Religiøse ekteskap for evigheten?

Den nye boka Evig din? Ekteskaps- og samlivstradisjoner i det flerreligiøse Norge presenterer ulike trossamfunns regler for ekteskap, skilsmisse, gjengifte og homofilt partnerskap. Boka er redigert av sosialantropolog og religionshistoriker Berit Thorbjørnsrud.

– Det er i Norge lange tradisjoner for sameksistens mellom en sivil familierett og ulike religiøse familierettssystemer, fastslår Thorbjørnsrud.

Dette var med andre ord ikke noe som dukket opp med islams ankomst til landet. Den sivile familieretten har imidlertid alltid hatt monopol på hvilke valg som kan få rettslige konsekvenser i forhold til staten. 

– De religiøse familierettssystemene har derfor bare hatt konsekvenser for de troende som har akseptert deres autoritet, sier religionshistorikeren.

Troens grep om sjelene

Man kan med andre ord forlate trossamfunnet til fordel for å kunne gifte seg på nytt, skille seg, eller inngå partnerskap med sin homofile partner. Noe som likevel ikke er bare, bare.

I boka viser Thorbjørnsrud til professor i statsvitenskap, Hege Skjeie, som har påpekt at: Det «exit» ikke problematiserer er troens grep om sjelene, at religiøse overbevisninger forplikter menneskers liv – at de er en «grunnleggende dimensjon ved individ- og samfunnsliv», eller «sterke identitetsmarkører».

Noe som igjen kan lede til et spørsmål som jevnlig diskuteres; hvorfor den norske likestillingsloven skal ha et unntak for indre forhold i trossamfunn.

I boka vises det til Anne Hellum, som er professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Hun argumenterer for statens plikt til å verne individene mot overgrep fra andre individer innen familien, innen religiøse grupper og private organisasjoner.

Hellum ser menneskerettighetene som et udelelig og umistelig hele. Dersom de ulike menneskerettighetene kommer i konflikt med hverandre, må det foretas en avveining. Det ene hensynet bør, etter Hellums mening, ikke automatisk gis forkjørsrett, slik tilfellet er med religion kontra likestilling i det norske lovverket.

Berit Thorbjørnsrud, stiller på sin side spørsmålstegn ved at staten skal gripe inn i det religiøse med likestillingslov, eller slik de gjorde da Stortinget vedtok at alle som gifter seg i Norge må undertegne en erklæring hvor de "anerkjenner at min fremtidige ektefelle har lik rett til skilsmisse som meg".

Thorbjørnsrud påpeker at Stortinget på den måten gir seg selv retten til å overprøve troendes egen forståelse av deres religiøse lære og praksis.

– Dermed undermineres trossamfunnenes ide om at de både forholder seg til den samfunnsskapte virkeligheten og til en annen, egentlig virkelighet. En virkelighet som ikke reguleres av politisk fattede flertallsbeslutninger, men av de troendes forståelse og tolkninger av åndelige sannheter, juridiske prinsipper og tradisjoner, sier hun, og legger til:

– Hvordan vil man få overbevist sjeler som opplever seg forpliktet av sin religiøse overbevisning om at de tar feil, og at de må endre sentrale deler av sin religiøse praksis -– fordi dette er vedtatt i ikke-religiøse fora? Religiøse tolkninger og praksis kan endre seg, men da som ledd i en diskusjon og prosess for å forstå guddommelige eller åndelige sannheter bedre.

Trosfrihet eller ikke

Dessuten kan politiske vedtak for å fremme likestilling underminere den norske grunnlovens paragraf om trosfrihet, mener Thorbjørnsrud. 

– Det er fra politisk hold foreslått at trossamfunn som ikke gjennomfører likestilling bør miste den offentlige medlemsstøtten – en støtteordning som eksisterer som en konsekvens av statskirkeordningen. Medlemsstøtten er ment som en delvis kompensasjon for den støtten Den norske kirken mottar, forteller hun.

– Men å vedta en slik tilbaketrekning av offentlig støtte vil medføre at katolikker, ortodokse, hinduer, jøder, sikher, muslimer, frikirkemedlemmer, Jehovas vitner med flere mister sin støtte. Inkluderes krav om fri skilsmisse faller i tillegg adventister og pinsevenner bort – og tas homofil likestilling med, er det knapt andre enn Human-Etisk Forbund som vil kvalifisere til offentlig støtte, skriver Thorbjørnsrud i boka.

Ikke debattbok

I Evig din?, som Berit Thorbjørnsrud insisterer på at ikke er en debattbok, men en bok som formidler kunnskap om ulike regler og tradisjoner, finnes kapitler om luthersk tradisjon, om ekteskapstradisjoner blant katolikker, sikher, buddhister og hinduer, om ekteskapets betydning i jødisk tradisjon og om ekteskap og rettspraksis i islam.

I tillegg gis en oversikt over regler i blant annet metodistkirken, den ortodokse kirken og i det norske baptistsamfunn. Og her eksempler på flere regler og praksiser en likestillingslov ville hatt innvendinger mot.

Islamsk hierarki

I sitt kapittel om islam fastslår Kari Vogt, som er religionshistoriker ved Universitetet i Oslo, at spørsmålet om kvinners rettigheter i ekteskapet helt fra første del av 1900-tallet har vært kjernen i kampen mellom tradisjonalister og islamske modernister.

