Full fart mot et likestilt Agder

– Agderfylkene har absolutt utfordringer når det gjelder likestilling. Men ingen steder har jeg møtt større lokalt engasjement for å gjøre noe med denne situasjonen. Misnøyen med bunnplasseringen er stor blant politikere og næringslivsledere i regionen. De vil kvitte seg med stempelet om at de hører hjemme i den mørke middelalder, sier forsker Beret Bråten. 

Agderfylkene havner sammen med Rogaland på bunnen når det gjelder likestilling, ifølge SSBs oversikt over kjønnslikestilling i norske kommuner. En viktig grunn til det er at kvinner har en svakere tilknytning til arbeidslivet enn i resten av landet. Mange jobber deltid, og en del velger å være heltids hjemmeværende når de får barn. 

Likestilling i arbeidslivet, ikke bare i familien

Svært mange offentlige tiltak for å øke likestillingen er rettet mot familien – med fedrekvoten som et eksempel. I 2012 kom Likestillingsutvalget med sin andre og siste utredning, hvor de påpekte at det er i arbeidslivet de største utfordringene for likestillingen ligger nå. Lav kvinneandel i ledelse, store kjønnsforskjeller i utdanningsvalg, et kjønnsdelt arbeidsmarked og langt flere kvinner enn menn i deltidsstillinger er noen av problemene utvalget pekte på.

Utvalget anbefalte blant annet et trepartssamarbeid mellom myndighetene og organisasjonene for arbeidsgivere og arbeidstakere for å ta tak i disse problemene.

– De nasjonale myndighetene har så langt ikke fulgt opp forslagene fra Likestillingsutvalget. Men på Agder er dette tatt på største alvor. I fraværet av nasjonale tiltak, har man her sett seg om etter andre mulige virkemidler, forteller Bråten.

Vest-Agder og Aust-Agder fylkeskommuner satte i gang et forprosjekt for å utrede en standard for kjønnslikestilling og mangfold i bedriftene. Forprosjektet er utført av Bråten i samarbeid med kollegene Anne Hege Strand og prosjektleder Ragnhild Steen Jensen. 21. august lanserer de sin rapport i Grimstad.

Må sette krav det er mulig å oppnå

En standard for likestilling og mangfold må fungere for bedrifter uavhengig av bransje og størrelse, konkluderer forskerne.

– Det betyr at kravene ikke kan være absolutte. Det skyldes ikke manglende ambisjoner, men det er viktig at å unngå at bedrifter kan unnskylde seg med at kravene er uoppnåelige, sier Bråten.

Forskerne anbefaler derfor et sett med prosesskrav for å oppnå sertifisering som likestillings- og mangfoldsbedrift. Bedrifter som ønsker sertifisering må vise til at de driver planmessig og målrettet likestillingsarbeid.

Seks krav

Rapporten inneholder forslag til seks krav eller indikatorer en standard kan inneholde.

• Bedriften må haen handlingsplan for likestillings- og mangfoldsarbeid.
• Handlingsplanen må være forankret i ledelsen.
• Bedriften skal legge til rette for kjønnslikestilling og mangfold i rekruttering og ved internt opprykk.
• Bedriften skal jobbe mot seksuell trakassering og for likelønn.
• Det skal være rom for varig eller midlertidig tilrettelegging av arbeidssituasjonen for medarbeidere med særlig behov.
• Bedriften skal tilstrebe heltidsstillinger.    

Heltid som norm

På Agder jobber en stor del av den kvinnelige arbeidsstyrken i reduserte stillinger. Men for å få bli sertifisert som likestilt bedrift, skal heltidsstillinger være normen i bedriften, ifølge forslaget i rapporten. Det skal være mulig for ansatte som har behov for redusert arbeidstid i perioder å få dette, men dette skal bare innvilges for en periode, for eksempel ett år. Ved søknad om forlengelse skal sjefen ta en samtale med medarbeideren før videre deltid eventuelt forlenges. 

– Mange kvinner ønsker å jobbe deltid mens de har små barn. Kan en slik praksis gjøre at de ikke føler seg velkomne på arbeidsplassen?

– Det kan godt hende at dette blir en litt ubehagelig samtale for noen. Det innebærer at sjefen blander seg inn i familielivet, for eksempel ved å spørre om det ikke er pappas tur til å jobbe redusert. Målet er at forhandlinger om hvordan få hverdagen til å gå opp ikke lenger bare skal foregå på hjemmebane, sier Bråten.

Engasjerte bedriftsledere

En viktig del av prosjektet var fokusgruppeintervjuer med representanter fra bedrifter på Agder. Både offentlige og private bedrifter var med. I tillegg deltok representanter fra LO og NHO i regionen.

