Nancy Fraser: Mener feminismen spiller på lag med nyliberalismen

Kritikken fra den amerikanske politiske filosofen Nancy Fraser er nådeløs. 1970-tallets radikale feminisme, var sammen med andre revolusjonære bevegelser mot krig, fattigdom og kapitalisme, et mektig, men kortvarig øyeblikk.

Så kom Reagan, Thatcher, økonomiske kriser og nedbygging av velferdsstaten. Og jo mer nyliberal verden ble, jo mer nyliberal ble feminismen, hevder Fraser, som nylig var på norgesbesøk.

Noen må koste opp det knuste glasstaket

Fraser bruker Hilary Clinton og Facebook-sjef Sheryl Sandberg som eksempler på det som er galt med dagens feminisme.

Clinton kan bli USAs første kvinnelige president, mens Sheryl Sandberg blir hyllet som en av de mest innflytelsesrike kvinnene og feministene i verden etter utgivelsen av boka Lean in: Women, work and the will to lead. Boken handler om hvordan kvinner skal ta plass og klatre til topps på karrierestigen - et velkjent debatt-tema i styrekvoterings-Norge.

Men en kvinnelig statsminister eller toppleder er ikke nødvendigvis en udelt positiv feministisk seier, ifølge filosofen.

‒ Når Hillary knuser glasstak er hun avhengig av at det finnes kvinner der som kan koste opp det knuste glasset etter henne. Sandberg er avhengig av at det finnes noen der som kan ta seg av omsorgsarbeidet mens hun satser alt på karrieren.

Langt fra likestilt

Fraser mener at den nyliberale feminismen, i sin hyllest av kvinner som Clinton og Sandberg ikke ser ting i sammenheng.

‒ Vi skal liksom være likestilt nå, og kjønnsforskjellene skal ha blitt mindre. Alle er for likelønn og mot seksuell trakassering. Men i realiteten er ingen av forutsetningene for å skape balanse mellom kjønnene, og mellom lønnsarbeid og ubetalt omsorgsarbeid på plass.

For vi er ikke nærmere målet om å oppvurdere ulønnet arbeidet nå enn vi var på 1970-tallet, snarere tvert imot, mener filosofen.

‒ Det er fremdeles kvinner som tar hovedansvaret for og gjør det meste av det ubetalte omsorgsarbeidet. Menn gjør kanskje noe mer enn før, men de er ikke i nærheten av å påta seg halvparten av jobben. Den største forskjellen er at vi i vestlige land i dag setter ut stadig mer av dette til kvinnelige arbeidsinnvandrere, som forlater sine egne barn for å ta vare på familien til karrierekvinnene. 

Superpopulær og problematisk feminisme

Fraser er klar over at det finnes ulike typer feminisme, men hun er opptatt av å se fenomener i sin helhet. Hun hevder at den dominerende feminismen i det globale nord er individualistisk og meritokratisk, bidrar til å glamorisere markedets muligheter og forsvarer utnytting av mennesker og natur. 

Paradoksalt nok har feminismen blitt superpopulær og allmenn, samtidig med nyliberalismens ekspansjon.

‒ Det er ikke sånn at feminister med vilje har løpt kapitalismens ærend. Men det er det som har skjedd, og skjer, sier Fraser.

Kritikk av økonomien har måttet vike for kulturkritikk. I stedet for å synliggjøre sammenhengen mellom økonomi og kultur, har feminismen akseptert det liberale premisset som skiller dem fra hverandre, og underordner kulturen til fordel for økonomien.

Identitetspolitikkens fallgruver

Dette er kjernen i Frasers kjente kritikk av såkalt identitetspolitikk, politikk som baserer seg på gruppers delte erfaringer av urettferdighet i henhold til for eksempel kjønn, seksualitet, etnisitet, alder og funksjonsnedsettelse.

Ofte handler kravene om rettigheter og kulturell anerkjennelse, for eksempel at man bør få bære hijab i politiet, og at retusjert reklame bør merkes. Men når kampen ikke knyttes til økonomisk omfordeling og politisk representasjon, slipper nyliberalistene å sørge for at folk har reell politisk makt og mat på bordet. De slipper unna med å anerkjenne identitetsforskjeller, hevder Fraser.

Filosofens løsning er at all politikk må ta hensyn til de tre R'ene; redistribution, recognition og representation – omfordeling av økonomiske goder, anerkjennelse av kulturell forskjell og politisk representasjon.  

