Mulighetenes marked

– Mitt forskningsprosjekt om selvskading, og særlig kutting i huden, har gjort at jeg er blitt interessert i kropp og bevegelse. Og i det komplekse forholde mellom hud, kropp og sinn. I min fagdisiplin kan det være vanskelig å finne tilnærminger som løfter frem kroppen. Her har jeg funnet mye av det, sier den norske psykologen Anita Moe.

Moe er i sluttfasen av et doktorprosjekt om selvskading blant kvinner, og presenterte noen av funnene fra studien på den internasjonale konferansen ”Bodies in motion”, som ble avholdt på Universitetet i Oslo i oktober. I etterkant beskriver hun konferansen som en tverrfaglig øyeåpner. 

Finner inspirasjon

– Å skjære i kroppen er en handling fylt av mening, en sterk måte å formidle noe på. Men innenfor psykologien har selvskading lenge blitt forstått som et meningsløst, men krevende symptom. Andre fagfelt kan ofte tilføre spennende måter å utforske meningsdimensjonene på, sier forskeren, og gir et eksempel:

–Danserne Ida Koll Kjølmoen og Vencke Sortland holdt en sesjon på konferansen der den ene brukte kroppen sin aktivt mens den andre snakket. Det var noe utrolig lettende ved å se kvinnekroppen bevege seg og ta plass, uten at det var farlig og sykt. Det gikk opp for meg at dans er en myk og alternativ vei inn til pasienter med vanskelige kroppsopplevelser; helt forskjellig fra den tradisjonelle måten psykologer og fysioterapeuter nærmer seg på. Det var inspirerende, sier hun.

Søker samarbeidspartnere

– Min presentasjon er stort sett en opplesningen av søknaden til et nytt forskningsprosjekt, forteller den svenske etnologen Karin S. Lindelöf til publikum, og røper at hun har hatt lyst til å forske på tema i over ti år.

– Hvorfor har sportsløp for kvinner, såkalte jenteløp, blitt så populært i Sverige? Har fenomenet endret seg over tid? Og hva forteller jenteløpene om vår kultur? Hvert år deltar hundretusener av kvinner på jenteløp, og likevel vet vi nesten ikke noe om dette, sier forskeren, som akter å endre på den situasjonen.

Verdens første jenteløp ble arrangert i 1972 i New York. I 1981 gikk et lignende løp av stabelen i Danmark, og de andre nordiske landene fulgte snart etter. Den internasjonale utbredelsen gjør prosjektet høyaktuelt som et nordisk samarbeidsfelt.

– Jeg har lyst til å lage et nettverk rundt dette forskningsemnet. Derfor er det nyttig å være på en konferanse som dette. Dette er en god måte å gjøre prosjektet kjent på i forskningsmiljøet. Og får jeg ikke samarbeidspartnere akkurat nå, så kan jeg ta opp tråden senere, og diskutere videre med aktuelle samarbeidspartnere, sier hun, og oppfordrer forskere som er interessert til å ta kontakt med henne på e-post: karin.lindelof@etnologi.uu.se

Får råd og tips

Den finske sosiologen Timo Aho innrømmer at han har nerver. Han er på sin første internasjonale konferanse og skal straks legge frem prosjektet sitt for et faglig sterkt publikum, blant annet flere professorer.

– Det beste med å være her er at jeg kan presentere prosjektet mitt. Jeg har jo bare forsket i tre måneder, mens det er folk her som har studert kjønn og kropp i årevis. Så dette er virkelig stedet for å få en tilbakemelding på forskningsdesignet. Og til å plukke opp relevante råd og tips, for eksempel om hvordan jeg bør gå frem for å samle inn data, sier Aho.

Den største utfordringen var å bestemme seg for hvordan han skulle legge opp presentasjonen.

– Hvor bredt bør man snakke for å nå ut på riktig måte? Man vet ikke hvor mye de ulike forskerne vet om ens eget felt, påpeker stipendiaten. Han har løst utfordringen ved å legge inn et par minutters introduksjon om feltet sitt, så de grunnleggende kunnskapene er på plass hos publikum før han går videre til prosjektet.

Aho driver med fedmeforskning, og skal undersøke finske lastebilsjåførers forhold til mat, vekt og sunnhet. Men hvordan bør han presenterer seg for informantene? Hvor bør han intervjue dem? Erfarne forskere i salen deler generøst av sine tanker og erfaringer.

– Øyeblikket for å gå ut i felten har kommet. Nå hopper jeg ut i det med et åpent sinn, konkluderer Aho etterpå.

Knytter kontakter

Den svenske sosionomen Anna Arvidsson henger fra seg jakken og slenger seg ned ved lunsjbordet. I løpet av formiddagen har hun hørt foredrag om både planlagte, pågående og ferdigstilte studier.

– Det er interessant å få innblikk i hva slags emner andre kjønnsforskere jobber med. Ved å delta lærer jeg mer om ulike teoretiske rammeverk og får tips til min egen forskning. Dessuten er det spennende å høre hva andre har tenkt om ulike saker, særlig for meg som er ny, sier Arvidsson.

Hun har nettopp gått i gang med et forskningsprosjekt om surrogati. I Sverige er surrogati ulovlig, så svenske par strømmer til India for å benytte seg av tilbudet der, hvor det er tillatt. Hvordan påvirker manglende reguleringer i det svenske lovverket de involverte? Arvidsson kommer til å undersøke både sosiale, juridiske og helsemessige konsekvenser ved surrogati i begge land. Går alt etter planen kommer hun til å intervjue både indiske surrogatmødre og svensker som benytter seg av surrogati.

Mens hun spiser kommer en forsker bort og tipser om den norske stipendiaten Kristin Engh Førde. Hun forsker også på surrogati og befinner seg for øyeblikket på feltarbeid i Mumbai.

– En viktig side ved internasjonale konferanser er at man får kontakter, sier Arvidsson med et smil, og noterer ned e-postadressen til Førde.

Oppdaterer seg

Når konferansen er over samles en gjeng med kjønnsforskere for å dele erfaringer og innta et siste måltid før de reiser hver til sitt. En av dem er den norske litteraturviteren Sara Orning, som nylig som nylig gjorde ferdig en doktorgrad ved Universitetet i California. Der har hun forsket på kropp og kjønn i moderne fransk film og historisk monster- og medisinlitteratur.

– Jeg har vært lenge i utlandet, og å være på konferansen var en fin metode for å få oversikt over den nordiske kjønnsforskningen på kroppslighet, forteller hun.

– Dessuten har jeg hatt det kjempegøy! Det beste var å oppleve hvordan folk snakket sammen på tvers av fagretninger. Det var lav terskel for å komme med kommentarer og stille spørsmål, selv om mange hadde ulik bakgrunn. Det er lovende for det fremtidige samarbeidet på forskning om kropp og kjønn i Norden, sier Orning.