Håndverksloven av 1839 og handelsloven av 1842 ga for første gang enslige kvinner egne rettigheter i Norge. Den så kalte kvinneparagrafen i håndverksloven slo fast at «svagelige kvinner over 40 aar, som ikke kunde ernære sig på anden maade» fikk rett til å produsere egne varer. Med handelsloven fikk de også begrenset rett til å drive handel. Slike rettigheter hadde frem til da vært forbeholdt menn av en viss stand.
Det var nemlig kvinneoverskudd i byene. Mellom 1801 og 1835 steg andelen ugifte kvinner med 42 prosent på landsbasis. Mens kvinner fra lavere sosiale lag tok seg arbeid, og bondekvinnene var en integrert og viktig del av gårdsbruket, så var de mange uvirksomme og ugifte borgerlige «tantene» en stor og dyr belastning for staten og for deres fedre med forsørgeransvar.
‒ Loven handlet om å skåne staten og familiefedrene ved å gi ugifte og enslige kvinner mulighet til å tjene til livets opphold ved å gi dem rett til å drive med handel og håndverk, sier historiker Eirinn Larsen.
‒ Og det er et eksempel på at tiltak som har ført til likestilling ofte har hatt helt andre målsettinger enn likestilling mellom kjønnene per se.
Jubileumsverk
Historiker Eirinn Larsen, kulturviter Hilde Danielsen og filosof Ingeborg W. Owesen er de tre forskerne bak boka Norsk Likestillingshistorie 1814 – 2013 som lanseres neste uke. 200 års historie har fått plass på 400 sider, i en jubileumsverdig fargerik og faglig rik bok spekket med bilder. Det er den første og eneste sammenhengende framstillingen av norsk likestillingshistorie til nå.
Historien om likestilling er innvevd i historien om nasjonen Norge, og de tre forskerne har lagt seg på en offentlig linje i framstillingen sin.
‒ Vi er opptatt av det nasjonale og likestilling, sier Hilde Danielsen, som har vært prosjektleder for boka.
‒ Og vi har hele tiden hatt som utgangspunkt at likestilling er noe som blir konstruert og skapt, derfor er det vanskelig å definere det. Likestilling kan handle om klasse, minoriteter, språk og religion. Hovedvekten vår ligger på kjønn, men vi prøver å få frem bredden i begrepet.
Kjønnslikestilling har opp gjennom de 200 årene boken dekker variert mellom å vektlegge kvinners forskjell fra menn, og kvinners likhet med menn. Eller begge deler, samtidig.
‒ Det er også viktig å understreke at dette ikke er norsk kvinnehistorie, eller feminismens historie, sier Eirinn Larsen, som blant annet har skrevet kapittelet «Næringsfrihet som likestilling».
Larsen påpeker at det heller ikke er noe eget forskningsprosjekt som ligger til grunn for boken.
‒ Den baserer seg på tidligere forskning, inkludert vår egen. Vi har bare hatt 1,7 årsverk på denne boken, fordelt mellom oss tre. Og tidshorisonten har vært utrolig kort, vi startet arbeidet i januar 2012. Det er vanskelig å tenke seg at et jubileum som involverte menn ville ha fått like lite å rutte med som oss.
Ukultiverte men frie
Bokens historieskrivning starter i opplysningstiden. Ingeborg W. Owesen viser hvordan de filosofiske ideene om likhet og likestilling kom til Norge fra Europa. Norsk kulturelite var kosmopolitisk og deltok aktivt i både importering og eksportering av tankegods.
En viktig importør av likestillingsfilosofien fra kontinentet var Ludwig Holberg, av Owesen omtalt som Norges første feminist. Han siteres fra forordet til sin bok om heltinner fra 1745. Å utelukke kvinner fra viktige embeter og gjøremål er på linje med å lovfeste at «ingen rødhårede må forvalte deres egen formue, likegyldig hvor meget økonomisk sans de har».
Samtidig traff ideene et samfunn der folk i praksis var relativt egalitære. At Norge ikke hadde en adel og at det var begrensede forskjeller mellom folk satte landet i en særstilling.
Etter sitt besøk i Norge sommeren 1759 skrev den engelske opplysningsfilosofen Mary Wollstonecraft om Norge at «Nordmennene forekommer meg å være det frieste samfunn jeg noensinne har sett.» De var ukultiverte og lite opptatt av litteratur, men pressen var fri, man kunne si sin mening uten å vekke regjeringens mishag, og det fremsto for Wollstonecraft som det minst undertrykkede folk i Europa.
Feminisert handelsstand
Rettighetstenkningen til tross, på 1800-tallet var det økonomiske motiver som lå bak de viktigste endringene som gikk i retning mer likestilling mellom kjønnene. Liberaliseringen av norsk økonomi betydde økende frihet for både kvinner og menn. Næringsfriheten hadde, mer enn den politiske friheten, umiddelbar innvirkning på enslige kvinners rettigheter, heter det i boka.
