Kristin Skjørten: En banebryter på voldsforskningsfeltet

– Det er jo nesten ikke til å forstå. At tiden gikk og man plutselig er 60, sier jubilanten Kristin Skjørten med en stemme som høres forundret ut. Fingrene blar gjennom gulnede avisutklipp fra fire årtier i voldsforskningens tegn. 

– Det er litt av en reise jeg har vært med på!

Hun forteller om sin ferd inn i voldsforskningsfeltet. Fra oppveksten i en middelklassefamilie i Bærum til oppstarten av Norges første krisesenter på Alexander Kiellands plass i Oslo. Om studietiden på Blindern på 1980-tallet med sosiologi, sosialantropologi  og kriminologi. Og om samarbeidet med noen av de største bautaene i norsk kriminologi. Hun er på fornavn med dem alle: Liv Finstad, Cecilie Høigaard, Kjersti Ericsson og Nils Christie.

– Det er mange minner som trenger seg på. Alt vi fikk til! sier Skjørten.

– Noe jeg tar med meg fra denne tiden, og som jeg ønsker å formidle til yngre generasjoner, er at man skal stå på hvis man har en idé man brenner for. Det spiller ingen rolle om man har penger eller innflytelse. Man må bare sette i gang og ikke gi seg.

Stolt og nostalgisk

Kilden intervjuer Skjørten kort tid etter at Oslo Krisesenter og Alternativ til vold – institusjoner som hun var sentral i etableringen av – har hatt jubileer. Hun snakker i utgangspunktet heller i «vi»-form enn i jeg-form. Setningen «vi fikk det til!» går igjen.

Skjørten innrømmer at hun er «stolt» og «nostalgisk» når hun tenker tilbake på hvor mye de fikk til med begrensede midler. Starten var et internasjonalt tribunal om forbrytelser mot kvinner som fant sted i Brussel i 1976.

– Her ble erfaringene med etableringen av det første krisesenteret i Europa presentert. Det ble opprettet et par år tidligere i Chiswick utenfor London, forklarer Skjørten.

Egentlig startet det som et kvinnehus for unge mødre. De følte seg isolerte i sin tilværelse som hjemmeværende og ønsket et felles møtested på dagtid.

– Men det tok jo ikke lang tid før de første mishandlede kvinnene kom med barna sine og ønsket å bli over natta eller lengre.

Siden engelske kvinner som «frivillig» forlot mann og hjem ikke hadde krav på offentlig bostøtte ble kvinnehuset raskt omformet til krisesenter. Kort tid etter ble flere titalls krisesentergrupper opprettet i England, og derfra spredte ideene seg snart til resten av Europa.  

Det var en fantastisk tid hvor vi bygget luftslott som vi festet til bakken.

– De som deltok på tribunalet tok med ideen om krisesenter hjem til Norge og et par måneder senere ble Krisesentergruppa i Oslo opprettet, erindrer Skjørten.

Fra 1977 drev denne gruppa en krisetelefon for mishandlede og voldtatte kvinner. Erfaringene avdekket et stort hjelpebehov, og etter ett års drift fikk krisesentergruppa økonomisk støtte fra Sosialdepartementet og Oslo kommune til å åpne landets første krisesenter.

– Krisesentergruppa hadde behov for flere folk, og jeg meldte meg inn. Vi holdt til i femte etasje på Ila pensjonat på Alexander Kiellands plass, forteller Skjørten.

– Det var en fantastisk tid hvor vi bygget luftslott som vi festet til bakken.

Her, i gangene på Ila pensjonat, begynte ideen til hennes magistergradsavhandling om vold mot kvinner i parforhold å spire. På det tidspunktet var Skjørten godt i gang med kriminologistudiene som hun kombinerte med å sitte i vakta på krisesenteret. Da hun skulle velge tema for oppgaven virket det derfor opplagt å fordype seg faglig i skjebnene til de mange kvinnene hun traff der.

Pionerarbeid om voldtekt i parforhold

Magistergradsoppgaven ble publisert i 1986 og fikk tittelen Når makt blir vold – en analyse av seksualisert vold i parforhold. Oppgaven er en kvalitativ intervjustudie av 20 voldsutsatte kvinner som ble rekruttert via krisesenteret Skjørten jobbet på.

Oppgaven var et pionerarbeid, både i Norge og internasjonalt. På den tiden var den gjengse oppfatningen av voldtekt at utøverne bare var fremmede, mentalt avvikende menn.