‒ Feminismen fra 1970-tallet brukte kjønn som et utgangspunkt for å kritisere hele samfunnet, kulturelt, økonomisk og politisk. I dag virker det som om kvinner er en interessegruppe som bare vil ha en større bit av kaka. Liberalismen har alltid stått sterkt i USA og England, så det er ikke så rart at feminismen i disse landene er preget av det. Men også i det sosialdemokratiske Norge er feminismen preget av tilpasning heller enn radikal brodd.

Mikrokreditt styrker ikke kvinner

Også feministers internasjonale engasjement har tilpasset seg nyliberalismens spilleregler, ifølge Fraser.

Samtidig med at Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken tvang stater i Afrika, Sør-Amerika og Asia til å privatisere og kutte i offentlige utgifter på 1980-tallet, lagde feministene FN-konferanser og dannet frivillige organisasjoner. Resultatet ble at den økte bistanden bøtte på og bidro til å skjule konsekvensene av statens tilbaketrekning. Og på tross av bistandsretorikk om partnerskap, har maktubalansen som følger pengesekken bidratt til å styre heller enn styrke feministiske grasrotorganisasjoner. 

Fraser er særlig kritisk til såkalt mikrokreditt som et middel for å få kvinner ut av fattigdom. Ideen går ut på at fattige kvinner som får små lån kan starte små bedrifter, og med dette løfte seg selv ut av fattigdom.

‒ Samtidig som statene dropper makroøkonomiske tiltak for å eliminere fattigdom, får vi altså ideen om at dette kan kvinner fikse selv, hvis de bare får et lite banklån. Dette skal liksom være feministisk, og gi kvinner en sterkere posisjon, sier Fraser.

‒ Men det er altså ikke mulig å bekjempe fattigdom uten makro-politikk som skaper arbeidsplasser og velferdspolitikk som støtter den sosiale reproduksjonen.

‒ Feminismebegrepet er tømt for innhold

Resultatet er at feminisme har blitt et tomt begrep, ifølge professoren.

‒ At alle nå er for feminisme, er til dels et tegn på suksess. Samtidig tømmer det begrepet for mening og kritisk potensiale. Det samme har skjedd med for eksempel ordet demokrati. Feminisme betyr det du vil at det skal bety. Du kan invadere Afghanistan og si at det er fordi du skal frigjøre kvinnene.

‒ Dette er en utfordring for de av oss som har ment at feminisme innebærer en bestemt form for radikal kritikk av samfunnet. Språket vårt er ikke lenger vårt.

Det har selvfølgelig aldri vært enighet om hva feministiske idealer som frihet, likhet, likestilling og frigjøring innebærer. Og det er alltid interne uenigheter i alle sosiale bevegelser, understreker Fraser.

På 1970-tallet kunne det virke som om kampen var for feminismen, og mot en ekstern fiende. Men det finnes ikke én ekte feminisme, ifølge Fraser. Feminisme vil alltid endre seg i takt med tiden.

‒ Det er ekstremt viktig, gitt dagens kontekst, at vi tar kampen om feministiske idealer som frihet og likhet, innad i feminismen. Vi må stå opp mot de liberale tolkningene som i dag har forrang, til fordel for en mer sosialdemokratisk eller egalitær feminisme. Vi må rett og slett bli mer selvbevisste, og tydeligere på hva det er vi står for.

Kriser på alle kanter

Fraser ble nylig professor II ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo. Hennes arbeid de siste årene har handlet om kriser, i bred forstand. Dette var også tema for hennes innledningsforedrag som professor ved STK.

Fraser hevder at tradisjonell marxistisk kritikk av kapitalismen ikke er tilstrekkelig for å forstå de krisene kapitalismen som system skaper. I verden i dag er det ikke bare krise i økonomien, men også i økologien, i den politiske organiseringen og i det hun kaller den sosiale reproduksjonen – det som skal til for at vi blir dugelige mennesker; omsorg, oppdragelse, sosialisering, familie, utdanning, helse.

Uten dugelige mennesker, ingen dugelige arbeidstakere. For at kapitalismen skal fungere er den helt avhengig av den sosiale reproduksjonen som den selv bidrar til å ødelegge.

Man kan ikke forstå den økonomiske krisen uten å forstå de andre krisene, mener Fraser. Dette har feministiske teoretikere hevdet lenge, men innsikten er "ghettoisert" i kjønnsforskningen.