I gruppeintervjuene tok forskerne blant annet opp spørsmål om hva deltakerne så som de viktigste likestillingsutfordringene i sin bedrift.

I likhet med oppdragsgiveren Agder fylkeskommune var også bedriftene opptatt av likestilling på andre områder enn kjønn.

– Flere av disse bedriftene hadde mange ansatte med innvandrerbakgrunn, men ofte bare på lavere nivå. De ønsket at etnisk mangfold skulle gjenspeile seg også i ledelsen. Jeg ble dessuten positivt overrasket over hvor opptatt ledere var av å ha rutiner for å legge til rette for ansatte ved sykdom eller når de var i vanskelige livssituasjoner.

Engasjement alene ikke nok

Selv om deltakerne var opptatt av likestilling, drukner dette arbeidet ofte i den daglige donten ute i bedriftene. For å løse dette, trengs både verktøy for å holde fokus på oppgaven, og tilgang på ekspertise.

- Det trengs metoder som gjør det mulig å jobbe planmessig med dette i bedriftshverdagen. Det er ikke alle gitt å vite hvordan man får til likestilling. Det er stort behov for å tilføre kompetanse og en standardløsning for bedriftene, sier Bråten.

Men hvordan lage en slik standard? Dette ble diskutert i gruppene, og forskerne har sett på lignende ordninger i andre land og andre områder for å finne inspirasjon.

Standard for å ta vare på mennesker

Standard er et kjent begrep i næringslivet. Det er mest vanlig brukt om tekniske krav – for eksempel våtromsstandard, eller krav til hvordan en stikkontakt skal se ut. Slike standarder er viktig for næringslivet, for å unngå at enkeltbedrifter slurver for å spare penger. I Norge er det Standard Norge som er størst på å utvikle standarder, mens Norske Veritas står for sertifisering av bedrifter.

– Etter hvert har vi også fått samfunnsstandarder og standarer som også tar vare på mennesker i bedriftene, forklarer Bråten.

Samfunnsstandarder er ofte veiledende, og har ingen form for sertifiseringen eller kontroll. Et eksempel er ISO 26 000, som er en internasjonal avtale som omfatter miljø, arbeidstakerrettigheter, forbrukerrettigheter, likestilling og menneskerettigheter.

Forskerne anbefaler imidlertid å utvikle en standard som gir sertifisering. Fordelen med dette er at bedriftene får definerte mål å rette seg etter, og at bedrifter som sertifiseres gis et kvalitetsstempel det er verdt å strekke seg etter.

Frankrike som foregangsland

I Skandinavia skryter vi av å være verdensmestere i likestilling, men vi er ikke alltid best. I jakten på virkemidler rettet forskerne blikket mot Frankrike, som i 2004 innførte ordningen Label Egalité professionnelle. Dette er en merking som gis til bedrifter som har en vellykket strategi for likestilling. Standardkravene er utviklet i samarbeid mellom politiske myndigheter og arbeidslivsorganisasjonene.

Noe tilsvarende finnes på Island, som er i ferd med å innføre en standard for likelønn. 

Beslutningstakerne på Agder har også hentet inspirasjon nærmere hjemme: Det var i Agder at Miljøfyrtårn-ordningen hadde sin begynnelse. Stiftelsen Miljøfyrtårn sertifiserer virksomheter som vil dokumentere at de arbeider systematisk med miljøvern, og omfatter alle typer bedrifter, fra barnehager til storindustri. En bedrift som ønsker å bli miljøfyrtårn får hjelp fra lokale konsulenter til å utvikle en handlingsplan og mål for å gjøre bedriften mer miljøvennlig.

I rapporten diskuterer forskerne både muligheten for at en sertifisering av likestilling og mangfold kan gjøres gjennom Standard Norge, og via en tilsvarende stiftelse som Miljøfyrtårn.

Veien videre

For at dette skal bli en nasjonal standard og et nyttig verktøy for bedriftene, må det mer forskning til, og mer penger.

– Det trengs et pilotprosjekt hvor dette testes ut i noen bedrifter. Men for at det skal la seg gjøre, må antakelig nasjonale myndigheter bidra litt. Piloten kan gjerne utføres i Agder – det vil ikke være vanskelig å finne bedrifter der som er interessert i å prøve. Men de må se at det er et poeng i dette, og at det er håp om at det kan bli en permanent, nasjonal ordning.

Bråten mener imidlertid at det er grunn til optimisme.

– Miljøfyrtårn startet i det små, nettopp i Agder. Det tok noen år, men nå har det en fast post på statsbudsjettet og stor rekkevidde, avslutter hun.