Men Skjørten var opptatt av sammenhenger mellom voldsbruk og porno og hun formulerte derfor noen innledende spørsmål i intervjuguiden om kvinnenes seksualliv.

– Funnene overrasket meg. På den tiden var det lite snakk om seksuell vold som en side ved kvinnemishandling. Oppmerksomheten var rettet mot fysisk og psykisk vold. Ordtaket «den som spør får svar» passer på det jeg opplevde, sier Skjørten.

– Kvinnene jeg intervjuet hadde svært mye å si om seksuell vold. Temaet utgjorde til slutt nesten halvparten av min avhandling.

Kvinnene fortalte om brutale episoder med pisking, innesperring og regelmessig juling, i kombinasjon med tvungne samleier og verbale ydmykelser. «Terror», omtaler en informant det som.

Et annet sentralt funn i magisteroppgaven var at voldtekt ikke bare forekom som følge av konkret vold og trusler. Noen episoder var resultat av et mer «diffust press». Det å nekte partneren sex var forbundet med så mange negative sanksjoner at en del kvinner valgte det minste av to onder. Av disse kvinnenes fortellinger fremgikk det at mennene hadde sterke forestillinger om seksuell berettigelse – at man som ektefelle hadde plikt til å ha sex med den man levde sammen med.

Voldsbilder i hverdagen

Gjennom sin forskerkarriere har Kristin Skjørten nærmet seg vold i nære relasjoner fra tre posisjoner – den utsattes, utøverens og barnas. Fra de voldsutsatte kvinnene gikk veien videre til overgriperne. Det ble tema for Skjørtens doktorgradsavhandling med tittelen Voldsbilder i hverdagen: om menns forståelse av kvinnemishandling, som hun disputerte med i 1993.

– Jeg ble nysgjerrig på mennene som begikk kvinnemishandling. Det vi visste om dem på det tidspunktet var i hovedsak indirekte, basert på opplysninger fra kvinnene.

Men å forske på utøverne er ingen lett oppgave. Få vil erkjenne at de begår vold, og de få som erkjenner det skammer seg ofte så mye at de ikke ønsker å dele det med andre. Den gangen var det heller ingen behandlingstilbud for utøvere man kunne rekruttere fra.

– Så det var jo en utfordring, ikke sant, hvordan gjøre et umulig prosjekt mulig, smiler Skjørten.

Mange advarte henne om at det ville bli vanskelig. Men, som hun skriver i avhandlingens metodekapittel, hun ville ikke uten videre «bøye av». Skjørten var på det tidspunktet bare 26 år gammel og full av pågangsmot.

– Og jeg fikk det jo til!

34 informanter ble rekruttert ved hjelp av oppslag i presse og gjennom familievernkontorer og psykiatriske poliklinikker. En periode hadde hun dessuten telefonvakt på kveldene på sitt kontor på Institutt for kriminologi. Dit kunne menn som hadde begått vold mot samboerne sine ringe og fortelle om sine erfaringer.

I avhandlingen viste Skjørten at mennene som brukte vold langt på vei delte samfunnets fordømmelse av vold. Imidlertid konstruerte de bilder av samlivet på måter som gjorde at handlingene fremsto som mer akseptable, for eksempel ved å bagatellisere ofrenes skader eller omskrive volden til å være noe annet.

Der kvinnene i Skjørtens magistergradsoppgave uttrykker at de følte seg avmektige, låst og utsatt for terror beskriver noen av mennene i Skjørtens avhandling seg selv som ufarlige. En informant sier for eksempel: «Hun har blitt mer forsiktig når vi er sammen. [...] Det gjør meg helt fortvilet at hun reagerer på meg som om jeg var en voldsmann.»

Mange menn i undersøkelsen så på kvinnenes angst som ubegrunnet.

«Men dersom mennene hadde opplevd at kvinnenes angst var velbegrunnet, ville de samtidig måttet oppfatte seg selv som farlige. Ved å hevde at angsten er ubegrunnet, beskytter de sitt eget selvbilde», skriver Skjørten i avhandlingen.

Fra idealisme til institusjonalisering

Parallelt med Kristin Skjørtens liv som forskerpioner på voldsforskningsfeltet løper en annen historie: Historien om institusjonaliseringen av et fagfelt.

