Trosfrihet viktigere enn kvinners rettigheter

‒ Det er ikke like automatisk at kvinners rettigheter rangeres lavere enn trosfriheten som det var på 1970-tallet, understreker Stina Hansteen Solhøy.

Diskrimineringsvernet har blitt styrket. Likestillingshensynet tar noe mer plass. Grensene tøyes.

Men når vi kommer inn i det som kalles kjernen i trossamfunn – da gjerne forstått som blant annet ansettelse av religiøse ledere og lærere, så går det en tydelig grense for hvor langt likestillingspolitikken når.

‒ Innenfor dette kjerneområdet skal trossamfunnene ha autonomi. Det fremstår som en slags sannhet i norsk politikk. En selvfølgelig grensedragning.

Kan likestilling gjelde overalt?

Solhøy disputerte nylig med en doktoravhandling om spenningsforholdet mellom statens likestillingspolitikk og de religiøse trossamfunnenes rett til unntak fra slik politikk i trosfrihetens navn. Likestillingslovens unntaksbestemmelse undersøkes i relasjon til Den norske kirke, og dens rett til å forskjellsbehandle menn og kvinner i ansettelsesprosesser.

‒ Det er en sterk politisk vilje til å fremme likestilling, men denne viljen møter stadig vekk andre hensyn, sier Solhøy.

‒ Vi er for full likestilling, og likestilling bør i prinsippet gjelde overalt. Det er en norsk verdi, som vi promoterer overfor verden, og som vi er verdensmestere på. Men så sniker det seg inn et spørsmål – er det likevel sånn at likestilling ikke kan gjelde overalt?

Et gjennomgående tema siden Norge fikk sin første likestillingslov i 1978 har vært at trossamfunn må få lov til å forskjellsbehandle i henhold til kjønn, dersom dette er sentralt i religionsutøvelsen.

‒ Det er forøvrig ikke menn som blir stengt ute, det er kvinner, påpeker Solhøy.

‒ Hege Skjeie og Mari Teigen pekte i Makt- og demokratiutredningen på at dette er del av et større mønster i samfunnet der kvinners rettigheter teller litt mindre enn andre hensyn, for eksempel trosfriheten. I mitt materiale er det mannlige presters rett til å slippe å jobbe med kvinnelige prester man har vært bekymret for, ikke kvinnelige presters rett til arbeid.

Det er mannlige presters rett til å slippe å jobbe med kvinnelige prester man har vært bekymret for, ikke kvinnelige presters rett til arbeid.

Likestilling på fremmarsj

Solhøy har undersøkt politikken på feltet de siste 40 årene, fra 1974-2014.

På 1970-tallet fikk Norge sin første likestillingslov, der trossamfunn fikk en særbestemmelse om tilgang til forskjellsbehandling – en bestemmelse som sto seg i 30 år.

På 1980- og 90-tallet kom kjønnslikestilling inn i kirkens eget lovverk – kvinner skulle ha lik adgang til å bli prest som menn, og etter hvert ble det også åpnet for kvinnelige biskoper.

Politikken på 2000-tallet handler om en styrking av diskrimineringsvernet i Norge, til dels et resultat av ytre trykk fra EU-direktiver og internasjonal lovgiving som FNs kvinnekonvensjon.

2000-tallet preges også av to potensielt motstridende trender: religion har hatt et slags comeback i offentligheten, samtidig som likestilling har blitt etablert som en selvsagt og ukrenkelig menneskerettighet.

Særbestemmelsen for trossamfunn ble fjernet fra lovgivningen i løpet av 2000-tallet og adgangen til forskjellsbehandling er strammet inn – men det Solhøy kaller den indre religiøse kjernen, er fortsatt beskyttet.

Unntak for indre forhold i trossamfunn

Debatten om en norsk likestillingslov startet med det første lovforslaget fra 1974.

Loven skulle gjelde forskjellsbehandling av kvinner og menn utenfor privatlivets område. Privatlivet ble definert som trossamfunn, familieliv, vennekrets, selskapelig samvær og humanitære og selskapelige foreninger. Forbruks- og administrasjonsdepartementet mente dette var områder der lovgiver ikke bør gripe inn.

‒ Det ble mye bråk da forslaget kom på høring, forteller Solhøy.

‒ Året er 1974, kvinnebevegelsens slagord er at det personlige er politisk, også får vi et utkast til lov der det private skal være unntatt.

Kvinnebevegelsen tok kampen og vant – loven skulle gjelde på alle områder, også privatlivet. Med et unntak: indre forhold i trossamfunn.

‒ Kvinneorganisasjonene var mer opptatt av privatlivet generelt. Ingen av dem reiste spørsmålet om trossamfunn som del av det private i høringsuttalelsene sine.

Kirken kjemper for sin rett til forskjellsbehandling

Den norske kirke ble derimot foreslått omfattet av loven, noe som utløste ramaskrik blant biskopene.

