Nina Lykke: Vil ha mangfold inn i kjønnsforskningen

Hjemme hos den danske kjønnsforskeren Nina Lykke er det høyt under taket, i direkte og overført betydning. Det trengs, for med et så stort arkiv av alt fra akademisk tekstproduksjon til hjemmelagde 8. marsplakater fra syttitallet må plassen utnyttes fra gulv til tak.

Mellom vakre avskårne blomster ligger bøker, artikler og tidsskrift fra fire tiår med kjønnsforskning fremme på et bord. Katten hopper opp på bordet og forsøker å ta en jafs av blomstene, som Lykke fikk da hun nylig feiret 70-årsdagen sin.

– Hun ser sitt snitt til å gjøre det hver gang jeg snur ryggen til, smiler Lykke overbærende.

Feministiske spørsmål og marxistiske svar

Takhøyden kommer også til uttrykk når Lykke forteller om et liv på leting etter en inkluderende og antiautoritær feminisme med rom for å utforske intellektuelle og politiske motsetninger.

– Det startet som et ambivalent forhold til studentbevegelsen og marxismen på 1970-tallet, forteller hun.

– Bevegelsene var på mange måter patriarkalske og autoritære, det manglet noe.

Dette «noe» var et feministisk perspektiv.

– Vi, i den feministiske delen av studentbevegelsen og Rødstrømpebevegelsen, var inspirert av psykoanalytikeren Juliet Mitchell. Mitchell ville stille feministiske spørsmål og gi marxistiske svar. Målet var å utvikle en teori om hvordan mennesker kjønnes som individer i et kapitalistisk og patriarkalsk samfunn. Hun mente sosialistiske måter å organisere samfunnet på kunne fjerne grunnlaget for en patriarkalsk familieorganisering.  

Lykke tok koblingen mellom feminisme, marxisme og psykoanalyse videre i sitt arbeid, blant annet i doktoravhandlingen Rødhætte og Ødipus: Brikker til en feministisk psykoanalyse, fra 1989.

Hun henter en gulnet kopi av avhandlingen og legger den på bordet foran seg.

– Spørsmålet om psykisk og seksuell frigjørelse var veldig sentralt for meg og i de miljøene jeg ferdedes i på den tiden, forteller Lykke.

Kvinnekamp og klassekamp

Et annet ikon i studiemiljøet på litteraturvitenskap på Københavns Universitet var den russiske feministen og sosialisten Alexandra Kollontaj, som også forente kvinnekamp og klassekamp.

Interessen for Kollontaj resulterte i et trebindsverk som kom ut på det radikale forlaget Tiderne Skifter i 1977.

Bøkene får plass på bordet foran Lykke, mellom den røde Stelton-kaffekannen, et fruktfat og opptaksutstyret. De ble skrevet sammen med en gruppe kvinner Nina Lykke kjente fra universitetet. Også Lykkes partner gjennom mange år, Mette Bryld, var medforfatter.

Signe Arnfred, sosiolog og i dag lektor på Roskilde Universitet var en av medforfatterne. Hun forteller at prosjektet sprang ut fra en sosialistisk gruppe i Rødstrømpebevegelsen som de fem forfatterne var med i.

Jeg foretrekker interseksjonelle konflikter og demokratiske diskusjoner om skeive identifikasjoner fremfor enighet.

– Det handlet om å knytte kvinnekamp og klassekamp sammen. Kollontaj var sosialist, men hennes kjønnspolitiske visjoner rommet også kjærlighet, familieliv og seksualitet, sier Arnfred.

I tillegg syntes kvinnene det var spennende at Kollontajs forfatterskap både inkluderte politiske tekster og romaner og noveller.

Mette Bryld, som var kjønnsforsker og lektor på Odense Universitet i slavisk litteratur og språk, ble et særlig viktig medlem i denne gruppen.

– Mettes kjennskap til russisk fikk uvurderlig betydning for bokprosjektets kvalitet. Mange av tekstene ble oversatt direkte fra russisk, forklarer Arnfred.

Mette Bryld kom til å spille en stor rolle i Nina Lykkes arbeid privat og faglig. De ble kjent under arbeidet med Kollontaj og var et par frem til Bryld døde av kreft i 2014.

Partnerskapet med Bryld satte tydelige spor i Nina Lykkes forskerkarriere. De fortsatte å samarbeide om akademiske prosjekter i tiårene som fulgte. På 1980-tallet handlet publikasjonene om konstruksjoner av kvinnelighet og kvinnelig maskulinitet. På 1990-tallet gikk forskningsinteressen i retning av feministisk teknovitenskap og økokritikk.

Undersøkte kosmos og teknologi

I 1999 ga Lykke og Bryld ut boka Cosmodolphins, som Lykke omtaler som et «vilt» prosjekt.

