– Jeg interesserer meg for hvordan kjønn og etnisitet spiller inn på våre utdanningsvalg, hvordan det preger vår identifikasjon med yrkesidealet og i hvilken grad dette påvirker våre jobbmuligheter etter endt utdanning, forteller Julia Orupabo.
Ny bok
Hun er forsker ved Institutt for samfunnsforskning og har nylig kommet ut med boka Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber. Boka er basert på doktorgraden hun tok i 2014.
Orupabo har intervjuet 36 personer fra yrkesgruppene sykepleie, datateknologi og bioingeniør – underveis i studiet og etter at de hadde hatt sitt første møte med arbeidsmarkedet.
Sykepleie og datateknologi er typiske kjønnsdelte fag, og har derfor også vært gjenstand for bred forskning. Alle fagene er populære studievalg blant minoritetsstudenter, på bioingeniør har halvparten av studentene etnisk minoritetsbakgrunn.
– Bioingeniørfaget skilte seg fra de to andre på flere måter. Kjønn eller det å gå på et kvinnedominert studium, var ikke noe studentene forholdt seg til på bioingeniør. Men de ble forbauset over at det var så mange kvinnelige studenter der. De hadde sett for seg flere menn, siden man får en ingeniørtittel.
Det var også blant bioingeniørstudentene Orupabo fant det som overrasket henne mest. Etnisitet spilte en stor rolle for studentenes forståelse av kompetanse, hvem de oppfattet som kompetente, og også hvem de tilbrakte tid sammen med sosialt, forteller hun.
På bioingeniør har halvparten av studentene etnisk minoritetsbakgrunn.
Falt igjennom
På dette studiet falt mennene med minoritetsbakgrunn helt igjennom. Orupabo mener dette henger sammen med at kompetanseidealet blant bioingeniørstudentene var nært knyttet til språk og «norskhet».
– De kvinnelige informantene på bioingeniør vektla evnen til å samarbeide med kolleger på en forståelig måte, noe som var knyttet til «norskhet». De vektla også det å ha tillit til hverandre, som de igjen knyttet til arbeidsmoral. Her opplevde de at mannlige medstudenter med etnisk minoritetsbakgrunn ikke innfridde, fordi de manglet tillit til kvinner.
Les også: Kjønnsdelte framtidshåp
Les også: Likestilling – på stedet hvil
«Somalia og sånn. Jeg føler at de … De er veldig greie mot oss, men at de kanskje har et annet syn på damer da. Jeg liker liksom ikke at folk henger over meg og skal sjekke alt jeg gjør. For det har jeg dobbeltsjekka fra før av.» (Kvinnelig informant).
Orupabo påpeker at de mannlige minoritetsstudentene på bioingeniør opplevde en dobbel ekskludering.
– Mange av dem hadde begynt på studiet fordi de ikke fikk jobb i Norge med utdannelsen de hadde fra hjemlandet. De valgte bioingeniør fordi de så for seg at det var lettere å lykkes som innvandrer i et helseyrke, sier hun.
– Men i løpet av studietiden opplevde mennene å bli ekskludert fra faglig samarbeid av medstudenter. Dette gjorde at de ble pessimistiske og mistet troen på sin egen verdi og mulighet for jobb etter endt studie.
I løpet av studietiden opplevde mennene å bli ekskludert fra faglig samarbeid av medstudenter.
Lite attraktivt
Mennene hun intervjuet befinner seg i arbeid som enten er irrelevant for egen utdanning, eller de har jobber som er lavt ansett, som prøvetaking.
– Prøvetaking ble oppfattet som den minst attraktive jobben blant bioingeniørene i min studie. Jobbidealet var å jobbe på laboratorium med å analysere prøver.
«Men tenk å bare sitte og se pasienter bli tappet hele dagen. Herlighet, det hadde jeg aldri giddet. Så ja, vi tenker at det liksom er nederst på rangstigen.» (Kvinnelig informant).
Orupabo mener at kulturell forståelse av kompetanse, kjønn og etnisitet i studietiden påvirker dine muligheter videre.
– Problemet er ikke bare at utradisjonelle studenter kan føle seg litt på siden, forteller Orupabo.
– Slike erfaringer påvirket også deres syn på egen kompetanse. Felles for studentene som erfarte ekskludering i studietiden var at de senket sine ambisjoner på veien inn i arbeidsmarkedet.
