Siri Vangen: Fanebærer for kvinners helse

– Vi er nødt til å gi mennesker en god start på livet. 

Siri Vangen snakker med mild stemme der hun sitter på kontoret sitt, godt bortgjemt i Rikshospitalets fjerde etasje. Men bestemt er hun. Vangen har jobbet med kvinnehelse siden den gangen nesten ingen brydde seg om det, og nå ser hun ting som uroer henne. 

– Vi skal spare, spare, spare. Jeg skjønner jo at det må til. Men den sparingen som skjer nå, er ødeleggende for å kunne drive godt. Jordmødrene forsvinner fra fødeavdelingene og over til det private på grunn av dårlige arbeidsforhold. 

Om hun skulle diskutert ett tema med helse- og omsorgsministeren, ville det vært dette. 

– Det er jo livets begynnelse det handler om. Grunnlaget for hele befolkningens helse. 

– Hva frykter du? 

– At vi ikke skal ha bemanning til å fange det opp når et barn er truet og må forløses. Ofte har vi ingen tid å miste.

En bauta innen kvinnehelse  

Vangen har ledet Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning ved Oslo universitetssykehus siden 2010, fire år etter at det ble etablert. Det som den gangen var et nesten ikke-eksisterende forskningsfelt, har nå blitt et allment kjent tema. Kvinners helse har hatt sitt eget offentlige utvalg, og det har også fått sin egen strategi, lansert av helse- og omsorgsministeren i 2024. 

Senteret Vangen leder, har vært viktig for å styrke kunnskapen. En av kollegaene beskriver henne som «en tydelig bauta, tross sitt milde vesen».

– Jeg har aldri hatt noen strategi for å bli en kjent forsker. Ikke i det hele tatt. Jeg liker ikke for mye oppmerksomhet, sier hun selv. 

– Hva har drevet deg? 

– Nysgjerrighet. Og så tror jeg at jeg har hatt en sånn … jeg gir ikke opp. 

Nasjonale sentre har en tendens til å dø ut. Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning har bare styrket seg. Høsten 2025 oppretter de kunnskapsbasen Kvinnehelseportalen.no, i samarbeid med Kilden kjønnsforskning.no, som skal samle oppdatert informasjon om kvinnehelse på ett sted. 

Men senterets liv har ikke vært problemfritt, ifølge Vangen. 

– Vi har vært mye på barrikadene for å passe på at midlene ikke plutselig gikk andre veier i systemet. Vi ble også et slags foregangssenter, som tidlig startet med webinarer, blogg på forskning.no og podkast. De kunne ikke bare legge oss ned. 

Livet som fødselslege 

Temaene kvinners helse, fødsler og migrasjon har fylt arbeidsdagene hennes så å si hele livet. Kanskje hadde foreldrene en betydning: Hun husker at moren, som var bibliotekar, snakket varmt om legeyrket fordi du da kan hjelpe andre. 

Faren var ingeniør i Norsk Hydro og reiste verden rundt. Når han kom hjem med gjenstander som et koptisk kors fra Etiopia, dukker fra Russland og jeans fra USA, skjønte Siri Vangen at det fantes en verden som var større enn Bærum, og større enn Haugesund, stedene der hun vokste opp. 

– Mange kollegaer strevde med små eller ingen funn i sine analyser. Men jeg hadde svære funn! 

Studier i sosialantropologi og medisin ble en faglig miks som skulle prege forskningen hennes. Men først jobbet hun som fødselslege i klinikken. 

– At jeg valgte den spesialiseringen jeg gjorde, handlet nok mye om at det føltes litt lettere enn å jobbe med alvorlig sykdom. Jeg fikk være med på noe livgivende. 

En annen årsak var at hun opplevde feltet som relativt lite påvirket av farmasøytisk industri. 

– Det er jo delvis riktig. Samtidig har fødselsvitenskapen hatt enorm nytte av utviklingen i moderne medisin etter krigen. Med antibiotika, kan du tenke deg! De døde av mye før, disse damene. Også muligheten til å gjøre blodoverføringer har betydd mye. 