Ifølge høringsuttalelsen fra Det teologiske fakultet ville ansettelse av kvinnelige prester kunne volde splid og uhygge, og være en ulykke også for den kvinnelige presten selv. Biskopen i Nord-Hålogaland fremholdt at det ikke dreide seg om at kvinner og menn hadde ulik verdi, men ulik plass i samfunnet. Dette handlet ikke om kvinnesak, men om bibelforståelse og religiøs overbevisning – som ikke kunne oppheves med lovparagrafer.

Biskopene vant frem.

‒ Det ble ikke presisert i loven, men i forarbeidene fikk de inn at prester og klokkere i den norske kirke måtte være unntatt, forteller Solhøy.

Juristene stadig viktigere

Mens kvinnebevegelsen var sentral i utviklingen av likestillingspolitikken på 1970-tallet, inntar juristene scenen på 2000-tallet.

EU-retten og FN-konvensjoner gjør diskrimineringslovgivningen mer kompleks, og Solhøy peker ut diskrimineringslovutvalget og Kvinneretten ved Universitetet i Oslo som viktige aktører.

‒ Overnasjonale lover fra EU og FN sammen med juristers stadig viktigere rolle omtales ofte som en rettsliggjøring av politikken. Noe som har vært ansett som et politisk spørsmål blir plutselig et juridisk spørsmål. Hvordan preger dette diskrimineringslovgivningen i Norge?

‒ Internasjonal rett har blitt et kraftfullt verktøy som har gitt anledning til å tøye grensen for hvor mye trossamfunn kan holde på selv, og når likestillingspolitikken skal gjelde, sier Solhøy.

‒ Kvinneorganisasjonene i Norge har ikke vært opptatt av trossamfunn, og staten har heller ikke vært noen sterk pådriver i arbeidet for kjønnslikestilling i trossamfunnene. Så for en kvinne ansatt i den norske kirke eller andre trossamfunn har denne utviklingen vært positiv.

Hvem eier religionen, hvem eier trossamfunnet? Hvem har makt til å bestemme at vi ikke ønsker kvinnelige prester og imamer?

Snakke med dem det gjelder

Samtidig kan noe gå tapt når det blir opp til jussen å ordne opp.

‒ Jussen stopper opp et sted, grensa går ved «den religiøse kjernen». Da skal jussen veie opp mellom rettigheter, mellom trosfriheten og diskrimineringsvernet. Det blir en rettslig debatt. En annen måte å gjøre det på kunne jo være å snakke med dem det gjelder.

Solhøy viser blant annet til professoren Susan Moller Okin, kjent for essayet Is multiculturalism bad for women. Hvis staten skal gi unntak til trossamfunn må man minimum snakke med dem det gjelder, med kvinnene som eventuelt blir diskriminert, ifølge Okin.  

‒ Dette handler ikke bare om juss og rettigheter men også om makt. Hvem eier religionen, hvem eier trossamfunnet? Hvem har makt til å bestemme at vi ikke ønsker kvinnelige prester og imamer, sier Solhøy.

‒ En annen kritikk av rettsliggjøring av politikken er at endring ikke kan påtvinges ovenfra og ned, men heller bør komme innenfra.

‒ Ja, og her har vi jo et godt eksempel i Den norske kirke. I 1938 vedtok Stortinget at også kvinner kunne bli prester. Men først i 1961 ble Ingrid Bjerkås Norges første kvinnelige prest, til tross for motstand fra de fleste biskopene. Det hadde skjedd en stor teologisk endring innad i kirken som gjorde det mulig for henne å bli ordinert, i tillegg til at det fantes en biskop som var villig til å ordinere henne. Så ja, tanken om at du bare kan bestemme likestilling har sine begrensninger.

Høyresiden velger trosfrihet

Men så er det heller ikke sånn at internasjonal rett kommer inn utenfra og i seg selv påvirker et lands nasjonale lovgivning.

‒ Det må aktører til for å føre argumentasjonen om internasjonal rett inn i politikken, og noen politikere som tenker at ja, dette kan vi faktisk bruke. Det er ikke sånn at jussen tar over for maktesløse politikere.

I Norge er det Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet som har omfavnet den internasjonale diskrimineringslovgivningen i spørsmål om unntak for trossamfunn, ifølge Solhøy.

‒ I dag er Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. På likestillingsfeltet har de, sammen med KrF og Venstre, i hele den 40-årsperioden jeg har sett på understreket retten til selvstyre for trossamfunn og trosfrihet, sier Solhøy.

‒ Når det har oppstått konflikt, har trosfrihet vært viktigere for disse partiene enn kvinners rettigheter.

Jeg trodde staten hadde vært en viktig pådriver for likestilling i Den norske kirke, men når det gjelder formelle regler har den overhodet ikke det.

Staten har latt kirken holde på som den vil  

Til Solhøys overraskelse viser det seg at den norske staten, Kirkedepartementet med sine ulike navn opp gjennom årene, har vært svært tilbakeholden overfor Den norske kirke.

