Kvinnelige soldater: Fredsbevarende engler eller like tøffe som gutta?

– Kvinnelige soldater anses å ha en ekstraverdi i FNs fredsbevarende operasjoner. De forventes å ha større empati med lokalbefolkningen enn mannlige kolleger. Samtidig er det veldig viktig for FN å vise at kvinnelige soldater er like kompetente som de mannlige, sier Paul Higate, forsker ved University of Bristol, UK.

På den ene siden framstilles derfor kvinnelige soldater som smilende, vennlige og tillitvekkende. Se video på Youtube.

På den andre siden finnes det også informasjonsvideoer hvor kvinner trener og deltar i operasjoner sammen med mannlige soldater.

– Her viser man at kvinnene ikke står tilbake for menn, de er like gode soldater. De bærer våpen, de marsjerer, og de møter kravene til en soldat. Dette spiller inn i et kjønnet hierarki: kvinnene må være «en av gutta», mener Higate.

Det maskuline gis høyere verdi

Higate er opptatt av hva FN-soldatenes fysiske tilstedeværelse har å si for det som skjer.

– Uten FN-soldatenes tilstedeværelse kan ikke fredsbevaringen foregå. Det er via disse soldatkroppene at makt utøves – gjennom kroppene knyttes situasjoner «på bakken» til overnasjonale avgjørelser.

I disse situasjonene må kvinnelige soldater være like fysisk effektive som sine mannlige kolleger. Ifølge Higate kommer et tydelig kjønnshierarki fram i videoer som viser kvinnelige soldater som kompetente, veltrente og bestemte. Det maskuline og det feminine sammenlignes, og det maskuline gis høyere verdi.

– Ved stadig å insistere på at kvinner kan bli like gode soldater som menn, bekrefter man samtidig den forskjellen man ønsker å få bukt med. Og forskjeller mellom menn ignoreres, sier han. 

Kjønn viktigere enn kultur

Samtidig forventes altså kvinner å være mer empatiske. I promotering av fredsbevarende styrker kommer dette implisitt eller eksplisitt til syne at kvinner ofte framstilles som mødre, eller potensielle mødre.

Higate mener at ideen som ligger under disse forestillingene, er at kjønn trumfer kulturelle forskjeller. En kvinnelig soldat, selv hvis hun ikke snakker lokalbefolkningens språk, framstilles som bedre til å skape kontakt med kvinner og barn enn en mann som selv kommer fra lokalbefolkningen.

– Det foregår en politisering av den myke, kvinnelige kroppen som et verktøy for endring. Kvinner framstilles som ikke-voldelig og empatisk i situasjoner hvor soldatene omgås lokalbefolkningen.

– Slutt å snakk om kjønn

Higate vil vekk fra fokuset på forskjeller mellom menn og kvinner, og heller legge vekt på praktiske og kulturelle faktorer.

– Det ville være langt bedre om man satte søkelys på effektiviteten til troppen som helhet enn å fokusere på den enkelte soldats kjønn.

– Faktum er at vi ikke vet hvordan kvinner fungerer i felten, for det er så få av dem. Per i dag er 120 av 10 000 soldater i fredsbevarende operasjoner kvinner, sier Higate.

Perfekt laboratorium for studier av maskulinitet

Paul Higate holdt foredrag på seminaret «Gendered peacekeeping: Beyond the female body?» på NUPI 11. desember i fjor. Hele seminaret kan ses på Youtube.

Her presenterte også stipendiat Randi Solhjell funn fra en rapport om hvordan man snakker om kjønn i fredsbevarende operasjoner i afrikanske land.

– Fordi det er så stor overvekt av menn i militæret, er det et perfekt laboratorium for å studere maskulinitet og makt, sier Solhjell.

FN-resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet har i stor grad bidratt til politisk oppmerksomhet rundt at både kvinner og menn er viktige og relevante i fredsbevarende operasjoner, og til erkjenning av kvinner som ofre for krig.

Solhjell og kollegaen Ingvild M. Gjelsvik undersøkte hva begrepene kjønn og kjønnsperspektiver faktisk betyr i policy og praksis i FNs fredsbevarende operasjoner, og drøftet det opp mot queerteori og feministisk teori.

Fortsatt tradisjonelle kjønnsidealer i militæret

Til tross for at det skjer viktige utviklinger både i FN-systemet i innenfor akademia, fant forskerne at man på policy- og praksisområdet har kommet mye kortere. Her er perspektivene langt mer essensialistiske. Dette innebærer for eksempel at det å være fredelig antas å være noe iboende kvinnelig. Det ses altså ikke noe som er tillært gjennom samfunnsnormer, kultur, identitet eller andre faktorer.

Det er fortsatt tradisjonelt maskuline verdier som rår i internasjonale fredsoperasjoner. Der kvinner trekkes inn i diskusjonen handler det hovedsakelig om at de må beskyttes av menn.

– I fredsforhandlinger har vi typisk kjernesaker og «ekstrasaker». Spørsmål om kvinner, enten som fredsskapere eller ofre for seksuell vold, er ekstrasaker. Når bare menn møtes rundt forhandlingsbordet nevnes ikke kjønn, kvinner eller barn.

– En troppsjef i den fredsbevarende operasjonen i Kongo (MONUSCO) mente det var helt unødvendig å snakke om kjønn – for her er det jo bare menn, forteller Solhjell.

Å snakke om kjønn er å snakke om kvinner

Også i FNs resolusjon 1325 brukes kjønn kun i betydningen kvinner. Solhjell finner heller ikke at menn er synliggjort i policy-dokumenter. Menn nevnes sjelden, og der de nevnes er det implisitt som makthavere og potensielle overgripere.

– En slik holdning overser ikke bare det faktum at menn har kjønn – den ignorerer også at ikke alle menn har makt eller er opprørere. Og det overser at også menn er ofre for seksuell vold i krig så vel som fred, påpeker Solhjell.

Forskeren viser til det Laura Sjoberg og Caron Gentry har kalt malestreaming. I stedet for gender mainstreaming, altså at det i alle prosesser skal vurderes om en beslutning får ulike følger for menn og kvinner, får stereotype mannlige normer fortsatt gjennomsyre de fleste avgjørelser i det fredsbevarende arbeidet.