‒ Jeg mener dette har vært underfokusert i tidligere kvinne- og kjønnshistorie, sier Eirinn Larsen.
‒ Mange som har skrevet denne historien har sympatisert åpenlyst med venstresiden og har ikke ønsket å legge vekt på kapitalismens rolle, hevder historikeren.
§ 101 i grunnloven omhandler næringsfrihet. Her står det at «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfrihet bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden». Det skulle være fritt for alle å starte næringsvirksomhet og tjene til livets brød.
«Alle» betydde selvsagt ikke absolutt alle. Striden om næringsprivilegier holdt seg utover 1800-tallet, og kvinners inntog på markedet var ikke den største bekymringen. At alle menn skulle ha lik handelsrett var en trussel mot dem som var vant til privilegier. Jøder og andre innvandrede handelsmenn ble også oppfattet som en trussel. Den største konkurransen kom dog fra importerte utenlandske billigvarer.
Kvinnene ventet ikke med å ta i bruk sin nye rett til å drive handel. Larsen beskriver utviklingen i Kristiania som en «feminisering av handelsstanden». Ved utgangen av 1880-årene var 38,9 prosent av Kristianias nye handelsberettigede kvinner.
Borgere derimot, det var de ikke. Handelsloven fra 1842 skiller klart mellom «mannlig handelsborgerskap» og «kvinnelig næringsrett». Kvinner kvalifiserte ikke til å stemme, og kunne dermed ikke være handelsborgere. De skulle uansett ikke bli næringslivsaktører på linje med menn. De skulle bare forsørge seg selv, så mennene og staten slapp det. De enslige, vel å merke. Gifte kvinner ble ikke innlemmet i handelsretten før i 1894.
Kvinnesakskvinnene
Motivasjonen for å gi kvinner rett til å drive med håndverk i 1839 var å spare staten for penger. Men lovens implikasjoner gjorde at den ble et symbolsk utgangspunkt for 1880-årenes borgerlige kvinnesaksbevegelse.
Mellom 1880-1900 utviklet det seg nye kvinneidealer, og kvinner inntok nye roller i offentligheten. De kom seg inn på universitetet, noen få av dem. De skrev bøker og debatterte. Og de organiserte seg.
Ibsen skrev Et dukkehjem, Munch malte seksuelle kvinner, Camilla Collett startet en leseforening for kvinner, Aasta Hansteen skrev debattinnlegg i avisene og Gina Krog startet Norsk Kvindesags Forening.
Da som nå var ikke kvinnesakskvinnene enige seg i mellom. Skulle man gå inn for stemmerett for alle, eller stegvis innføring? Eller holdt det kanskje å bedre kvinners økonomiske kår? Krog var radikal og ville ha stemmerett for alle kvinner. Hun brøt ut og stiftet nye foreninger når hun ikke fikk flertall for sitt syn.
Penger og politikk
Det var en skremmende tanke i seg at alle menn på lik linje skulle ha stemmerett. Da dette omsider ble innført i 1898, ble stemmerett for kvinner med en viss inntekt et tema.
‒ Å inkludere menn som hadde bidratt lite over skatteseddelen var forbundet med farer som revolusjon, massedemokrati og løpske statsbudsjetter, forklarer Larsen.
‒ De første stemmerettsendringene til fordel for norske kvinner handlet således om å dempe effekten av at alle menn fikk stemmerett. Vedtaket om begrenset lokal kvinnestemmerett i 1901, og begrenset statsborgerlig stemmerett i 1907, viser økonomiens sentrale stilling i utviklingen av det demokratiske Norge. Veien til stemmerett gikk via økonomiske rettigheter.
At kvinnestemmeretten ble modifisert etter kvinners økonomi og klasse undergravde muligheten for samarbeid mellom kvinner. Arbeiderklassens kvinner og de borgerlige stemmerettskvinnene fant aldri riktig sammen, verken på 1800-tallet eller i senere tid.
Det gikk selvsagt også partipolitikk i det. Da Venstre fikk flertall for sitt forslag om statsborgerlige rettigheter til alle menn i 1898 gikk Høyre – tidligere prinsipiell motstander av kvinnestemmerett – inn for statsborgerlig stemmerett for velhavende kvinner. Tanken var at disse kvinnene ville stemme på Høyre, og det gjorde de.
‒ Kvinnenes valgdeltakelse var svært høy i 1909, forteller Larsen.
‒ De avgjorde faktisk regjeringsutfallet ved å stemme langt mer konservativt enn mennene.
Husmoren og forsørgeren
Da stemmerett for kvinner ble innført i 1913 ofret ikke Aftenposten mer enn en notis på å formidle nyheten. Kontroversene var over lenge før vedtaket ble fattet. Luften gikk også ut av kvinnebevegelsen.