– Da vi startet på 1980-tallet var det hele drevet av noen få ildsjeler og variabel finansiering. I dag er forskning på kvinnemishandling og vold institusjonalisert, forteller Skjørten som nå leder et stort forskningsprogram om vold i nære relasjoner på Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Med midler fra Justisdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet forsker Skjørtens forskergruppe blant annet på vold blant voksne og vold mot barn og unge. Målet er å oppnå mer kunnskap om hvordan vold i nære relasjoner virker inn på ulike grupper i samfunnet, hvordan volden påvirker mennesker over tid, og å få vite mer om møter mellom utsatte og hjelpe- og kontrollapparatet. Det forskes også på kjønnslemlestelse.

Skjørten mener teorien på feltet har gjennomgått en stor utvikling i løpet av de siste tiårene.

Også menn kan bli utsatt for den grove og mer alvorlige volden i et parforhold.

– I begynnelsen var kjønnsmaktperspektivet utbredt. Nå analyseres nok vold som et mer sammensatt fenomen, blant annet fordi vi har fått nye grupper av utsatte.

Skjørten hilser utviklingen av teorien velkommen.

– Kjønnsmaktperspektivet ble utfordret av tall fra omfangsundersøkelser som viser at også menn kan bli utsatt for den grove og mer alvorlige volden i et parforhold. Og noen mødre mishandler også sine barn, sier hun.

Det har fått henne til å fundere over om makt betyr mer for hvorvidt noen begår vold enn kjønn.

– I så fall kan man se på kjønn som en av mange mulige dimensjoner makt kan kanaliseres gjennom. Noe som åpner for å inkludere ulike grupper i et maktperspektiv for å forstå hva vold er.

Utfordrer det etablerte

Miljøet rundt kvinne- og kjønnsforskningen i Norge har historisk sett vært preget av fellesskapstenkning. Skjørten omtaler da også egne bidrag i relativt beskjedne ordelag. Andre nøler imidlertid ikke med å beskrive henne som en foregangsfigur og en som uredd går mot strømmen.

– Jeg vil framheve Kristin som en solid feminist. Hun er heller ikke redd for, på faglig grunnlag, å reise diskusjoner som kan være kontroversielle i kvinnebevegelsen, sier professor emerita Kjersti Ericsson. Ericsson regnes som en av de mest betydningsfulle kriminologene i Norge innen forskningen på vold mot kvinner og barn.

– Jeg vil særlig trekke frem boka Lov og rett mot familievold? som kritisk drøfter å satse på politi og domstoler som hovedstrategi i kampen mot kvinnemishandling, uttaler Ericsson.

– Her viser Kristin at en slik strategi kan gi til dels paradoksale resultater.

At voldsutsatte kvinner mister eierskap over egen historie og eget liv når straffeapparatet trer inn er eksempel på et slikt paradoksalt resultat. Det kan også være et problem at konflikten mellom partene eskalerer, særlig hvis det er barn involvert.

Inspirasjonen fra den kjente kriminologen Nils Christie, som også var Kristin Skjørtens veileder på doktorgraden, er tydelig i forskningen hennes. Også Christie pekte på ulemper ved rettsliggjøring av sosiale problemer og ved at ofre mister eiendomsrett over krenkelsene de utsettes for.

– Hva er det viktigste du lærte av Christie?

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– Det må nok være å stille spørsmål ved etablerte sannheter. Å ikke tro at man har svaret. Det forsøker jeg å ta med meg videre i mitt arbeid.

Dette karaktertrekket bekreftes av folk som har samarbeidet med Skjørten. De kjenner det igjen som en egenskap ved henne som person som har satt tydelig avtrykk i forskningen hennes.

– Hun utfordret feminister som antok at politiet ikke tok vold mot kvinner alvorlig på grunn av kjønnsfordommer, forteller Ericsson.

I en av prøveforelesningene til doktorgraden kom det nemlig frem at politiet ikke tok vold mot menn særlig mer alvorlig enn vold mot kvinner. Forelesningen ble senere publisert som vitenskapelig artikkel. 

– Dette gjorde ikke vold mot kvinner og politiets manglende reaksjon mindre opprørende, men Kristins forskning tydet på at det ikke bare var sexisme som lå bak. Sånt er viktig å vite når en skal forsøke å få til endring, legger Ericsson til.

Forskning på – og for – sosial endring

Kristin Skjørten er ikke redd for å undersøke og utfordre etablerte sannheter, Det er likevel ingen tvil om at forskningen hennes også har et sosialt siktemål. Kjernen i hennes førtiårige virke er ønsket om at voldsutsatte skal bli møtt med anerkjennelse og respekt, at livene deres skal bli bedre.

