Åpenhetskultur gjør tause menn til avvikere

‒ Kvinnelige sykepleiere har vansker med å tolke menns behov for omsorg og kontakt. De tolker ofte menns taushet som fornektelse, sier doktorgradsstipendiat Marianne Inez Lien. 

I fire uker har hun fulgt arbeidet på en kreftklinikk for å undersøke hvordan kvinnelige sykepleiere arbeider med mannlige kreftpasienter.

‒ De kvinnelige sykepleierne sliter med å få tak i mennenes emosjonelle reaksjoner, noe stillingsinstruksen forplikter dem til å gjøre. Noen velger å la være, noen prøver å lokke og lirke, noen går direkte til verks og pusher på for å få mennene til å åpne seg. I møte med de fleste kvinnelige pasientene er ikke disse utfordringene til stede.

Problemet oppstår ifølge Lien blant annet på grunn av sykepleiefagets sterke ideal om åpenhet som den eneste riktige måten å takle sykdom på.

Rasjonell uvilje

Lien har intervjuet syv kvinnelige sykepleiere, og hatt uformelle samtaler med leger og annet helsepersonell. Hun har også gjort feltarbeid på to sykepleierutdanninger, og analysert pensum på grunnutdanningen for sykepleiere.

‒ Med bakgrunn i maskulinitetsteori og egne studier innenfor menns helse, så mener jeg det er en mismatch mellom sykepleiens omsorgsteori og det vi vet om hvordan menn flest forstår seg selv. Dette må trekkes inn for å forklare hvorfor sykepleiere tolker menns taushet som fornektelse, mener Lien.  

Ifølge forskning kan menns motstand mot å snakke om problematiske temaer være en rasjonell måte å håndtere problemer på, knyttet til forventninger om maskulinitet og forsørgeransvar. Selvbeherskelse og distanse kan være en form for aktivt følelsesarbeid, ifølge Lien.

Forskning peker også i retning av at kjønn er den faktoren som gir størst utslag på forskjeller i helseatferd, mer enn for eksempel klasse og alder. Menn venter blant annet lengre med å oppsøke helsevesenet, til tross for symptomer på sykdom.

Å snakke med menn

‒ De mannlige pasientene oppfattes på den ene siden som lettere å ha med å gjøre enn de kvinnelige, sier Lien.

‒ De tar ikke ting så tungt. De takler den alvorlige tematikken med humor, og det kan gjøre hverdagen lettere, både for pasienten og sykepleieren.

Samtidig er mennene utfordrende. For mens de kvinnelige sykepleierne opplever at de kjenner seg igjen i de kvinnelige pasientene og intuitivt forstår dem, vet de ikke helt hvordan de skal forstå de mannlige pasientene og deres væremåte.

‒ Det er lett å se hvordan en nyutdannet sykepleier kan ende med å tolke den mannlige pasientens oppførsel stereotypt: «Menn har ikke språk, menn kan ikke snakke». Sykepleierne må bruke sine egne erfaringer for å tolke disse situasjonene, sier Lien.

‒ De lærer ikke noe på utdanningen om at kvinner og menn kan ha ulike måter å håndtere dette på. Og at ikke alle takler kriser gjennom åpenhet. 

Flinke piker og jobbemenn

Det er ikke bare teorien som krever at sykepleier skal få pasienten til å åpne seg. I henhold til arbeidsinstruksen skal de journalføre emosjonelle reaksjoner hos pasienten.

De unge guttene er vanskeligst å få i tale. Fedre i trettiårene kan fortelle at de er redde for å dø fra barna sine. Det tolkes som et resultat av økt likestilling. De eldre mennene bruker mye galgenhumor. De er de minst krevende pasientene. Sent i sykdomsforløpet kan de «gi seg over» og fortelle om engstelse for kona og økonomien.

Sykepleierne oppfatter jobben som en viktig identitetsmarkør for de mannlige pasientene, noe forskning på menn og helse bekrefter. «Jobbemennene» er de som har størst fokus på å holde maska. Dette står i sterk kontrast til den åpenheten som ofte etableres i møte med de kvinnelige pasientene. Ofte kan en sykepleier sitte inne hos en kvinnelig pasient i store deler av dagen og snakke.

Menn som var åpne om følelser og stilte spørsmål om håravfall, ble av en sykepleier omtalt som de som «oppfører seg som kvinner».

En kvinnelig pasient som fulgte et mer mannlig reaksjonsmønster med taushet og beherskelse, ble derimot beskrevet som «flink» av sykepleierne. Hun ble oppfattet som en som bare ønsket å skåne sine omgivelser. Kvinner som stilte litt for mange spørsmål kunne bli tolket som masete.  

Iboende kvinnelig omsorg

Ifølge sykepleieteori er bekjennelse og åpenhet den riktige måten å møte sykdom på. Og det er en overordnet forståelse av at pasienten er kjønnsnøytral. Omsorg skal ytes uavhengig av kjønn.

Lien har blant annet sett nærmere på sykepleiens kanoniske tekster om etikk og omsorgsfilosofi fra 1990-tallet. Forfatterne er kvinnelige sykepleiere: Kari Martinsen fra Norge, Katie Eriksson fra Sverige/Finland, Patricia Benner og Joyce Travelbee fra USA.

