg på kafé. Men en internettkafé blir noe annet: Internett kan gi tilgang til bøker som ikke er å få kjøpt, og derfor kan kvinner gå dit. Rommet de har tilgang til endrer seg.

Professoren støtter synet om at digitale medier var viktige i «den arabiske våren», og mener videre at de har stor betydning for kvinners situasjon i regionen.

– Digitale medier rokket ved maktgrunnlaget til patriarkatet. For eksempel er ikke fatwa-er lenger hovedsakelig lokalisert i moskeen. Internett er et viktigere sted, og det å sende ut en fatwa er dermed tilgjengelig for kvinner også. Kvinners fatwa-er har ikke nødvendigvis stor påvirkningskraft, men de finnes iallfall.

Historiefortellere

Det er gjennom sin rolle som historiefortellere, blant annet via blogger, at kvinner krever plass og rettigheter i den arabiske verden, mener Sadiqi.

– Kvinner krever stadig større plass i dette rommet. De krever et «jeg», og tar opp tabubelagte kvinnespørsmål. De nye mediene har et muntlig aspekt ved seg, og slik bygges broer mellom analfabeter og skrivekyndige, sier hun.

Dessverre har dette foreløpig ikke resultert i bedrede rettigheter for kvinner i Sadiqis hjemland Marokko.

– Konservative religiøse ledere dytter kvinners rettigheter og deltakelse i feil retning. For øyeblikket har vi bare én kvinne i regjeringen, mot sju i forrige periode, og bare 16 prosent kvinner i parlamentet. Familielovgivningen er også fortsatt svært diskriminerende, sier hun og konkluderer:

– Patriarkatet gjennomgår store endringer, men i stikk motsatte retninger: Det blir både mer konservativt, og mer åpenhet i media. Feminister må finne sin plass i rommet mellom disse ytterpunktene, avslutter hun.