Høyrepopulismens logikk i akademia?

I Klassekampen 20. november tar Helene Aarseth, professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i Oslo, et oppgjør med det hun kaller «identitetsteori». Hun hevder at identitetstenkning har fått status som «den rette lære» i vårt felles forskningsfelt kjønnsforskning, og at hun også kan kjenne igjen dette i den offentlige debatten.

Hennes utfall mot antirasisme og urfolks rett til anerkjennelse er betydningsfulle langt utover vår faglige andedam. Det minner oss om hvor viktig det er å forstå høyrepopulismens innflytelse på den offentlige og faglige samtalen om rasisme og minoritetsperspektiver.

Det mangler ikke på begreper som uttrykker forakt for minoriteters krav om respekt og likebehandling i dagens offentlige samtale. Identitetspolitikk er for lengst etablert som en negativ karakteristikk på alt fra skeive perspektiver til antirasisme.

Identitet utenfor kontekst

Aarseth anvender ikke direkte begrepet identitetspolitikk i sin tekst. I stedet gjenbruker hun Toril Mois begrep identitetsteori, som en akademisk variant av identitetspolitikk. Det er verdt å nevne at forskere som er alliert med skeive, svarte og urfolk sine rettighetskamper ikke bruker begrepet identitetsteori selv.

Men Moi bruker det for å beskrive forsøk på å skape en teori om identitet tatt ut av sin sammenheng. Hun mener at både brukere av interseksjonalitet som teori, og poststrukturalister som vil dekonstruere identitetskategorier, gjør seg skyldig i det.

Det er verdt å nevne at forskere som er alliert med skeive, svarte og urfolk sine rettighetskamper ikke bruker begrepet identitetsteori selv.

Vi kjøper ikke argumentet om at det i bunn og grunn er snakk om dekontekstualisering, både blant de som insisterer på å få med alle identitetskategorier i en interseksjonalitetsanalyse på den ene siden, og de som hevder at ethvert forsøk å skape stabile identiteter vil feile på den andre.

Vi retter stadig på forskere som hevder at de skriver om LHBTI-personer, uten at verken transpersoner eller bifile, og langt mindre interkjønnpersoner, har vært i nærheten av studien. Om det er noen felles erfaringer de er ute etter å beskrive kan de bruke betegnelsen skeiv, og skrive fram hva likhetene og forskjellene i erfaringer består i ut fra empirien. Vi tror en slik praksis forhindrer dekontekstualiserte identitetskategorier.

Svart feminisme

Moi påpeker også selv at interseksjonalitetens opphavsmor, jurist Kimberlé Crenshaw, nettopp ikke gjør seg skyldig i å ta identitetskategorier ut av kontekst. Crenshaws begrep var en teoretisering av den faktiske rettslige situasjonen til svarte kvinner i USA på 1980-tallet. Verken lover mot kvinnediskriminering eller rasediskriminering beskyttet dem, fordi lovene var rettet mot henholdsvis hvite kvinner og svarte menn.

Crenshaw er sentral i svart feminisme. Dette er en teoritradisjon som i forsvinnende liten grad driver med dekontekstualiserte teorier om identitet, nettopp fordi den er rammet inn av de helt konkrete og pågående kampene mot rasisme i USA og Storbritannia.

Dette overser imidlertid Aarseth, som gjør nettopp svart feminisme ansvarlig for… ja, hva da? Det er vanskelig å få grep om hva kritikken går i, utenom at Aarseth selv synes det er urettferdig at hun blir oppfordret av fagfeller til å tenke på rasisme.

Irrelevant antirasisme?

Aarseths avvisning av identitetsteori og interseksjonalitet har ikke bare konsekvenser for kjønnsforskere og studenter som måtte være interessert i interseksjonalitet. Avvisningen rammer også urfolk og rasialiserte minoriteter mer generelt.

Det en feilslutning å tro at det er Jensens hvite minoritetsbakgrunn som i seg selv utgjør problemet.

Tidligere i høst kritiserte blant andre Kenzie Allen, urfolksaktivist og akademiker fra USA, og sametingspresident Aili Keskitalo, finansminister Siv Jensens bruk av amerikanske urfolk sine kulturelle symboler på utkledningsfest. De argumenterte for at dette var en respektløs omgang med urfolks kultur og tradisjon. Dette politiske standpunktet gir Aarseth uttrykk for at hun ikke har tålmodighet med. Men selv om hun ikke har tatt seg bryet med å høre etter, så mener hun å vite hva som ligger til grunn for deres «tenkemåte».

Aarseth skriver at «Finansministeren blir en representant for kategorien 'hvit majoritet' og dermed plutselig medskyldig i århundrelange krenkelser av kategorien 'urbefolkning'».

Men det en feilslutning å tro at det er Jensens hvite minoritetsbakgrunn som i seg selv utgjør problemet. Det handler om at hun er finansminister i Norge, og representant for den norske staten. Det å insinuere at det er noe «plutselig» over den norske statens ansvar for undertrykkingen av urfolk er kunnskapsløst inntil det sjokkerende.

Høyrepopulistisk?

Noen former for kunnskapsløshet er det imidlertid lett å slippe unna med. Aarseth kan harselere med både urfolksrepresentanters tenkemåte og svarte feministiske teoretikere, uten å nevne et eneste navn, eller en eneste bok, som eksempel.

I Aarseths tekst forblir de svarte feminister og urfolk, ispedd ubegripelige hermetegn. Hva er Aarseths hensikt med å sette urbefolkning i hermetegn? Til alt overmål skylder hun på dem som rammes av disse merkelappene for ikke å kunne se mennesket forbi kategoriene.

Kjønnsforskningsfeltet må være åpent for nyanserte debatter om interseksjonalitet, makt og identitet.

I dagens politiske situasjon, hvor høyrepopulistiske agendaer dominerer i de nordiske landene, er det lett å avfeie ulike antirasistiske og feministiske stemmer som representanter for en «krenkelseskultur». Begrepet diskrediter de som ytrer seg mot undertrykking basert på egne erfaringer. Det iverksetter også en ide om at minoriteten først og fremst er drevet av en narsissistisk investering i å velte seg i egen undertrykkelse.

Med tanke på kjønnsforskningens bidrag til kritisk å analysere maktstrukturer og dominansforhold, er det ganske paradoksalt å se krenkelsesdiskursen gjenspeilet i Aarseths feministiske argumentasjon.

Vanskelige diskusjoner 

Der er ingen tvil om at interseksjonalitet som teoretisk rammeverk og analytisk metode har vunnet innpass i visse deler av kjønnsforskningsfeltet. Nettopp derfor er det gode grunner til å diskutere hva institusjonaliseringen medfører. Hva slags forskning, og hvilke muligheter og begrensninger bringer interseksjonalitetsperspektiver med seg?

Det pågår mange interessante og vanskelige diskusjoner om dette blant forskere og studenter. Derfor er det ekstra ergerlig at Aarseth insisterer på å redusere interseksjonalitet til et identitetsspørsmål, og å fremstille interseksjonalitet som et homogent fagfelt.

Kjønnsforskningsfeltet må være åpent for nyanserte debatter om interseksjonalitet, makt og identitet, men vi ønsker at denne debatten føres fra et sted hvor høyrepopulismens logikker ikke får lov til å sette premissene for diskusjonen. 

Les Aarseths kronikk: Den rette lære i akademia