I overgangen fra bondesamfunnet til industrisamfunnet ble husmoren og forsørgeren de nye kvinne- og mannsidealene. Med dertil hørende ulike oppgaver i samfunnet, og ulik lønn for lik jobb. Velferdsstaten ble bygget på en forståelse av kjønnene som forskjellige, men likeverdige.
Både arbeiderpartiets og fagbevegelsens politikk og innflytelse hadde en konserverende effekt på forståelsen av kjønnsroller i samfunnet. Barnetrygdreformene gikk ut på at mor skulle være hjemme med barn, og ekteskapsloven fra 1927 la til rette for at kvinner ble forsørget gjennom å være husmødre.
‒ Den ideologisk motiverte modellen som blir normen i mellom- og etterkrigstida er en forskjellsmodell, der kvinner og menn er satt til å innta komplementære oppgaver og roller i samfunnet. Dog med helt ulik avlønning og med den heterofile kjernefamilien som utgangspunkt, sier Danielsen.
Samtidig ble yrkesdeltakelse for kvinner stadig viktigere, og både utdanningsrevolusjonen og tilgang på prevensjon var på vei.
Opprøret
‒ Vi var tidlig ute med stemmeretten, men utover det har ikke Norge så mye å vise til, ifølge prosjektleder Hilde Danielsen.
Husmoridealet og forskjellstenkningen sto sterkt og preget politikken i store deler av 1900-tallet.
‒ Opprøret som kom på 70-tallet kom av en grunn, sier kulturviteren.
Allerede i 1913 foreslo Katti Anker Møller legalisering av abort. Først i 1978 vant kvinnebevegelsen kampen om selvbestemt abort i Norge. Samme år ble likestillingsloven vedtatt.
‒ Vi har valgt å kalle denne omveltende perioden i norsk historie for «det lange 70-tallet», fordi den inkluderer endringer som startet på 60-tallet, og som ble konsolidert på 80-tallet, sier Danielsen.
‒ Det er i perioden 1960-1990 at kvinner for alvor tråkker ned dørstokkene til universitetene og inntar arbeidslivet på nytt – denne gangen som velferdsstatens arbeidere. Dette ledet opp til kvinnekuppene i politikken, og ikke minst Gro Harlem Brundtlands kvinneregjering i 1986.
Men kvinnebevegelsen på 70-tallet fikk ikke gjennomslag for alle sine ideer. De var for eksempel kraftig i mot selve likestillingsbegrepet og likestillingsloven.
‒ Det som gjorde bevegelsen betydningsfull var at myndighetene gikk dem i møte med reformforslag, sier Eirinn Larsen.
‒ Det betyr at den likestillingspolitiske arven vi bygger på i dag ikke er et avtrykk av kvinnebevegelsens krav, men en modifisert og myndighetsdefinert form av disse.
Likestillingslandet
Utnevnelsen av Brundtlands regjering, med åtte kvinner og ti menn, var den første begivenheten der Norge framsto som likestilt overfor omverdenen siden innføringen av allmenn stemmerett i 1913, ifølge Danielsen.
Siste kapittel i boka om likestillingshistorien tar for seg 90-tallet og frem til i dag, og viser blant annet hvordan likestillingsbegrepet nå er utvidet til å også omfatte blant annet seksuelle, etniske og religiøse minoriteter. Og hvordan likestilling på kort tid har blitt en norsk verdi som nasjonen måler andre opp mot og markedsfører seg med.
I sin gjennomgang av kvoteringsloven i næringslivets styrer viser forskerne hvordan likestilling blir depolitisert. Som på 1800-tallet er argumentet nå økonomisk; det er lønnsomt med kvinner i styrene. Dette har vært en viktig forutsetning for at kjønnslikestilling i dag har blitt en norsk merkevare som alle slutter opp om.
En av de største likestillingsutfordringene fremover defineres derfor av bokens forfattere som «forestillingen om at Norge er verdensmester i likestilling».
Første versjon
Det kunne lett ha blitt et flerbinds verk. Det kunne også ha blitt forsket mer, på minoriteter, og særlig på menn og mannlighet, mener Larsen og Danielsen.
‒ Vi har et tydelig mannsperspektiv i boka, men vi skulle ønske at det var mer, og at det fantes mer å bygge på der, sier Danielsen.
‒ Det er faktisk et reelt problem ikke bare for norsk kjønnsforskning, men også for utformingen av norsk likestillingshistorie, mener Larsen.
Og de innbyr til motfortellinger og andre historieskrivninger om den norske likestillingen. Den første likestillingshistorien er skrevet, men den ønsker ikke å stå alene.
Les også: Maktkamp, demonstrasjoner og moralsk panikk: Abort har skapt debatt i 100 år
Hilde Danielsen er forsker II i kulturhistorie ved Uni Rokkansenterert i Bergen.
Eirinn Larsen er postdoktor i historie ved Handelshøyskolen BI.
Ingeborg W. Owesen er postdoktor i filosofi ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.