– Det gjorde et voldsomt inntrykk da jeg satt i vakta på Oslo krisesenter og møtte alle kvinnene som kom dit med barna sine, forteller hun alvorlig.

De senere årene har Skjørten konsentrert seg om forskning på barnefordelingssaker med påstander om vold. Hun sporer en positiv endring i hvordan barna ivaretas. I en nylig artikkel i et festskrift for Aslak Syse, skriver Skjørten at normene på dette feltet har endret seg siden slutten av 1990-tallet. Til barns beste:

«Selv i saker der retten mener at det ikke hefter noen negative forhold med forelderen som omsorgsperson, kan barn som ikke vil ha samvær vinne frem med sitt ønske. Samværsnekt begrunnes dermed [...] med risiko for skadevirkninger ved å krenke barnets integritet ved å fastsette et samvær barnet ikke ønsker.»

Det gjorde et voldsomt inntrykk da jeg satt i vakta på Oslo krisesenter og møtte alle kvinnene som kom dit med barna sine.

Denne rettspraksisen skiller seg fra hvordan det var for cirka 20 år siden.

– Før var man opptatt av å se om risiko for overgrep kunne bekreftes. Nå spør man seg i større grad om det er mulig å avkrefte risiko for vold, forklarer Skjørten.

Kristin Skjørten kan ikke betegnes som en aktivist. Likevel har det personlige engasjementet for sårbare og voldsutsatte drevet forskningen fremover.

Hennes publikasjonsliste vitner imidlertid om at det ikke bare er de voldsutsatte kvinnene hun bryr seg om. Også mennene som begår overgrep behandler hun som medmennesker.

I forordet til boka som bygger på doktoravhandlingen, skriver Skjørten: «Som intervjuer følte jeg meg fattig i møte med mennene jeg intervjuet. Mange opplevde voldshandlingene som et stort problem, og ønsket å løse konflikter på en annen måte. Det var lite jeg kunne bidra med av hjelp og støtte til den enkelte mann.»

Skjørten omtaler sitt bidrag til opprettelsen av Alternativ til vold (ATV) som en «indirekte» form for hjelp til disse mennene. Dette vil nok mange av hennes kolleger mene er en sterk underdrivelse.

Sammen med Christian Magnus Falsen, og psykiaterne Sigmund Karterud og Thor Kristian Island sto hun i spissen for opprettelsen for senteret. ATV ble oppstartet i 1987 etter modell fra USAs første behandlingstilbud for voldsutøvende menn, Emerge.

Kristin Skjørten traff medstifteren av Emerge, David Adams under en studietur til Boston.

– Jeg kom hjem med kofferten full av ideer, sier Skjørten smilende. Kort tid etter fikk hun og kollegene prosjektstøtte fra det daværende Sosialdepartementet. I dag drifter ATV 13 behandlingstilbud i hele landet og i fjor startet mer enn 700 menn i behandling for sin voldsproblematikk.

Forstå for å forebygge

På et av avisklipene Skjørten har funnet frem i anledning Kildens besøk, ser man en ung Kristin Skjørten på et kontor med en gammeldags dreieskivetelefon og en notatblokk for hånda. Til Stavanger Aftenblad uttalte hun: «Siktemålet er klart: Jo mer vi vet om bakgrunnen for mishandlingen, desto lettere blir det å finne veier til å få slutt på volden.»

Bildet er tatt i 1985, på den tiden Skjørten hadde telefonvakt på Institutt for kriminologi mens hun intervjuet menn til doktoravhandlingen sin. Det er flere tiår siden. Men selv om fasttelefonen er byttet ut med e-post, nettbrett og smarttelefoner, er det sosiale engasjementet fortsatt tydelig tilstede i Skjørtens arbeid. Å forstå for å forebygge er like viktig nå som tidligere. På spørsmålet om hvor hun tror voldsforskningen er på vei, avslutter Skjørten: 

– I dag oppsøker nye grupper hjelpetiltakene. Det er mer sammensatt enn før. Vi trenger fremdeles mere kunnskap om arbeidet med forebygging av vold og hjelpetilbudene for de utsatte.

Med andre ord, mer forskning på de luftslottene som Kristin Skjørten og hennes kolleger til gagns klarte å feste til bakken.

Les også:

Intervju med Kristin Skjørten fra 2006: «Tragedier og æressaker»