Hun henter boka og blar engasjert, før hun legger den opp på den stadig voksende bunken av forskningslitteratur foran seg.

 – Vi forsøkte å tenke rundt erobringen av kosmos og de siste store villmarksområdene, og hvordan dette repeterte kolonialismen. Fortellingene om romfart kretset mye rundt erobring, sier Lykke.

Bryld og Lykke forsket på fortellinger om kosmos innenfor New age-bevegelsen og romfartsdebatter- og litteratur i det tidligere Sovjet og i USA. Dette kombinerte de med analyser av hvordan høyteknologisk utvikling har dyrket delfiner som kulturelle figurer og symboler.

– I den tidlige romforskningen på 1950-tallet ble delfiner en form for surrogater for romvesener, forklarer hun.

– Man fant ut at delfiner var svært intelligente, samtidig som de på et vis var fremmede. De snakker på en annen måte enn mennesket gjør. Forskerne tenkte at dersom man kunne lære seg å kommunisere med delfiner, kunne man bygge på den erfaringen i møte med romvesener, når man hadde erobret rommet.

Den rake motsetningen fant forskerne i materialet med New age-fortellinger om kosmos.

– Her var man opptatt av energiene som strømmet fra universet mot mennesket, og ble filtrert via astrologi og tarotkort, og hvor man tvert imot gir seg hen til og blir en del av kosmos, sier Lykke.

Hun legger vekt på at begge forestillingene har et problematisk forhold til naturen.  

– Enten gjør man naturen til et instrumentelt objekt eller nærmest opphøyer den til å være et subjekt.

Interessen for interseksjonalitet

Nina Lykke har alltid vært opptatt av å undersøke et mangfold av virkeligheter, både empirisk, teoretisk og stilmessig i skrivingen.

De senere år har hun eksperimentert med å mikse sjangre. Hun kombinerer konvensjonell teoretisk analyse med poesi og det hun kaller auto-fenomenografisk analyse. Det vil si beskrivelser som bygger på personlige erfaringer, og utforskes innenfor en begrepsramme hvor kropp og følelser står i sentrum.    

Interseksjonalitet er et nøkkelord i Lykkes forskning.

Med utgangspunkt i blant andre filosofen og kjønnsteoretikeren Judith Butler har hun forsket på hvordan menneskelig subjektivitet ikke bare skapes av kjønn, men også av en rekke andre identitetskategorier, som seksualitet, klasse og etnisitet.

Jeg motsetter meg en moralistisk, forbydende holdning til seksualitet.

Hun beskriver sin akademiske ferd som en reise bort fra de store, universalistiske teoriene og mot undersøkelser av det skeive.

– I doktorgraden konstruerte jeg en alternativ universalistisk teori. Men på 1990-tallet fikk jeg sansen for Donna Haraway, Michel Foucault og mangfoldet av lokale aktører og subjekter, og deres små, men viktige historier. Det resulterte i en kritikk av mitt eget tidligere arbeid.

Lykke mener at «grand narratives», som vil si store universelle historier og teorier, har noe autoritært ved seg fordi de søker å etablere én overordnet sannhet.

I poststrukturalismen fant hun det hun kaller et mer «demokratisk aktørskap» – det vil si et rom for at mange forskjellige virkeligheter og sannheter kan eksisterer ved siden av hverandre.

Feministiske uenigheter

Standpunktfeminismen argumenterte for at kvinnekampen skulle ta utgangspunkt i at alle kvinner delte de samme erfaringene av å være undertrykt under patriarkatet.

Lykke mener det var noe autoritært og ekskluderende ved standpunktsfeminismen i kvinneforskningens tidlige fase. 

– Man manglet vilje til å erkjenne at kvinner ikke alltid delte erfaringer og politisk utgangspunkt på tvers av klasse, etnisitet, og seksuell identitet, sier hun.

– Uenighetene innad i de feministiske miljøene har til dels opphav i ulike syn på makt og seksualitet og at hvite middelklassekvinner har vært blinde for egne privilegier.

For noen feminister er det ingen tvetydighet ved hva det vil si å være kvinne.

– Det kan oppleves ekskluderende og autoritært for dem som ikke deler erfaringer med bevegelsens «mainstream», mener Lykke.

– Jeg foretrekker interseksjonelle konflikter og demokratiske diskusjoner om skeive identifikasjoner fremfor enighet.

Allerede i sin «marxistisk-feministiske periode» mente Lykke at feministisk uenighet var viktig. Blant annet i forbindelse med diskusjonene under de såkalte «sexkrigene» på 1980-tallet. Det var sterk uenighet om hvorvidt pornografi primært var undertrykkende eller om feministisk pornografi kunne ses som en arenaer for frigjøring.