Maskuline verdier
På sykepleie var det helt andre ting som spilte inn. Selv om sykepleie er et typisk kvinneyrke, forteller Orupabo at dette ikke virker ekskluderende for mannlige studenter på faget, snarere tvert imot.
– Også kvinnene på studiet var opptatt av å ta avstand fra det de forbandt med det klassiske sykepleieridealet; som moderlig og omsorgsfull med myke verdier. De fremstilte seg selv som tøffe guttejenter, «som aldri hadde tatt i en klut», sier hun.
– Både de mannlige og kvinnelige sykepleierstudenter plasserte de «harde» sykepleiefagene som anestesi- og intensivsykepleie øverst på rangstigen, fag forbundet med avansert medisinsk og teknisk utstyr. Dette er en kompetanse og karriere de forbinder med menn og det maskuline.
De oppfattet det å jobbe sammen med pleiere fra hele verden, som risikofylt.
Orupabo mener kompetanseidealene blant sykepleierne også må ses i sammenheng med migrasjon og en etter hvert mer etnisk heterogen befolkning.
– De nyutdanna sykepleiere i min studie ønsket ikke å jobbe på sykehjem blant annet fordi det er så mange med innvandrerbakgrunn som jobber i eldreomsorgen. De oppfattet det å jobbe sammen med pleiere fra hele verden, som risikofylt, sier hun.
– Koblingen mellom minoriteter og lave kvalifikasjoner handler først og fremst om språkferdigheter. Men koblingen mellom sykehjem og sykepleiere med minoritetsbakgrunn bidrar også indirekte til en oppfattelse av at minoritetssykepleiere som gruppe jobber på sykehjem fordi de ikke er kompetente nok til å jobbe på sykehus.
Hør Julia Orupabo snakke om sin forskning i Kjønnsavdelingen episode 3 – Velferd på spill
Gutteromskunnskap
På datateknologistudiet var det derimot kvinnene som ble ekskludert av kompetanseidealet.
– I det datateknologiske studiet ble mannlighet tett forbundet med hva studentene så på som kjernekompetansen i faget, forteller Orupabo.
– Selv om ikke alle mennene i min studie var racere i datateknologi, ga den kulturelle forståelsen av kompetanse dem trygghet og selvfølgelighet i forhold til faget. Dette var et ideal som begrenset de kvinnelige studentene. Der mennene så for seg at de skulle gå inn i høystatusjobber, så kvinnene for seg at de måtte begynne på bunnen i arbeidsmarkedet.
Etnisitet var derimot ikke en ekskluderende faktor for mennene med minoritetsbakgrunn.
– De beskrev en sterk tilhørighet til kompetanseidealet og opplevde at de hadde gode muligheter i arbeidsmarkedet. For minoritetskvinnene var det motsatte tilfelle. En av studentene trodde hun ville tapte i konkurransen mot både menn og mot nordmenn, og tok av seg hijaben og begynte på videreutdanning, forteller Orupabo.
– I dag har hun jobb som dataprogrammer, men hun vet ikke hva det var som gjorde at hun fikk jobben; videreutdanningen eller det at hun tok av hijaben.
– Hun vet ikke hva det var som gjorde at hun fikk jobben; videreutdanningen eller det at hun tok av hijaben.
Videre forskning
Julia Orupabo mener hennes forskning skiller seg fra annen forskning på feltet, nettopp fordi den har en etnisk dimensjon.
– Vi vet en del om hvordan kompetanse kan knyttes til menn og kvinners antatte ferdigheter i kjønnssegregerte yrker. Vi har mindre kunnskap om hvordan etnisitet også kan få en betydning for dette. Min studie viser at etnisitet både kan forsterke og utligne betydningen av kjønn.
– Er det noen perspektiver som mangler i studien eller som du gjerne skulle hatt med?
– Jeg har ikke intervjuet noen fra arbeidsgiversiden, noe som kunne belyst ytterligere hvilke faktorer som trer i kraft når studentene møter arbeidslivet, sier Orupabo.
– Det kunne også vært interessant å observere studentene mens de var i praksis i studietiden, og sett på hvilke faktorer som spiller inn her. Særlig fordi mange studenter på sykepleie og bioingeniør får jobb gjennom praksisplassen, men det skjedde ikke med noen av mine informanter med etnisk minoritetsbakgrunn.