Mens modernistene har valgt korantekster som oppfordrer til gjensidighet og vennskap mellom kjønnene, har tradisjonell islamsk rettslære trukket hierarkiske skiller mellom kvinner og menn – og gitt kvinner færre rettigheter enn menn.

I Norge har 1,5 prosent av befolkningen muslimsk bakgrunn, og i løpet av 1990-årene valgte stadig flere å organisere seg i moskeer og islamske foreninger, fastslår Vogt.

Men det er variasjoner i hvordan regler knyttet til ekteskap forstås og praktiseres, også i Norge. 

– Forskjeller mellom moskemiljøene kan være relativt store, og i tillegg til islamsk lov, og undertiden i kontrast til loven, kommer skikk og bruk fra hjemlandene, om ikke annet oppfatninger av hva som gir prestisje, er moralsk riktig, rettferdig eller sosialt akseptabelt, skriver Vogt.

Ett forhold er imidlertid opplest og vedtatt av alle lovskoler: mens en muslimsk mann kan gifte seg med en kristen eller jødisk kvinne, kan en muslimsk kvinne bare gifte seg med en muslimsk mann. Dette til tross for at tekstgrunnlaget denne regelen bygger på langt fra er entydig, påpeker Kari Vogt.

Hun viser til at enkelte rettslærde har forsøkt å imøtegå de tradisjonelle tolkningene ut fra at blandede ekteskap utgjør en ekstra risiko, men da for begge kjønn. Dette er imidlertid en holdning som i følge Vogt knapt finnes i norske moskemiljøer, selv om enkeltpersoner kan være tolerante overfor kvinner som faktisk lever i slike ekteskap.

Så tar jeg deg til min hustru

Bente Groth, som er religionshistoriker ved Universitetet i Oslo, skriver om jødedommen. I Norge finnes om lag 1400 jøder.

Også i jødedommen er ekteskapet omgitt av regler og tradisjon. Groth viser til terminologi fra bibelen om at mannen "tar" en kvinne til hustru. 

– Kvinnen vies til mannen og må være trofast mot ham, et syn som har konsekvenser også i dag, skriver Groth.

I en ortodoks eller konservativ jødisk menighet må begge være jøder for å kunne inngå et gyldig jødisk ekteskap. Enkelte ikke-ortodokse rabbinere foretar nå også vielser av en jøde og en ikke-jøde, eller gjør det forholdsvis enkelt å konvertere, påpeker Groth.

I mange tilfeller vil paret likevel foretrekke å gifte seg borgerlig, og uavhengig av jødisk lov og tradisjon. Noe som imidlertid ikke er mulig i Israel, der familielovgivningen for jøder er underlagt det ortodokse rabbinatet.

– Rabbinsk lov godtar skilsmisse hvis ekteskapet ikke oppfyller sin hensikt eller partene ikke kan komme overens, skriver Groth.

Skilsmissen foregår ved at mannen gir sin hustru et skilsmissepapir i hånden, enten selv eller gjennom en godkjent mellommann. Ved å ta imot godtar hun skilsmissen. 

– Hvis partene er uenige er saken mer komplisert, fastslår Groth.

Kvinnen kan nekte å ta imot skilsmissebrevet, men mannen kan likevel forlate henne og stifte bo sammen med en ugift kvinne. Hvis ektemannen ikke vil gi henne skilsmisse - kan hun ikke skille seg, hvis hun da ikke får en rabbinsk domstol til å pålegge mannen å gi henne skilsmissebrev.

Domstolen har imidlertid få sanksjonsmuligheter - og uten skilsmissebrev er kvinnen fortsatt gift. Hun kan ikke inngå et nytt ekteskap. 

– Personer som har inngått et jødisk ekteskap etter ortodoks tradisjon, må ha en gyldig skilsmisse fra samme tradisjon før et nytt slikt ekteskap kan inngås, fastslår Groth.

Dyrkjøpte rettigheter

Til presentasjonen av Evig din? var blant annet prost og dr.teol. Trond Bakkevig invitert for å kommentere. 

– Både religionsfrihet og kvinners rettigheter er ervervet etter lang tids kamp, fastslo han. 

– Ser vi noen hundre år tilbake i historien er de store folkevandringene i Europa utløst av strid om religioner. Slik er religionsfriheten blitt en dyrebar rettighet her. Og jeg har vanskelig for å forestille meg at den vil forsvinne fra rettighetskartet.

Det hadde Bakkevig heller ingen tro på at kampen for likestilling ville gjøre.

– Formelt har vi likestilling her til lands, fastslo han. 

– Reelt har vi det imidlertid ikke, skyndte han seg å legge til, før han understreket at hans overbevisning var at familieretten i et land bør være sivil. 

– Gjennom mitt arbeide i Midtøsten har jeg sett hva det innebærer å ha en religiøs familielovgivning, sa Bakkevig.

– Det skaper problemer både i forhold til ekteskap, skilsmisse, arv - og i noen tilfeller æresdrap.

Bakkevig har tidligere tatt til orde for en egen kirkelig forfatning i Norge, der også likestillingsloven gjøres gjeldende. For som han understreket: 

– Det avgjørende er å kunne håndtere møtet mellom religionsfrihet og likestilling ut fra at ikke alt går opp.