For Lykke var saken enkel. Hun har alltid oppfattet seg som sex-positiv feminist.  

Jeg var jo ikke spesielt begeistret for Danmark da jeg dro, og har ikke blitt mer positivt innstilt siden.

– Jeg trekker et klart skille mellom sex som foregår blant voksne, samtykkende mennesker og seksuell vold, tvang og maktanvendelse, utdyper hun.

– Min kritikk handler om dem som setter likhetstegn mellom seksuell vold og frivillige seksualpraksiser. Jeg motsetter meg en moralistisk, forbydende holdning til seksualitet.

Til tross for sin direkte tale fremstår Nina Lykke som mild og pragmatisk. Hun legger vekt på at uenighet ikke trenger å være ødeleggende, verken for teoriutvikling eller politisk kamp.

Tvert imot skriver hun i en nylig artikkel i Tidskrift for Genusvetenskap at uenigheter faktisk kan være produktive for kunnskapsproduksjonen og for utvikling av feministisk teori og politikk.

Forlot Danmark i frustrasjon

Etter hvert som nittiårene gikk ble det vanskelig for Nina Lykke og hennes forskerkolleger å finne rom for feministisk utfoldelse i Danmark.

– Det var mye motbakke, forteller hun.

Lykke beskriver det forskningspolitiske klimaet rundt kjønnsforskningen den gangen som reaksjonært.

– Det var mange kutt og nesten uansett hva vi foreslo av nye prosjekter, ble det møtt med motvilje.

Etter nærmere 15 år som leder for det første danske kjønnsforskningssenteret på Syddansk Universitet ga hun opp og forlot landet i frustrasjon. Lykkes nye arbeidssted ble fra 1999 Linköpings Universitet i Sverige, hvor hun fikk et professorat i kjønnsstudier.

Flere danske kolleger og doktorgradsstudenter dro til Sverige.

– I kjønnsforskningskretser begynte noen å snakke om «et feministisk braindrain til Sverige», sier Lykke som endte med å ukependle til Linköping helt inntil hun gikk av med pensjon i 2016.

Befriende å forske i Sverige

Kolleger beskriver Lykke som en nær og tilstedeværende person.

 – Til tross for at vi kom fra nokså forskjellige akademiske bakgrunner var Nina lett å samarbeide med, og svært dedikert i den strategiske utviklingen av kjønnsstudier, forteller Jeff Hearn, britiske sosiolog og kritisk maskulinitetsforsker.

Lykke føler at hun lever med en hybrid identitet, og noen ganger som mer svensk enn dansk.

 – Det var jo meget befriende å komme til Sverige den gangen på slutten av 1990-tallet hvor kjønnsforskningen, det skeive og det interseksjonelle vokste og spiret.

Til forskjell fra Danmark hvor det var helt «håpløst» å drive med kjønnsforskning, var det en voldsom aktivitet i Sverige, erindrer Lykke.

Hun legger ikke skjul på at hun også i dag føler seg politisk fremmedgjort i sitt hjemland:

– Jeg var jo ikke spesielt begeistret for Danmark da jeg dro, og har ikke blitt mer positivt innstilt siden, sier hun.

– Som kjønnsforskere må vi fastholde feminismens mangfoldighet.

– Det handler ikke bare om måten feminisme diskuteres på i Danmark. Mange tror det bare handler om sinte kvinner som vil bekjempe menn. Det handler også om den rasismen som trives her. Den er avskyelig.

Rasismen og høyrefløyens kupping av feministiske kampsaker, deriblant den volden og ulikestillingen som rammer minoritetskvinner opptar Nina Lykke. Hun ønsker å komme «den hvite uskylden til livs» og hilser kritiske undersøkelser av den hvite feminismens blindflekker velkommen.

I en vitenskapelig artikkel som ble publisert i fjor skriver hun blant annet at den marxistiske feminismen hun og andre aktivister og akademikere var en del av på 1970-tallet, ikke i tilstrekkelig grad tok innover seg spørsmål knyttet til strukturell rasisme.

Den feiltakelsen må ikke videreføres når man utdanner nye generasjoner kjønnsforskere, slår hun fast. Det feministiske klasserommet må være interseksjonelt og lekent.

– I møte med studenter pleier jeg å gjøre et teoretisk poeng ut av at feminismen i singulær form jo ikke eksisterer, sier Nina Lykke.

– Som kjønnsforskere må vi fastholde feminismens mangfoldighet. Det er viktig å få frem hvordan feminisme interagerer med andre former for kritisk intellektuell virksomhet, såsom antirasisme. Det vil både gi stereotype og forenklede forestillinger om feminisme, og forestillinger om at danskene er «åh-så-likestilte», dårligere vekstvilkår.