‒ Jeg trodde staten hadde vært en viktig pådriver for likestilling i Den norske kirke, men når det gjelder formelle regler har den overhodet ikke det, sier Solhøy.

‒ Dette ser jeg som et uttrykk for en liberal tankegang som tilsier at særlig på likestillingsområdet skal utviklingen komme internt. Den skal ikke følge av statlige påbud. Det mener staten, og det mener Den norske kirke.

At kirken i dag har kvinnelige prester og biskoper, og et internt regelverk som sikrer kvinner rettigheter, er et resultat av interne prosesser, innsats fra Norges kvinnelige teologiforening og andre kirkelige kvinneaktivister og kirkelige likestillingsaktiviteter, ifølge Solhøy.

Med forbehold om at hun bare har sett på formelle dokumenter i sin forskning – det kan ha skjedd mye uformelt på kammerset som hun ikke har plukket opp.

Flere unntak for kjønn og seksualitet

Solhøys forskning ser på forskjellsbehandling av kvinner i arbeidslivet og unntak for trossamfunn. Men unntakene på grunnlag av trosfrihet i det norske samfunnet, er flere enn bare retten til å ekskludere kvinnelige religiøse ledere.

Abortloven fra 1978 gir helsepersonell rett til å reservere seg fra å utføre og assistere abortinngrep hvis det strider mot vedkommendes alvorlige overbevisning. Debatten om retten til å reservere seg fra å også henvise kvinner til abort i 2012-2014 handlet om en utvidet tolkning av denne bestemmelsen, og et notat fra Civita og den religiøse tankesmia Skaperkraft viser at staten har ment at slike unntak må gis.

Også med innføringen av felles ekteskapslov i 2009 gir religiøse hensyn rett til unntak fra å assistere og utføre assistert befruktning til lesbiske kvinner.

Da biskopen i Møre sommeren 2015 nektet å ordinere en kvinnelig teologistudent fordi hun er lesbisk, slo Likestillings- og diskrimineringsombudet fast at diskrimineringen var fullt lovlig.

‒ Trossamfunn har blitt gitt en rett til å forskjellsbehandle på grunn av kjønn og seksuell orientering dersom de har en religiøs begrunnelse, sier Solhøy.

‒ Forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn og seksuell orientering blir altså ansett som saklig og i visse tilfeller nødvendig.

Forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn og seksuell orientering blir altså ansett som saklig og i visse tilfeller nødvendig.

Krav til finansiering?  

Norge anno 2016 er et land med langt større religiøs kompleksitet enn på 1970-tallet. Og et land der statskirken er i ferd med å avvikles. I 2017 vil norske prester ikke lenger være ansatt av staten, men av kirken selv.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland har nylig uttalt at trospolitikken skal på dagsorden igjen. Stålsett-utvalgets offentlige utredning fra 2013 skal opp av skuffen.

‒ Jeg tror ikke dagens debatt om ny diskrimineringslov kommer til å påvirke trossamfunnenes rett til unntak, men jeg tror spørsmålet kan komme opp i denne nye debatten om trospolitikk, sier Solhøy.

Et av forslagene i Stålsett-utredningen – der halvparten at utvalget tok ut dissens – handler om kjønnslikestilling og finansiering av trossamfunn i Norge, noe også Solhøy tidligere har skrevet om.

‒ Det offentlige kunne jo stille noen krav til de trossamfunnene som skal få støtte, på linje med de krav man stiller til for eksempel barne- og ungdomsorganisasjoner som må være demokratiske og ikke får lov til å drive med diskriminering, sier Solhøy.

‒ Per i dag forutsetter staten at trossamfunnene følger loven, og det stilles ingen spesifikke krav til pengestøtten som gis.

Ny debatt, strengere regulering?

‒ De siste årene har vi fått stadig flere medieoppslag om kjønn og religion. Om trossamfunn som leier lokaler og har separat inngang til menn og kvinner, eller den famøse hijab-i-politiet-debatten. Hvordan tror du disse debattene kommer til å spille inn i regulering av trossamfunn fremover? Blir vi mer åpne for å insistere på at likestillingsloven gjelder?

‒ Disse diskusjonene tror jeg vi vil se mer av. Men om det vil føre til strengere krav tør jeg ikke si noe om, sier Solhøy.

‒ Hvis vi tar utgangspunkt i mine funn, er hensynet til trosfrihet stabilt. Ja, mange blir opprørte når trossamfunnene forskjellsbehandler på bakgrunn av kjønn og seksualitet. Men det er ikke tradisjon for eller politisk vilje til at staten stiller strenge krav hvis det er innenfor trossamfunns religiøse kjerneområde. Hvis staten velger å gjøre det fremover, vil det være å bryte med det som har vært.

Referanse:

Solhøy, Stina Hansteen (2016) Unntak for trossamfunn? Politikkutforming i spenningsfeltet mellom statlige likestillingsambisjoner og religiøs autonomi 1974-2014, Institutt for statsvitenskap, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.