At kapitalismen er i ferd med å fullstendig ødelegge naturen og klimaet vårt får noe mer oppmerksomhet nå enn før, men heller ikke dette knyttes til spørsmål om finanskrisen, ifølge Fraser.

Investorene bestemmer

Vi har beveget oss fra 1800-tallets liberale konkurransekapitalisme, via etterkrigstidens statlig styrte kapitalisme, og til dagens nyliberale finanskapitalisme, ifølge filosofen.

‒ Under finanskapitalismen er det de globale finansielle institusjonene og bankene som styrer showet, på bekostning av en stat som ikke lenger svarer til velgerne, men til markedet, sier Fraser.

Det er ikke bare krise i økonomien, det er også krise i organiseringen av politisk makt.

‒ Dette har pågått siden 80-tallet i det globale sør, men nå har det omsider kommet til selve hjertet av Europa. Det spiller ingen rolle hvem grekerne stemmer på, for til syvende og sist er det investorene som bestemmer. Gjeldsapparatet har en direkte innvirkning på velferdspolitikken, og fører til mindre investering i offentlig sektor.

Mindre offentlig investering i velferd og helse, betyr større byrde for kvinnene - de som tradisjonelt og historisk sett har tatt seg av dette, i statens fravær. Dette er ikke en tilfeldig følge av finanskrisen, understreker Fraser. Det er en integrert del av det kapitalistiske systemet.  

Gjeldsindustrien

I etterkrigstidens statlig styrte kapitalisme, påtok staten seg gjeld og investerte i infrastruktur og arbeidsplasser. I den finansielle kapitalismen er det du og jeg som pådrar oss privat gjeld for å holde den økonomiske veksten i gang.

‒ Dette henger sammen med tiår av fallende lønninger relatert til avindustrialisering, og flytting av industri til land i det globale sør. Fagforeningene står svekket igjen, og arbeiderpartiene, som har vært den tradisjonelle basen for sosialdemokratiet, har fullstendig mislykkes i å stå imot utviklingen, sier Fraser.

‒ Fordi dagens lønninger ikke duger låner husholdningene enorme summer, som skal nedbetales med fremtidige lønninger. Gjeld er en enorm profittindustri; vi betaler deg ikke nok til at du kan forsørge familien din, men nok til at du kan betale rente. Mer og mer av overskuddet på kapital handler om nedbetaling av renter fra arbeiderklassen.

Obama har mislykkes

Da Barack Obama ble president i USA i 2009, spekulerte Fraser i om dette betydde begynnelsen på slutten for nyliberalismen.

‒ Obama kom til makten som følge av en helt ekstraordinær mobilisering av progressive krefter i USA. Dette var noe ekte, det var en mulighet for en betydelig politisk reorientering. Det virket som det fikk den nyliberale ordenen til å skjelve litt, sier Fraser.

Men verden har i stor grad fortsatt i samme spor som før. 

‒ Å få vår første afro-amerikanske president hadde en sterk symboleffekt i et land med vår slavehistorie. Det gjorde at mange var forsiktige med å kritisere Obama. Vi ville at han skulle lykkes. Men han feilet totalt.  

En særlig destruktiv kapitalisme

Samtidig må vi huske på at kriser ofte foregår over lenger tid, understreker Fraser.

‒ Etter umiddelbare sjokk, følger lengre perioder med kronisk ustabilitet. Vi er i en sånn periode nå, der ting rakner, uten at vi helt vet hvor det skal ende. Det vil ta tid før vi ser hva som kommer og hvor vi er på vei. Det kan være vi får en mildere post-nyliberal kapitalisme, eller det kan rakne fullstendig. Kanskje vi kan få et post-kapitalistisk samfunn. Dette vet vi ikke enda.

‒ Men det fremstår for meg som at den formen for kapitalisme vi lever med i dag, finanskapitalismen, er særdeles selvdestruktiv.

Fraser kritiseres for å ikke ta hensyn til kontekst og nyanser i sine metateorier om feminisme, og verden. Hva med Norge for eksempel, er ikke vi litt annerledes enn alle andre? Vi slapp billig unna finanskrisa og er mye mer kjønnslikestilte enn en god del land i verden.

‒ Ingen av innvendingene folk har kommet med så langt har overbevist meg om at den brede teorien min er feil. Norge er litt i utkanten av denne utviklingen, oljepengene har beskyttet dere fra noen av effektene av investorenes overtakelse av styringen, og dere har en særlig sterk statsfeminisme. Dette er viktige forskjeller. Men Norge er snarere et unntak som beviser regelen.