Veien inn i forskningen 

Å følge opp gravide og barna de bærer på, opplevde hun som givende. Også fødsler likte hun å være med på. Ellers husker hun det som spesielt gøy å operere kvinner med urinlekkasje, et nokså vanlig problem hos kvinner.

– De var så takknemlige! Jeg tror de var glade nesten bare for å få oppmerksomhet. Har du urininkontinens, må du jo være i nærheten av do hele tiden. Du går bare og er redd for å tisse på deg. 

Etter hvert ble hun trebarnsmor selv, noe som gjorde livet til en nesten umulig kabal, selv med velvillige besteforeldre. Også barnas far jobbet som lege. Slik hadde det seg at Vangen begynte å forske – da kunne hun styre sin egen tid. 

– Dessuten var det så mange ting jeg var nysgjerrig på, blant annet alle disse nye landsmennene våre som kom fra fattigere land. Hvordan gikk det med dem når de skulle ha barn? At jeg lurte på det, hadde nok med sosialantropologien å gjøre. 

Det skulle bli tema for doktorgraden hennes. 

– Mange kollegaer strevde med små eller ingen funn i sine analyser. Men jeg hadde svære funn! I tillegg var det noe nytt. Det var jo ingen som hadde forsket på dette før. 

Krevende å snakke om migranters problemer 

Et viktig budskap fra Vangens tidlige forskning er at enkelte innvandrergrupper er mer utsatt for svangerskapskomplikasjoner enn andre. Barna deres er også mer utsatt for dødsfall i tiden rundt fødsel.   

Tematikken har blitt fulgt opp ved Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning, som har hatt migrasjonshelse som et satsingsområde helt siden oppstarten. 

– Når det gjelder kunnskap om kjønnsforskjeller i helse, er vi bare i startgropen.

Men Vangen har opplevd det krevende å snakke om temaet offentlig. 

– I starten var jeg mye ute og kommuniserte, men det ble vanskelig å snakke om det på en måte som ikke stigmatiserer allerede stigmatiserte grupper, sier hun. 

Løsningen ble å ansette stipendiater – gjerne stipendiater som selv hadde innvandrerbakgrunn. Da kunne de kommunisere. Og disputere. Til nå har senteret kvittert ut nesten 40 doktoravhandlinger, mange av dem om migrasjonshelse. 

En sjelden fugl 

Disse forskerne dytter Vangen gjerne fram. Og nettopp dét er typisk henne, ifølge kollegaer: «Det er mange i forskningsverdenen som har behov for å synes og høres. Siri lar andre få komme til. Hun er en sjelden fugl,» sier en av dem.

– Det er jo en gjengs oppfatning at hvis du skal studere andre miljøer, må du ha med deg folk fra det miljøet, sier Vangen selv. 

Men hun liker seg også i bakgrunnen. Hun grudde seg for eksempel til dette intervjuet. Hun grudde seg også da Universitetet i Oslo nylig arrangerte et seminar til ære for henne. 

– Tenker du at det ikke er fortjent? 

– Jo, det er kanskje fortjent, men … alle andre har jo også … Altså, det blir litt mye. De tingene jeg har gjort, har jeg faktisk gjort sammen med andre. Det er ikke bare min fortjeneste.

Da Sylvia Brustad skulle føde 

– Hva er du stolt av? 

– Jeg er jo litt stolt av dette senteret, da. At vi har klart å holde det gående i alle disse årene. Men igjen, det har vært et felles prosjekt.   

Lavmælt og humørfylt forteller hun om hva som lå bak da senteret ble startet den gangen i 2006. 