‒ Sykepleien er historisk og faglig veldig enkjønnet, og i litteraturen omtales sykepleier konsekvent som «hun», og pasienten som «han», forteller Lien.  

‒ Omsorgsfilosofien er skrevet ut i fra et kvinnelig perspektiv om at omsorg er nedvurdert i samfunnet, og som en motsats til den rasjonelle, mannlige og medisinske teoriutviklingen i faget.

Ifølge Liens analyse er sykepleien for disse teoretikerne et feministisk prosjekt som skal oppvurdere kvinnelige omsorgsegenskaper.

‒ Slik jeg leser Martinsen er hun tydelig på at sykepleie innebærer å gi moderlig omsorg, sier Lien.

‒ Denne omsorgen kan læres, men kvinner har et fortrinn fordi de er kvinner. Martinsens omsorgsfilosofi er tuftet på avhengighet som menneskets grunnvilkår, og hun er derfor kritisk til teorier om egenomsorg og selvhjelp. Hun er opptatt av barmhjertighet og kjærlighet, ikke evidensbasert sykepleie. Hvis du tilfører et kjønnsperspektiv på Martinsens tekster så blir den implisitte kvinneligheten problematisk, hevder Lien.  

Sammen i lidelsen

Omsorgsteorien er dessuten sterkt knyttet til kristne idealer om lidelse og bekjennelse.

‒ Katie Eriksson drar paralleller til Jesu lidelsesprosess, forteller Lien.

‒ Lidelse fremstilles som et drama der man i første akt skal erkjenne lidelsen, i andre akt skal man være i lidelsen, og i tredje akt komme seg ut av lidelsen - som en kamp mellom det gode og det onde. Lidelsen er et ledd i en selvutviklingsprosess. Å ha noen å snakke med i denne prosessen er det viktigste i all krisemestring.

Martinsen skriver at yrkesutøver skal «få frem pasientens fundamentale livssammenheng – vedkommendes lidelses- og livshistorie. Dette er nødvendig».

Teoriene passer best med hvordan sykepleierne erfarer ikke alle, men de fleste av sine kvinnelige pasienter.

‒ Dette åpenhets- og bekjennelsesidealet og fasetenkningen i forhold til mestring kan bidra til at menn tolkes som avvikende, mener Lien.

Sitte-ned-og-snakke  

Lien er opptatt av samspillet mellom teori og praksis, å se på hva tekster får folk til å gjøre.

‒ Det er ikke sikkert at sykepleierne sitter og tenker på hva Martinsen har skrevet. Men hennes omsorgsfilosofi har stor betydning i dette feltet, sier Lien.

‒ Premisset for teoriene synes å være at folk innerst inne ønsker å snakke. Du må bare hente det frem. Avslørende intimitet blir en betingelse for mestring av sykdom. Det blir umulig å gi riktig omsorg til tause menn.  

De mannlige lærerne og sykepleierne Lien snakket med hadde ofte ikke tro på «sitte-ned-og-snakke-om-det» som en måte å være sammen med pasienter på. En av lærerne omtalte det avvisende som «hønemoromsorg». Også enkelte av de kvinnelige sykepleierne stilte spørsmålstegn ved hvorvidt insisteringen på å snakke alltid var riktig. Andre igjen var svært opptatt av «å gå inn i situasjonen» og få mennene i tale.

Fornuft og følelser

Lien stiller spørsmål ved hvorvidt det å snakke om følelser rundt sykdom er frigjørende for alle mennesker.

‒ En konsekvens av sykepleiens kvinnelige regime, og insisteringen på nærhet og avhengighet som grunnprinsipp, er at man devaluerer menns livserfaringer og forsørgerorientering, sier stipendiaten.

Hun leser insisteringen på å få menn til å snakke om følelser som del av en kvinnelig styringspraksis.

Men den «mannlige måten» å oppføre seg på kan få alvorlige konsekvenser.

En av pasientene ved klinikken var en forretningsmann som ble oppfattet som utpreget macho i væremåte, og mente han kunne døyve smertene sine med et glass vin.

Legene var bekymret for at de ikke klarte å tilby optimal behandling fordi han ikke delte informasjon om smerter og bivirkninger. De lurte på om ikke sykepleierne, «dere som er kvinner», kunne få ham til å åpne opp og begynne å snakke.

‒ Kvinnelige pasienter stiller forberedt med spørsmål om håravfall og er oppmerksomme på ulike typer cellegift. Med de mannlige pasientene måtte sykepleierne ofte lokke ut bivirkningene, for å få tilpasset behandlingen, sier Lien.  

Kjønn som vitenskap

Lien mener sykepleiefaget stiller for store krav til sykepleiernes personlige kompetanse.

‒ De sykepleierne jeg snakket med var svært reflekterte. De som står der i situasjonene ser jo at kjønn, alder og sosial status har en betydning. Men de har ikke tilstrekkelig teoretisk kompetanse på dette, mener forskeren.

‒ Den individuelle syke personen er del av en større sosial sammenheng der blant annet kjønn bidrar til å forme den du er og hvordan du håndterer krise og sykdom. Da må de som håndterer de syke ha et visst kjennskap til dette, de må ha et fortolkningsgrunnlag. Det må være vitenskap i kjønnsforståelsen.