En kvinne kom til Rikshospitalet for å føde, og det var Sylvia Brustad, den gangen helse- og omsorgsminister. Da så en engasjert avdelingsoverlege sitt snitt: Han oppsøkte den fødende og overbeviste henne om at Norge trengte et senter for kvinnehelseforskning – som måtte ligge på Rikshospitalet. Etter en del fram og tilbake og beskjeder fra departementet om at midlene måtte lyses ut, fikk hun til slutt viljen sin. 

– Det ble mye styr. Resten av kvinnehelsemiljøet i Norge ble sjalu og sinte. Det er egentlig utrolig at senteret ble etablert! 

Den lille (?) forskjellen 

I dag vet vi mer om kvinners helse enn noen gang. For eksempel er det nå kjent at hjertesykdom og hjerneslag kan gi ulike symptomer hos kvinner og menn, og at samme medikamenter kan påvirke kvinner og menn forskjellig. 

Likevel: 

– Når det gjelder kunnskap om kjønnsforskjeller i helse, er vi bare i startgropen, sier Vangen.  

– Mye forskning tyder nå på at livet i magen danner grunnlaget for barnets helse senere. 

Mye medisinsk forskning har blitt gjort utelukkende på menn. 

– Det er jo mye dyrere å ha med både kvinner og menn. Og kvinnene har menstruasjoner og alt mulig annet rart og passer liksom ikke inn. Men på grunn av de biologiske forskjellene, er det kjempeviktig at de er med. 

Hvor kvinnehelseforskningen befinner seg om tjue år? Iallfall et helt annet sted enn i dag, ifølge professoren. 

– Jeg tror at vi da vil vite mye mer om forskjellene i sykdomsmønstre. For eksempel vet vi nå at flere kvinner har immunologiske sykdommer, men vi vet ikke nok om hvorfor. Mye tyder på at forklaringen ligger i genetiske forskjeller mellom kjønnene. 

Boken som dro til Kairo 

Siri Vangen har ikke bare jobbet. Hun har oppdratt tre barn, og snart får hun sitt barnebarn nummer tre. Hun har lagt bak seg utallige timer med hagearbeid, noe hun elsker. 

Og hun har reist: overnattet på toppen av Kheopspyramiden i Kairo («vi skulle se på soloppgangen, men det var jo overskyet!»), vandret i norske fjell og skoger og i Atlasfjellene i Marokko. 

Hun har også gitt ut en populærvitenskapelig bok – hun ler når hun forteller om den. Først ga hun og medforfatteren nesten opp å få en forlagsavtale, så ble boken om livet i magen en suksess, til og med i Egypt.

– Jeg kan nesten ikke fatte det. Men samtidig tror jeg at en sånn bok kan være viktig nettopp der. Mange har lite skolegang, og det å vite at barnet i magen kan høre det du sier, smake det du spiser og lytte til musikken du hører på … det er faktisk kjempeviktig. Mye forskning tyder nå på at livet i magen danner grunnlaget for barnets helse senere. 

Det går fort å rive ned 

Og da er vi tilbake der vi begynte. For er det én ting Siri Vangen brenner for, er det en god start. Om ett år blir hun selv pensjonist, men mange vil komme etter henne, og hun håper at innstrammingene i helsesektoren skjer med klokskap. 

I dag er Norge et av verdens tryggeste land å føde i. Men all framgangen som har vært de siste tiårene, både innen forskning og behandling, skal vi ikke ta for gitt, ifølge Vangen. 

– Får vi en kompetanseflukt ut av avdelingene, noe vi allerede ser skje, er det et stort problem. Det tar veldig lang tid å bygge opp avanserte medisinske fagmiljøer, men det går fort å rive dem ned. 

Det arbeidet som gjøres på landets fødeavdelinger fortjener en spesiell plass, nettopp fordi det handler om livets begynnelse, mener hun. 

Hun håper også at kvinners helse vil fortsette å være et prioritert felt. 

– Det er jo kvinnene som bærer barna frem. Siden livet i livmoren er så viktig for helsen senere i livet, mener jeg at vi kan sette likhetstegn mellom god kvinnehelse og god folkehelse, sier Siri Vangen.